Slag i lufta fra UiOs rektorat

I Morgenbladet 17. november kritiserer UiOs rektor og viserektor Indikatorrapporten om det norske FoU- og innovasjonssystemet. Kritikken er også utdypet på rektoratets blogg. Deres hovedkonklusjon er at rapporten må moderniseres og oppdateres.

Selvsagt må den det! Som redaksjonelt hovedansvarlige for rapporten har vi alltid vært opptatt av å presentere nye tall og analyser. Årets rapport inneholder flere datakilder og perspektiver enn noen gang tidligere. I tillegg til de etablerte tidsseriene bringer vi en rekke nye og alternative indikatorer, inkludert på de områdene som rektorene etterlyser. Så hva er problemet?

Ifølge Stølen og Gornitzka gir rapporten et for smalt bilde av universitetenes samfunnsbidrag. De hevder at rapporten fokuserer «i hovedsak på registrerte patenter og forretningsideer». Den kritikken faller på sin egen urimelighet. Rapporten inneholder nemlig null målinger av universitetene langs slike indikatorer. Derimot beskriver den en rekke andre sider ved universitetenes samfunnsrolle:

• Vi bringer tall for universitetenes interaksjon med samfunnet gjennom mediebidrag, bøker, foredrag og kunstnerisk aktivitet. Mye av dette er bidrag som brukes av forvaltning og offentlig sektor, og som dermed er mål på det man sjelden fanger opp i andre sammenhenger.
• Vi presenterer for første gang tall for universitetenes selvrapporterte engasjement i internasjonalt prosjektsamarbeid. Disse tallene viser at universitetenes internasjonale samarbeid trolig er mye mer omfattende enn det man får inntrykk av gjennom tradisjonelle målinger.
• Årets rapport viser nye tall for omfanget av næringsrelevant forskning ved universitetene. Disse tallene er tatt inn nettopp for å supplere de smale indikatorene som Stølen og Gornitzka med rette kritiserer.
• I tillegg kommer fyldige omtaler av universitetenes publiseringsaktivitet og publiseringssamarbeid. Sistnevnte viser for eksempel at UiO framstår som en node i det nasjonale forskningssamarbeidet innenfor helsesektoren.
• Tallene for vitenskapelig publisering inneholder også publisering innenfor humaniora, noe rektorene feilaktig hevder er «totalt fraværende». Her finner man bl.a. at UiO står for 29 prosent av Norges publisering innenfor dette feltet. Når humaniora ikke inngår i internasjonale sammenligninger av publisering, skyldes det primært manglende registrering i internasjonale databaser. Den norske indikatorrapporten har alltid vært påpasselig med å omtale denne mangelen, nyansere tallene og presentere tilgjengelige data som også kan belyse publisering i de «mykere fagene».

Hadde rektorene faktisk lest den rapporten de kritiserer, hadde de fått med seg disse og andre eksempler på at indikatorene utvides og nyanseres. Da kunne vi isteden fokusert på det som er de viktige forbedringsområdene.

Vi er nemlig helt enige i at vi trenger bedre tall og analyser av forskningsmiljøenes bidrag til politikk og forvalting. Her har NIFU nylig gjort flere analyser, blant annet av forskeres deltakelse i meldingsarbeid, utvalg og ekspertgrupper. Men disse analysene er foreløpig for lite dekkende til å kunne tas inn i en rapport som skal omfatte hele det nasjonale systemet.

Vi er også fullt klar over at universitetenes kanskje største samfunnsbidrag skjer gjennom utdanning. Antall studenter og kandidater fordelt på kjønn, sosial bakgrunn, institusjonstype og fagområde har alltid vært sentrale indikatorer i rapporten. Men her trenger vi bedre systemer for å følge de utdannede kandidatenes karrierer og roller i arbeidslivet, og vi trenger bedre metoder for å koble disse løpene til den utdanningen de har gjennomført. Igjen er dette indikatorer som både NIFU andre forskningsmiljøer jobber med å utvikle. Blant annet samarbeider vi nært med UiOs eget senter OSIRIS, som studerer nettopp samfunnseffekter av forskning. En viktig erkjennelse herfra er at økt fokus på brede samfunnseffekter er med på å øke måleproblemene. Det som er viktigst er med andre ord også vanskeligst å måle.

Hvis UiO likevel sitter på ferdige og sammenliknbare tall på disse områdene, er vi meget interessert å ta det inn i rapporten. Men det vil overraske oss, all den stund UiO selv har sittet i redaksjonskomiteen for Indikatorrapporten gjennom flere år, uten at det har resultert i konkrete forslag til de indikatorene som nå etterlyses.

Vi er altså enige i de viktigste utviklingsbehovene, og inviterer gjerne rektoratet til et møte om dette. Vi forutsetter da at de gjør seg kjent med hele rapporten, slik at diskusjonen kan dreie seg om de indikatorene og dimensjonene som faktisk mangler. Kritikk basert på mangelfull lesning, blir løse slag i lufta og bringer oss ikke videre.