Hvem er det vi fester til hjulet?

«Studentenes prestasjoner er lavere gjennom deres bruk av digitale informasjon», hevder Bernt Hagtvet og Torbjørn L. Knutsen i Aftenposten 23. mars.

Professorenes kronikk mangler henvisning til data. Er dette et utbrudd fra lærerværelsets ekkokammer? Jeg er selv universitetslektor og kjenner både fenomenet og frustrasjonen.

Zygmunt Baumann pekte på vår tids omvendte informasjonsomgivelser: Før var informasjon vanskelig tilgjengelig og ble forvaltet gjennom institusjoner. Makten styrte kunnskapen. Universitetene henger igjen i formater fra dette paradigmet. I dag er informasjonen overalt, ifølge Baumann. Da behøves annerledes kompetanse for å omsette den.

Dagens studenter eksperimenter nettopp med dette, og professorene må hjelpe studentene til å finne fram i mylderet av uensartet informasjon. Virkeligheten er utvidet, digitalt. For studentene er dette hele virkeligheten, for professorene krever det et nytt tankesett. De fleste av dagens studenter, tredje generasjon i velferdssamfunnet, mangler en del av tidligere tiders virkelighet; opplevelse av eksistensiell risiko. Universitetene rekrutterer forvaltere av vårt stabile velferdssamfunn.

I doktoravhandling om de humanistiske fag i Norge fra 2017 peker Vidar Grøtta på alminneliggjøring av høyere utdannelse som mulig årsak til lavere kvalitet. Donald Schön advarte i 1982 mot at et stort byråkrati fører til proletarisering. Denne beskytter og driver ytterligere byråkratisering. Hans ramme var USA før motreaksjonen Reagan iverksatte, som blant annet førte til en nedbygging av middelklassen og en informert meningsdannelse.

Demokrati fungerer bare når elektoratet er opplyst. Samfunnet må gi alle mennesker mulighet til å delta. Den største begrensningen i menneskets kognisjon er forståelsen. Forståelse er subjektiv. Søren Kierkegaard forklarte den subjektive som vi i vår subjektivitet ikke hadde fått øye på. Vi bedømmer den jo også med den samme subjektiviteten.

Digital teknologi kan utvide forståelseshorisonten. Våre fysiske og digitale omgivelser består av data. Her er mekanismer, organismer, prosesser og handlinger. Noe av dette omgjøres til informasjon; den delen som blir tilgjengelig gjennom sansene og danner materialet til forståelsen. Umiddelbart skaper vi en forståelse av dette, ut ifra vårt tankesett og våre erfaringer. Denne subjektive forståelsen er til både nytte og besvær, men uansett får denne regenereringen oss videre.

Teori og vitenskap er intersubjektive etablerte konsepter i stadig utvikling. Når disse innforlives, utvikles vår forståelse i tråd med den kulturen de er en del av. I tillegg formes den gjennom de interaksjonene vi har med verden. Empiri, møter med ulike mennesker samt egne erfaringer gir opplevelser knyttet til forståelsen. Gjennom denne vekslingen mellom interaksjoner og teori dannes hver enkelt av oss, til livsutfoldelse og til samfunnsbidrag.

Dette mangfoldet er verdifullt, og vi skylder hverandre å respektere akkurat det. Industrialismen har fremelsket det logisk rasjonelle ensrettede menneske. Ett resultat er smerten i erkjennelsen av at vi har konsumert mye av ressursene. Kompleksitetsteoretikeren Edgar Morin forklarte i 1977 at kunnskap, som alt annet, regenereres hele tiden. I regenereringen av kunnskap oppstår potensielt både ny verdi, men også degenerering.

Slik sett er vi alle halvstuderte røvere. Alt vi forstår og alt vi skaper er bare begrensninger av det mulige. Slik utvikler kulturen seg. Digital teknologi skal tjene samfunn og enkeltmenneske. Problemet med slik utvidelse av menneskenes tanke og virke er at den er eid av noen, og inngår i forretningsmodeller. Den blir ulikt tilgjengelig, og er kontrollert av eierne ut i fra deres interesser.

Den industrielle revolusjon introduserte konsentrasjon av eierskap til produksjonsmidler og verdiene de skapte. Forskjellen fra da til nå er at verdiene er stadig mer immaterielle. Dagens forretningsmodeller omfatter ideer, kunnskap og tankemodeller – nettopp det vi siden opplysningstiden har betraktet som frie. Det immaterielle tingliggjøres og vi underlegger oss slik industrialismen har omdannet oss til konsumerende droner. Vi aksepterer formater, konvensjoner og terminologi fra den materielle verden. Data om våre handlinger har blitt til en handelsvare. Den brukes til å styre våre meninger. Er våre meninger eller vår subjektivitet den neste varen? Informasjonsteknologi er i sin spede begynnelse. Vi har enda ikke funnet formatene som frigjør potensialet for samfunnet. Internett ble startet av universitetene, men har blitt kapret av kommersielle interesser. Nå trues også fri tilgang til nettet.

Mennesker er surret til hjulet, når vi egentlig burde sitte i vognen, som i Gary Larsons Gale Verden. Mennesker forstår menneskeskapte konstruksjoner, uten alltid å skille det fra hvordan vi forklarer naturen. Dette er mulig fordi det konstruerte formes slik at det fremstår naturlig. Dette er ofte designerens oppgave. Skrift og tall var en gang teknologi som utfylte menneskelige evner. Dette har informasjonsteknologien tatt mange skritt videre. Den utfyller menneskets kognitive evner.

Nå utvikles også kunstig intelligens, altså tenkeevne. Dette kan bli en verdifull intersubjektiv kognisjon. Dette løfter det menneskeheten kan klare ut av begrensningen i det professorene omtaler som innforliving. Derfor må vi utdanne hele mennesker, ikke bare drive opplæring, og vi må etterleve Kierkegaards Hjælpekunst: «- først og fremmest maa (du) passe på at finde ham der, hvor han er og begynde der». NOU 7, 2015 Fremtidens Skole, pekte på hva som behøves av kompetanse for fremtiden.

Dagens studenter må forstå at de må endre tankesettet de har arvet for å skape verdi i den nye virkeligheten. Tankesettet er formet i ideen av det moderne. Dit har dagens system ført dem, gjennom lærere utdannet av universitetene.​