Hvordan vi tenker om universitetene

Vårt lille forsøk på å skape offentlig debatt om Indikatorrapporten har fått blandet mottagelse for å si det forsiktig. NIFUs forskere – Skule, Wendt og Solberg - går i kraftig forsvar for rapporten og mener vår kritikk er slag i løse luften basert på mangelfull lesning, mens Forskningsrådets John Arne Røttingen ønsker samtalen og gode forslag til et bedre indikatorbatteri velkommen.

La oss gå tilbake til saken. Det handler nemlig om hvordan vi tenker om universitetene. Hva som er universitetenes samfunnsoppdrag, og hvordan samfunnet så tenderer til å måle oss. Vi vet at effekten av hvordan sektoren måles og telles er sterke, og derfor et så mye større spørsmål enn et spørsmål om innretningen av og antallet måleinstrumenter. Dermed er dette ikke et spørsmål om hvordan vi leser - eller vrangleser - rapporten, men hvordan indikatorbatteriet «leser» forskningssystemet og universitetets rolle i det. Vi må sørge for at våre bidrag til samfunnet forstås. Det blir enda mer maktpåliggende når - som Skule, Wendt og Solberg også peker på – det viktigste også er det vanskeligste å måle.

Universitetet i Oslo, som brukere av indikatorer og indikatorbatteriets objekter, skal bidra til at denne agendaen holdes varm. Og jada. Vi skal bidra. Onsdag inviterer rektoratet til debatt om Universitetenes tredje samfunnsoppdrag i Frokostkjelleren. Da er kunnskap i bruk tema. Som Røttingen og Evensen nylig argumenterer for er dette samfunnsoppdraget utfordret i et samfunn i endring. På samme måte som forskningen må ta kommunikasjon på alvor må vi ta indikatorene som kommunikator av universitetets samfunnsoppdrag alvorlig.

Vi er absolutt klar over det kontinuerlige arbeidet som gjøres innenfor FoU-statistikken og indikatorutvikling. Det samme gjelder avveining mellom hensynet til de gode tidsseriene versus utvikling av nye kategorier. Det fritar likevel ikke ansvaret indikatorbrukere og produsenter har for å holde samtalen i gang om å måle «det viktige og vanskelige» når forsknings- og høyere utdanningssystemer er i rivende utvikling. Sektoren må være en fri og kritisk deltager i denne debatten – det faktum at sektoren har hatt et medlem i redaksjonskomiteen for rapporten gjennom flere år setter ingen skranker for kritiske ytringer i debatten hverken for medlemmet eller universitetene.

Her kommer også aktiviteten i forskningsmiljøene til å bli avgjørende. Vårt eget NFR-støttede forskningssenter OSIRIS er et viktig eksempel, og vi bidrar i R-Quest med prosjektledelse hos NIFU. Problemstillingen er dessuten ikke nasjonal. Det tydeliggjøres av the European Innovation Scoreboard. Her har vi innledet et arbeid i regi av the Guild of research insentive universities. Vi må utfordre den snevre innovasjonstanken. Vi trenger verdiskaping i Europa, men regionen har helt klart andre samfunnsutfordringer som ikke fanges inn av et innovasjonsfokusert indikatorbatteri.

Vi kommer til å være opptatt av balansen mellom ulike fagområder. Mellom økonomisk verdiskaping og verdiskaping mer generelt. Vi kommer til å være opptatt av utdanning – og på dette punktet har Skule, Wendt og Solberg helt rett – her finnes det tall både innenfor og utenfor indikatorrapporten. Men spørsmålet er igjen hvordan de presenteres - som FoU–ressurs eller som universitetets samfunnseffekt. Forskjellen i meningsinnhold er ikke triviell og handler også om hvordan vi ser på forholdet mellom forskning og utdanning. Det kommer vi ikke til å slutte å være opptatt av.

Dette handler om hva universitetene er og hva vi legger i ord som innovasjon, formidling, samfunnseffekt og forståelsen av at våre kandidater er selve leveransen til samfunnet. Det er derfor vi har universiteter og det er gjennom disse og deres forskningsbaserte utdanning vi skaper verdi i samfunnet. Det dreier seg om økonomisk verdi men også så mye mer enn det.​