Universitetene har blitt masseprodusenter av middelmådighet

I et innlegg i Khrono 23. november er rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen så opptatt av kvalitetssikring og eksamen, at han nærmest avfeier verdens dominerende kunnskapsmedium, the World Wide Web.

Han er i godt selskap.

Det er vår erfaring at «kvalitetssikring» kun sikrer det middelmådige, og vil alltid hindre det fremragende. Kvalitet er ikke noe som sikres, kvalitet skapes. Henry Ford sa det enkelt: «Kvalitet er å gjøre det riktig når ingen ser på».

Det er ikke nok å ønske seg kvalitet. Man må vite hva kvalitet er, hvordan kvalitet skapes, og ikke minst hvorfor kvalitet er viktig, for hvem.

Tiår med «kvalitetssikring» i norske universiteter har til fulle demonstrert konsekvensene. Universitetene er blitt masseprodusenter av middelmådighet. Norsk akademia bør snarest forsøke å redde stumpene ved å rette oppmerksomhet mot kvalitet framfor «kvalitetssikring», samt andre byråkratiske formaliteter og juridiske spissfindigheter som man er så navlebeskuende opptatt av…

Mye tyder på at langvarig intens pengejakt har skadet prestasjonsevnen så dypt at det kan være umulig å komme på fote med hensyn til kvalitet.

Det må legges vekt på studentenes læring framfor professorenes undervisning og administrasjonens påtvungne LMS'er (digitale læringsplattformer). George Leonard (1923-2010) sa det slik: «Forelesning er den beste måten å bringe informasjon fra lærerens notater til studentens notater uten å gå veien om studentens tanker» (vår oversettelse).

Neil deGrasse Tyson påpekte: «Studentene jukser til eksamen fordi skolesystemet verdsetter karakterer høyere enn studentene verdsetter læring» (vår oversettelse). Derfor må den tradisjonelle eksamensformen legges vekk; den måler hvor dyktig en student er til å huske å gjengi fakta eller prosedyrer, en ferdighet som ikke lenger etterspørres noe sted i samfunnet.

Det er forståelse og kreativitet som er påkrevet. Her vil digital læring stå sentralt, både for student og professor.

I World Wide Web deltar alle som likeverdige parter. I Wikipedia skapes kvalitet ved at alle som mener de har forstand på noe står fritt til å skrive, redigere, korrigere eller forbedre en artikkel. Uforstand blir kvikt påtalt og korrigert. På den måten sikres korrekthet og aktualitet ved at fakta korrigeres og hendelser (f.eks. vitenskapelige nyvinninger, dødsfall, sportsresultater, mv.) registreres umiddelbart, mens man i det UiB-delfinansierte og stivt hierarkiske Store norske leksikon (SNL) antakelig bruker noen måneder eller år på å spesifisere, delegere, skrive og «kvalitetssikre». SNL blir stadig mer en historiebok fordi en rigid organisering med fag og fagansvarlige hemmer at nye fenomener og fagfelt tas opp.

På universitetene er det Peter F. Druckers observasjon som gjelder: «Når et tema er foreldet, gjør man det til et obligatorisk kurs» (vår oversettelse).

I Den norske Digitalmisjon har vi lenge forsøkt å forstå den digitale «revolusjon» og det digitale mediet med dets muligheter og fallgruver. Digitalteknologien er svært kraftig, den må benyttes med varsomhet.

I hendene på ukyndige kan det gjøres stor skade, slik vi nylig fikk demonstrert da Handelshøyskolen BI hadde overlatt digital eksamen til et obskurt datasystem (som ganske sikkert var «kvalitetssikret»).

Et viktig skille mellom den analoge og den digitale verden er kommunikasjons-modus; det digitale mediet er et individuelt hentemedium hvor den som trenger noe (f.eks. personlig læring) kan søke, finne, hente og bruke. Den tradisjonelle, analoge verden er basert på hierarkiske kommandostrukturer, der noen dikterer hva som skal sendes til alle andre nedover i systemet.

Kringkasting, aviser og universiteter vil slite hvis de ikke tilpasser seg det digitale mediets bruksegenskaper.

I en digital verden bør eksamen erstattes av formativ evaluering av studentens digitale portefølje, gjerne der medstudentene deltar i evaluering og støtte underveis. Blockchain-teknologi kan brukes hvis man absolutt vil hindre at studenten fortsetter å lære etter et gitt tidspunkt.

Digitalisering handler ikke om videoforelesninger, PDF-rapporter og andre inkunabler, men heller om å la studentene lære ved å utnytte den digitale verden, for eksempel ved å lage digitale forestillinger av egen læring, slik vi har opplevd eksempler på i et PhD-kurs, og i masteroppgaver basert på heutagogiske prinsipper eksemplifisert ved Feynman-teknikken.

På denne måten vil studentene ikke bare bestå eksamen, som gir universitetet studiepoeng og dermed penger i administrasjonens kasse, men de vil lære og forstå faget. Samtidig vil de tilegne seg mange ferdigheter i digital læring og kommunikasjon som vil være nyttige for dem senere i livet.

Her går vannskillet: Undervisning eller Læring.

Den norske modellen er styring ovenfra, fra politikere og byråkrater. De sørger nok for at universitetene blir tvunget til å fortsette med obligatorisk undervisning i form av forelesninger, øvinger og eksamener. Andre steder har man oppdaget at aktiv læring fremmer forståelse og prestasjon. Der utdanner de tenkende mennesker som er i stand til å skape en fruktbar framtid for seg selv og samfunnet.

Noen har også forstått at voksne mennesker ikke bør påtvinges barns læremåte (pedagogikk), men at de er i stand til å styre sin egen læring (heutagogikk). Heutagogikk-pioneren Stewart Hase har forklart hvorfor eksamensdrevet læring ikke hører hjemme i dette århundret.

I et hierarkisk og autoritært akademia har nyvinninger trange kår. Vi har tidligere foreslått et nytt universitet, men vi innser at Norge har så mye penger at uvettig mangel på utvikling vil overleve i lang tid.

«I en tid hvor datamaskiner og roboter presterer bedre enn mennesker er det tragisk at utdanningssystemet vårt tvinger barn og unge til å tenke som datamaskiner og oppføre seg som roboter» (fritt etter Joichi Ito).​​