Dagens system for vitenskapelig publisering er lukket, komplisert og feilbarlig. Derfor trengs det et nytt, skriver professor emeritus Steinar Risnes.
Dagens system for vitenskapelig publisering er lukket, komplisert og feilbarlig. Derfor trengs det et nytt, skriver professor emeritus Steinar Risnes.

Vitenskapelig publisering ved et veiskille. Hvor går veien videre?

Open Access. Vitenskapelig publisering har gått fra å være styrt av vitenskapen/forskerne til å bli styrt av en kommersiell forlagsindustri. Dette er problematisk, både økonomisk og faglig, skriver professor emeritus, Steinar Risnes.

Publisert

Behovet for og ønsket om forandring er stort, men systemet for vitenskapelig publisering er så innarbeidet og inngripende at det kan synes vanskelig å endre. Her skal det pekes på noen av problemene ved dagens system og på en mulig vei ut av dem. Betraktningene har særlig relevans til medisinsk og naturvitenskaplig forskning. Publiseringskulturen kan ellers variere noe fra fagfelt til fagfelt. Kostbar publiseringstjeneste Akademisk publisering er ikke bare blitt stor når det gjelder antall tidsskrifter (ca. 28.000 engelsk-språklige med fagfelle-vurdering) og antall artikler publisert per år (ca. 2,5 millioner) (Plume & van Weijen 2014, Ware & Mabe 2015), den er også blitt «big business». I en artikkel i The Guardian (Buranyi 2017) påpekes det paradoksale i denne industriens forretningsmodell: den betaler ingen ting for råvarene (manuskriptene/forskningen) og selger det lett bearbeidete produktet (vitenskapelige artikler) videre til dem som finansierte råvareproduksjonen, i stor grad offentlige institusjoner.

Altså, det offentlige finansierer forskningen, lønner forskerne som produserer forskningen, lønner forskere som utfører redaktørfunksjonen gratis, lønner forskerne som vurderer manuskriptene gratis, og betaler stadig dyrere for de vitenskapelige publikasjonene (Lahti 2016). Det er en slags ond sirkel. I 2015 var inntektene i denne delen av forlagsbransjen på 25,2 milliarder USD med en profitt på 30‒40 prosent, en fortjenesteprosent på høyde med f.eks. Apple (Schmitt 2015a,b). Ca. 40 prosent av forlagenes inntekter, dvs. 10 milliarder USD, kommer fra vitenskapelige tidsskrifter, hvorav ca. 75 prosent, dvs. 7‒8 milliarder USD kommer fra abonnementsavtaler med akademiske institusjoner (Morrison 2013, Schimmer mfl. 2015, Ware og Mabe 2015). Det er lov å tjene penger, men det er uklokt å bruke penger unødvendig. Det er, imidlertid, nødvendig å spørre om vitenskapelig publisering kan organiseres på en måte som i større grad tjener forskningen, forskerne og forskningsinstitusjonene, heller enn forlagene som utgir vitenskapelige tidsskrifter.

Altså, det offentlige finansierer forskningen, lønner forskerne som produserer forskningen, lønner forskere som utfører redaktørfunksjonen gratis, lønner forskerne som vurderer manuskriptene gratis, og betaler stadig dyrere for de vitenskapelige publikasjonene (Lahti 2016). Det er en slags ond sirkel.
Steinar Risnes
Professor emeritus, UiO

Tvilsom kvalitetssikring

Det er imidlertid ikke bare økonomiske forhold som tilsier en revurdering av vitenskapelig publisering. Også håndteringen av manuskriptene i tidsskriftene kan være problematisk. Tidsskriftene har redaktører som mottar manuskriptene og som vanligvis innhenter ekspertvurderinger, dvs. fra andre forskere innen det aktuelle forskningsfeltet, såkalt fagfellevurdering («peer review»). Et hovedargument for å beholde ordningen med publisering av forskning i vitenskapelige tidsskrifter er nok nettopp forestillingen om at den faglige vurderingen som foretas av tidsskriftenes redaktører og de tilkalte fagfeller, sikrer forskningens kvalitet; artikler kan korrigeres og forbedres, og artikler som ikke holder vitenskapelig mål kan lukes ut.

Pågangen til mange vitenskapelige tidsskrifter er stor, drevet av et stort publiseringstrykk knyttet til prestisje og karrierejag blant forskere, jf. uttrykket «publish or perish» (Fyfe mfl. 2017, Plume og van Weijen 2014). Prestisje og karriere innen akademia er i stor grad styrt av antall publiserte artikler og av tidsskriftenes «impact factor»1. Forskerne vil tilpasse seg systemet, noe som bl.a. kan gi seg uttrykk i artikler med svært mange forfattere (Larsen og von Ins 2010, Lozano 2013, Plume og van Weijen 2014), oftest med uklar arbeidsfordeling. Det er påvist at en liten «elite» på 1 prosent har sitt navn på 41 prosent av alle artikler og på 87 prosent av de mest siterte artiklene (Ioannidis mfl. 2014).

