debatt:
Students at Risk-ordningen blir bare viktigere
Mange av studentene som har kommet til Norge siden 2015 har vært viktige ressurser og aktivister for kampene i sine hjemland også mens de har fullført studiene sine i Norge – med muligheten til å gjøre det uten frykt for represalier, skriver Sunniva Folgen Høiskar.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Studenter er ofte noen av de første til å stå opp for menneskerettigheter og mot urettferdighet i samfunnet, og vil ofte være forbundet med en viss risiko. Forrige uke ble fem nicaraguanske studentaktivister arrestert og fratatt alle sine personlige eiendeler i hovedstaden Managua, etter at politiet stormet «safehouset» de befant seg i. Studentene fikk ingen forklaring på hvorfor huset ble raidet eller årsaken til arrestasjonen.
Forrige uke ble fem nicaraguanske studentaktivister arrestert og fratatt alle sine personlige eiendeler i hovedstaden Managua, etter at politiet stormet «safehouset» de befant seg i.
Sunniva Folgen Høiskar
Dette ser vi ikke bare i Nicaragua hvor studentene tok til gatene i 2018, men over hele verden – for eksempel startet situasjonen i Hong Kong med «paraplyrevolusjonen» i 2014, ledet av blant andre studentaktivist Joshua Wong og i 2019 så vi det samme i Algerie og Sudan. Ressursene disse studentaktivistene er i kampen for demokrati og menneskerettigheter er umistelige, og verdenssamfunnet har en viktig rolle i å sørge for at disse blir beskyttet i sine hjemland og gjennom internasjonal solidaritet. Prisen for motet kan være høy, og spesielt for de som står i frontlinja. Noen blir kastet ut av universitetet for aktivismen sin, andre blir truet, forfulgt eller fengslet, som en reaksjon på å kreve rettigheter og stå imot urettferdige strukturer.
Norge har forsøkt å gi studentaktivister som har blitt offer for slike represalier muligheten til å fortsette, og fullføre studiene sine her, gjennom ordningen «Students at Risk». I SAIH ser vi på utdanning som et viktig verktøy for frigjøring – både for enkeltindividet og samfunnet som helhet. Mange av studentene som har kommet til Norge siden 2015 har vært viktige ressurser og aktivister for kampene i sine hjemland også mens de har fullført studiene sine i Norge – med muligheten til å gjøre det uten frykt for represalier. «Students at risk»-ordningen blir i manges tilfelle en midlertidig trygg havn – en velfortjent pustepause fra bekymringene for at kampen man kjemper kan få fatale følger for en selv. Med en fullført utdannelse vil aktivistene være enda bedre beredt til å fortsette kampen for menneskerettigheter og demokrati i hjemlandet.
Et eksempel her er Bheki Dlamini fra Swaziland. Bheki var demokratiaktivist i Swaziland, et eneveldig monarki i sørlige Afrika. Han satt fengslet i fire år i hjemlandet, beskyldt for terrorisme – en mer og mer utbredt strategi for å stilne studentaktivister. Gjennom Students at Risk-ordningen fikk han ta mastergraden sin på Universitetet i Bergen og fullførte i 2017, men søkte asyl på grunn av represaliene han ville møtt om han dro tilbake til Swaziland. Det finnes få som jobber så hardt for et demokratisk Swaziland som Bheki, men den kampen kan han ikke trygt utkjempe hjemme. På grunn av aktivismen og represaliene i hjemlandet måtte Bheki flykte til Sør-Afrika, og skaffet seg et falskt pass på veien. Dette er absolutt ikke unikt for Bhekis situasjon, men er realiteten for studentaktivister over hele verden, og i noen tilfeller eneste måten å overleve på. Denne overlevelsesstrategien brukte UDI og UNE som bakgrunn for avslag, for å sende Bheki tilbake til fengsel og tortur.
Når spillereglene for studentaktivister er så alvorlige som de er, blir den internasjonale solidariteten enda mer nødvendig.
Sunniva Folgen Høiskar
Studentene som kommer til Norge er i en risikosituasjon – det er hele premisset for ordningen – og kommer fra land og regimer med vanskelige sikkerhetssituasjoner. Det er vanskelig å vite om og når slike situasjoner kan forandre seg, og om dette kommer til å endre seg innen de to eller tre årene det tar for en student å gjøre ferdig en bachelor- eller mastergrad i Norge. For noen få er dessverre asyl eneste mulighet.
Når spillereglene for studentaktivister er så alvorlige som de er, blir den internasjonale solidariteten enda mer nødvendig. I disse dager gjennomføres det en evaluering av ordningen, som er ventet etter påske. Resultatet her blir dermed viktig for beslutningen om man vil videreføre ordningen eller ei. En viktig måte Norge kan bedrive internasjonal solidaritet på er gjennom «Students at Risk», og sørge for at dette blir en permanent ordning. Ordningens viktighet og følgene muligheten gir for både enkeltpersoner og i arbeidet for menneskerettigheter og demokrati er uvurderlig, for landene de returnerer til, men også for Norge og for de som ikke kan reise hjem.
