Oppgjørets time for akademia?

Vi er i en brytningstid. Den har pågått i noen år nå, men i høst kan det virke som om vi har nådd en foreløpig topp. Avsløringene rundt og det spektakulære fallet til filmmogulen Harvey Weinstein ga virkelig momentum til bølgen vi en stund har sett skylle over bransje etter bransje – også i Norge.

Først gikk norske kvinnelige skuespillere ut med sine historier om seksuell trakassering i Aftenposten, og like etter fulgte kvinner i musikkbransjen.

Det er ikke overraskende at stillheten først brytes i disse bransjene. Det har alltid virket som en åpen hemmelighet at seksuell trakassering var utbredt i underholdningsbransjene. Men også i mer hverdagslige bransjer har stillheten nå begynt å brytes, og på Twitter kommer stadig flere bekjennelser frem. Er det på tide at det samme også skjer i akademia?

Nylig uttrykte rektor ved Universitet i Bergen (UiB), Dag Rune Olsen, bekymring da han ble presentert for tall fra Universitetet i Agder (UiA) som hentydet at så mange som 3000 norske studenter kan ha blitt trakassert av professorer eller andre ansatte ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Det var nettavisen Khrono som i oktober kunne fortelle om en undersøkelse av seksuell trakassering på tre norske universiteter og to høyskoler.

Les også: Starter #metoo for akademia

Én prosent av de spurte svarte i undersøkelsen at de var blitt trakassert av ansatte ved institusjonene. Åtte prosent svarte at de var blitt trakassert av medstudenter. Én prosent høres lite ut, men som professoren bak undersøkelsen, Ingrid Lund, påpeker i Khronos sak, tilsvarer dette 3000 studenter på landsbasis.

Olsen ble opprørt av tallene, men la samtidig vekt på at det er bekymringsfullt at så få saker blir rapportert. Om man skulle ønske å slå ned på dem som trakasserer, er det for øyeblikket ingen å slå ned på, kan det virke som.

At det var saker å ta tak i, er i ettertid blitt klart. BT kunne mandag morgen fortelle at så mange som 11 klager på seksuell trakassering de siste ti årene er blitt behandlet av HR-avdelingen på UiB. En av sakene hadde pågått over ti år. Olsen la seg raskt flat, mens den ansatte anklaget for trakassering hadde dette å si: «Jeg er ingen Mini-Weinstein.»

Om ingenting annet viser tallene fra UiA at seksuell trakassering ved norske høyskoler og universiteter er svært utbredt, og at langt flere øyensynlig har grunn til å klage enn de 11 som har gjort det på UiB.

Tidligere i år ble en av de ansvarlige for trakassering, Nils Rune Langeland, avslørt på Facebook av forfatteren Eline Lund Fjæren. I siste utgave av Morgenbladet skriver Fjæren: «Jeg kjenner flere som har droppet ut av universitetet etter å ha opplevd seksuell trakassering, enten fra forelesere og ansatte eller medstudenter.»

Fjærens historie underbygges videre av en reportasje i Morgenbladet fra 2016. I saken fortalte en rekke kvinner om sine opplevelser som studenter, forskningsassistenter og doktorgradsstipendiater i møte med trakasserende menn.

Mot slutten av saken, ført i pennen av Hanne Østli Jakobsen, krystalliseres også hvorfor så få ønsker å stå frem med sine historier. Miljøene er små, og man er avhengig av å bevare gode relasjoner til kollegaer. Han du klager på kan plutselig være utslagsgivende i om du får et stipendiat eller ei.

Redaktør i Universitas, Birk Tjeldflaat Helle, sa nylig mye det samme til Dagens Næringsliv: «Akademia har en struktur som er som skapt for seksuell trakassering. Unge, ambisiøse studenter jobber tett med eldre, etablerte professorer og veiledere.» Likevel, sier Helle, er det utrolig vanskelig å få noen til å snakke om det.

Med det stemmer han i bekymringene ytret av norske akademikere til Morgenbladet. Konsekvensene for å klage er potensielt store. Så man ber heller om en ny veileder. Eller, som Fjæren skriver, slutter.

Mennesker som Weinstein fikk lenge holde på som de ville. Det var alltid de som anklaget dem for trakassering, men de var lenge ensomme stemmer som lett kunne ignoreres eller undertrykkes.

Det var først da boblen sprakk og flere modige kvinner sammen gikk ut mot Weinstein at noe ble gjort med saken. Siden den gang har man sett utallige eksempler på grupper av kvinner som går sammen med anklager mot mektige menn.

Da norske skuespillere tok et oppgjør med sin bransje gikk 487 sammen i kampen, 306 operasangere og klassiske sangere gjorde det samme og 1100 kvinner gikk sammen i et enormt opprop om norsk musikkbransje.

Det samme så man med Langeland. Fjæren samlet sammen anklager og bildebevis fra en rekke bekjente når hun gikk ut mot den erfarne professoren, og flere hengte seg raskt på.

Man kan med dette spørre seg om ikke også akademia trenger en egen #metoo. Det er som kjent styrke i tall, og dette har vist seg å være fryktelig sant når det kommer til anklager om trakassering. Jo flere som går sammen, jo større er sjansen for at man blir hørt og, ikke minst, trodd.

Gitt at tallene fra undersøkelsen gjort av UiA er riktige, og tatt i betraktning avsløringene på UiB, virker det å være en betydelig mengde studenter og akademisk ansatte i norsk universitets- og høyskolesektor med grunnlag for å klage på trakassering.

Grip derfor sjansen nå som hele Norge og verden har øynene rettet mot akkurat denne problematikken. Gjør som i så mange andre bransjer og fortell om det som har skjedd. Er det én ting man kan lære av kvinnekampens historie, så er det at den går i bølger. Den brede offentligheten er opptatt av trakassering og kvinners historier i dag, men det er ingen garanti for at den er det noen år frem i tid.

Venstrealliansen oppfordrer derfor alle som måtte sitte på historier om uetisk oppførsel fra professorer og andre ansatte ved universitetet og høyskolen i Bergen om si fra om det.

Gi Dag Rune Olsen saker å håndtere.

Innlegget sto først på trykk i Bergens Tidende 27. november 2017.