Marianne Synnes (H) forsvarer forslag til endring i studiestipendordningen og mener det vil belønne flere enn det vil straffe.
Marianne Synnes (H) forsvarer forslag til endring i studiestipendordningen og mener det vil belønne flere enn det vil straffe.

Insentiver til innsats – et onde?

Studielån. Mer enn seks av ti med dagens gjennomføring, vil faktisk bli premiert for å ha fullført en grad med det nye og kritiserte forslaget til studiefinansiering, skriver Marianne Synnes (H).

Norge har gratis høyere utdanning og en av verdens beste studiestøtteordninger. De siste fem årene har regjeringen økt studiestøtten utover pris- og lønnsvekst i statsbudsjettet, og i forslag til budsjett 2019 bevilges den tredje uka i målet om 11 måneders studiestøtte. I tillegg kommer bygging av rekordmange studentboliger, satsing på studenthelse og andre tiltak for å gjøre studenthverdagen lettere.

Det er fristende å spørre om det i denne saken bare er stemmene til de tre av ti som ikke gjennomfører en grad som skal høres når konverteringsordningen diskuteres?
Marianne Synnes
Stortingsrepresentant (H)

Likevel viser tall fra OECD at bare litt over seks av ti som begynner på høyere utdanning i Norge fullfører en grad. Det er lavere enn OECD-snittet, der nesten åtte av ti fullfører en grad. Når vi i tillegg har en gjennomføringsgrad på normert tid på rundt 40 pst., er det kanskje på tide å vurdere insentiver for å stimulere til økt innsats?

Da Høyres studenter i 2015 fikk gjennomslag på landsmøtet for å «endre studiefinansieringen slik at den i sterkere grad bidrar til at studentene fullfører et påbegynt studium på normert tid», var motargumentet fra NSO at det er kun økt studiefinansiering som vil bidra til bedre gjennomføring. Så også i dag.

Vi som var studenter på 90-tallet husker at fra 1990-1995 fikk studenter innen enkelte program økt stipendet med 18.000 kroner dersom man oppnådde graden innen normert tid. Det var en positiv gulrot som var en påskjønnelse ved endt studie. I 2013 viste forskning at turbostipend førte til at studenter faktisk gjennomførte studiene raskere. Ved å sammenligne denne gruppen med studenter som ikke hadde en slik gulrot, fant forskere ved SSB ut at de uten turbostipend brukte lengre tid på studiene.

I forslag til budsjett 2019 foreslås en endring i konverteringsordningen med omgjøring av lån til stipend som skal gi studentene et sterkere insentiv til å gjennomføre hele grader. Endringen innebærer at denne gruppen fra undervisningsåret 2019–20 vil kunne få 25 pst. av basisstøtten omgjort til stipend på grunnlag av oppnådde studiepoeng, og 15 pst. på grunnlag av oppnådd grad. Det er ikke krav om oppnådd grad på normert tid.

Forslaget har utløst protester som at det forverrer en allerede vanskelig økonomisk situasjon for studentene, ikke gir dem insentiv til å bli ferdig, eller rett og slett stresser dem unødig.

Så vidt meg bekjent, er det ikke mange som begynner å betale på studielånet før de er ferdige å studere, så det første argumentet burde ikke ha noe å si for studentens økonomiske situasjon under studiet.

Snur vi på OECDs tall for fullføring av en grad, så ser vi at mer enn seks av ti med dagens gjennomføring faktisk vil bli premiert for å ha fullført en grad. Det er da fristende å spørre om det i denne saken bare er stemmene til de tre av ti som ikke gjennomfører en grad som skal høres når konverteringsordningen diskuteres?

I Høyre er vi av den oppfatning at å stille krav er å bry seg. Jeg støtter derfor fullt ut regjeringens forslag til konverteringsordning, for å stimulere studenten til å fullføre en grad der det er mulig. Fordi jeg vet at også fremtidig arbeidsgiver vil etterspørre ferdig grad fra studenten.