Hvis forskning kun skal publiseres i åpne tidsskrifter vil det ramme stipendiatene hardest, skriver to stipendiater dette innlegget. Foto: Benjamin Ward/OsloMet
Hvis forskning kun skal publiseres i åpne tidsskrifter vil det ramme stipendiatene hardest, skriver to stipendiater dette innlegget. Foto: Benjamin Ward/OsloMet

Plan S byr på dystre utsikter for Norges stipendiater

Plan S. Stipendiatene vil betale den høyeste prisen for open access, skriver stipendiatene Haakon Gjerløw og Frikk Nesje ved Universitetet i Oslo.

Som flere har påpekt i Khrono, finnes det, i mange fagfelter, ingen gode tidsskrifter for den som vil publisere «open access» i tråd med Plan S.

Dette ser ikke ut til å bekymre forskningsminister Iselin Nybø og direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen. Sistnevnte kan i Khrono trøste med at forlagene, takket være Plan S, vil tvinges over til «open access»-løsninger, uten at det gis et fnugg av evidens for denne trosoppfatningen.

Personlig mener vi det er naivt å tro at denne overgangen vil skje som følge av Plan S. Store økonomier som USA, Canada og Tyskland har, på tross av alle lovordene fra initiativtakerne, ikke blitt overtalt. Det er nok ønsketenkning om fordelene med «open access» som leder Røttingen til denne konklusjonen.

Men for oss som i dag er stipendiater, kan Plan S være slutten på karrieren.
Haakon Gjerløw og Frikk Nesje
Stipendiater Universitet i Oslo

Det verken Nybø eller Røttingen kan benekte, er at det vil følge en periode med tautrekking hvor enten initiativet eller forlagene til slutt gir seg. For den jevne universitetsprofessor er dette dramatisk, men ikke eksistensielt. I denne perioden kan de unngå Forskningsrådet, eller bøye seg og produsere dårlig, rask forskning for åpne tidsskrifter. De beholder uansett jobben.

Men for oss som i dag er stipendiater, kan Plan S være slutten på karrieren.

Som Khronos lesere allerede vet, er det, med noen unntak, antall publiseringer i så gode tidsskrifter som mulig som er avgjørende for ansettelser i akademia.* Å starte en forskerkarriere i dag betyr årevis med midlertidige stillinger, hvor man i det lengste håper på gode nok publikasjoner til omsider å bli omfavnet av de største aktørene. I dette spillet blir det nå helt avgjørende om den midlertidige stillingen man får er sponset av Forskningsrådet eller ikke. Å vinne konkurransen mot utenlandske søkere - som ikke omfattes av Plan S - blir så godt som umulig, siden Forskningsrådet med noen europeiske allierte gjennom Plan S i praksis vil forby publisering i de fleste topp-tidsskriftene.

Det er derfor med stor irritasjon vi observerer maktarrogansen fra regjeringen og Forskningsrådet. Individer hvis karriere er fullstendig uanfektet av eget korstog, støttet av folk fra biblioteksektoren som først og fremst er glad for at prisen for forskning nå dumpes på andre budsjetter enn akkurat deres. Vi minner dem alle om at den største prisen betaler vi, dagens stipendiater, som allerede er akademias mest utsatte arbeidstakere.

Men av og til er det riktig at folk tar den typen kostnader for at et system skal bli bedre. I dette tilfellet derimot, kunne det hele enkelt vært unngått. For det første kunne man starta i andre enden. Skap gode finansieringsordninger for forlag som driver «open access». Når det faktisk eksisterer gode tidsskrifter, kan pisken tas frem. I stedet pisker nå forskningsministeren hesten til å løpe, men gir den ingen retning.

For det andre kunne man inkludert hybridløsninger. Flere tidsskrifter har løsninger hvor forskeren betaler for at artikkelen skal være «open access», men det finnes ikke rom for disse i Nybø og Røttingens forskningsvisjon. Men den gang ei. I stedet fortsetter vi å jobbe langt over normaluke for å produsere gode doktorgrader. Kanskje klarer vi ved neste korsvei å hanke inn en midlertidig stilling utenfor Forskningsrådsmidler. Hvis ikke, vil selv middelmådige utenlandske forskere passere oss, fordi de slipper å ta del i den norske regjeringens sjansespill.

*Et unntak er DORA-konvensjonen. Den sier at man skal legge vekt på innholdet i forskningen. Verdien av innholdet er likevel først og fremst bestemt av om andre finner det verdifullt å bygge videre på forskningen. Da blir det vanskelig å komme utenom de gode tidsskriftene.