Når studenter bare blir tall

Bjørn-Kristian Svendsrud, formann i FPU, skriver i dag at årets statsbudsjett er en seier for studentene.

En slik uttalelse mener jeg er et perfekt eksempel på hvorfor studentpolitikere er viktige og hvorfor det er viktig å lytte til oss.

I innlegget til Svendsrud er ikke årsakene til frafallsproblematikken engang nevnt. Han fokuserer utelukkende på hvor mange som starter og hvor mange som fullfører, målt i kroner og øre. Å utelukkende måle høyere utdanning i gjennomføringsgrad og bevilgede kroner er et feilsteg som går ut over de studentene som ofte sitter alene og lurer på om de får snakket med et annet menneske i dag. De studentene som jobber 20 timer i uka i tillegg til heltidsstudiet for å kunne fortsette å bo i en 14 kvm hybel 2 mil unna campus. De studentene som sårt trenger å bli sett og hørt!

Vi, og politikerne må se nærmere på dette enn det Bjørn-Kristian Svendsrud gjør i sitt innlegg. Det virker ikke som at han anerkjenner de utfordringene som er påvist at alt for mange studenter sliter med. Kanskje han tror at disse utfordringene forsvinner bare insentivene blir sterke nok.

Iselin Nybø har selv sagt at studentene ikke en gang kommer til å merke denne endringen, hvordan man da kan kalle dette et insentiv er for meg uforståelig. Jeg opplever dette som et forsøk fra FPU på å overkjøre studentene og be oss sitte ned og holde kjeft siden studiestøtten har økt med noen hundrelapper i måneden. Realitetsendringen er minimal.

Innlegget til Bjørn-Kristian Svendsrud er ikke annet enn et forsøk på å redusere alle de flotte motiverte individene som utgjør studentmassen i Norge til tall på et ark. Akkurat dette synet hadde jeg håpet KrF ville gjøre noe med, men KrF var visst ikke så opptatt av menneskene oppi alt dette som de selv påstår.

Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Bollestad og Knut Arild Hareide, det er ikke for sent å snu.