­ Av kapasitetshensyn er redaktørene i dagens system nødt til å avvise mange manuskripter. Kriteriene og grunnlaget for avvisning kan da bli noe uklart med mulighet for å bli påvirket av trender, personlig smak og hensynet til tidsskriftets «impact factor». Negative kommentarer fra en fagfelle kan være et kjærkomment påskudd for en avvisning, med liten mulighet for reell diskusjon om avvisningsgrunnlaget; i dette spillet synes fagfellen å være redaktørens foretrukne medspiller, ikke forfatteren. Det kan synes som om forskere blir vurdert som mer troverdige i rollen som fagfelle enn i rollen som forfatter. Fagfeller er av høyst varierende kvalitet og anonymitet kan friste noen til unødig kritikk og sarkasme. Fagfeller bør primært tjene forskningen, ikke tidsskriftene og deres redaktører. Ideelt sett bør manuskripter bare avvises pga. utilstrekkelig kvalitet, ikke pga. kapasitetshensyn eller fagfellevurderinger av utilstrekkelig kvalitet. Eksempler på fagfellers tvilsomme bidrag finnes det mange av, f.eks. kan nevnes dette fra Smith (2006):

  • Fagfelle 1: «I found this paper an extremely muddled paper with a large number of deficits»
  • Fagfelle 2: «It is written in a clear style and would be understood by any reader»

Av egen erfaring kan nevnes:

  • Fagfelle 1: «The study is not well planned, and M&M and statistical analysis lack rigorous
  • procedures»
  • Fagfelle 2: «This is an interesting and well presented study that contributes to a better

understanding….»

I begge tilfeller kan en av fagfellene ha rett, men neppe begge. Poenget er: skal noen få anonyme fagfeller være en avgjørende faktor i skjebnen til en forskningsrapport? Mange fagfeller og redaktører gjør sikkert en god jobb innenfor rammene av dagens system, men beslutningsgrunnlaget blir for tynt og maktbalansen for skjev. Det er et problem for forskningen at mange artikler avvises. Viktige resultater kan forbli upublisert fordi avvisningen har skjedd på et sviktende grunnlag. Tid og ressurser har gått med til forskningen og til publiseringen. Ytterligere tid og ressurser kan gå med til et nytt publiseringsforsøk, der forfatterne oftest må tilpasse seg et annet tidsskrifts særegne og rigide rutiner og regler for hvordan manuskriptet skal formateres og presenteres. Dagens system, der en er prisgitt de vitenskapelige tidsskriftenes rammer og preferanser, kan være en hemsko for forskningen. Enighet om kvalitet på forskningsrapporter kan være vanskelig å oppnå. Dette eksemplifiseres av sprikende fagfellevurderinger og av tilfeller med avviste manuskripter som burde vært publisert (MacDonald 2016), og av tilfeller med publiserte manuskripter som burde vært avvist (Bergstrom & West 2017, Faulkes 2017). Derfor kan et system der forfatterne selv velger fagfelle(r) til vurdering av manuskript fungere like godt som et system der fagfeller velges av tidsskriftredaktører.

Det kan være fristende og bekvemt å overlate bedømmelse og publisering av vitenskapelige rapporter til noe få, slik det gjøres i dag med vitenskapelige tidsskrifter og deres redaktører og fagfeller. Denne tjenesteutsettingen har en pris, og prisen er for høy. Tjenesten er kostbar, langsom, ikke-transparent, unødig begrensende og lite balansert, og den er også unødvendig. Inntrykket som gis av kvalitet og objektivitet er delvis illusorisk. Nye tider med nye muligheter tillater nye løsninger.

«Open access» ‒ bra, men fortsatt for dyrt

I dag foregår en økende del av all mulig kommunikasjon via digitale medier. Også de tradisjonelle vitenskapelige tidsskriftene, som stammer fra «papiralderen», er blitt tilgjengelig på Internett, men bare via kjøp av enkeltartikler, 10‒35 USD per stk. (Porter 2012), eller kostbare abonnementsavtaler. Med fremvekst av digital publisering og et allment tilgjengelig Internett, har det vært en naturlig prosess at forskningsartikler blir fritt tilgjengelig på nettet, såkalt «open access», eller åpen tilgang. Ønsket og kravet om fri adgang til forskningsresultater har bred støtte nasjonalt og internasjonalt, både hos akademiske institusjoner og hos myndigheter. Både Norge og EU har utarbeidet retningslinjer som stimulerer til publisering av forskningsrapporter med åpen tilgang. Som en konsekvens av økt interesse for «open access», publikasjonspress hos forskerne og begrenset kapasitet i de tradisjonelle tidsskriftene, har det vokst fram en omfattende underskog av rene digitale tidsskrifter, som tilbyr åpen tilgang til artiklene på nettet, men som til gjengjeld krever et publiseringsgebyr av forfatterne ved akseptert artikkel. Gebyrene varierer meget i størrelse, fra 0 til 5.000 USD, ofte 1.000 – 2.500 USD (ref. Directory of open access journals), sannsynligvis avhengig av popularitet og antatt kvalitet. «Open access» tidsskrifter, slik de fungerer nå, med høye publiseringsgebyrer ‒ og mange av utvilsomt tvilsom kvalitet og seriøsitet ‒ er ikke løsningen for vitenskapelig publisering.

Tiden er moden for etablering av et nytt og mer tidsmessig regime for publisering av forskningsresultater. Et åpent, enkelt, raskt og rimelig system på forskernes og forskningens premisser.
Steinar Risnes, professor emeritus, UiO

På nettstedet «Beall’s list» (ref.) finnes en oversikt over useriøse «open access» forlag/tidsskrifter, såkalte «predatory publishers/journals», som synes mer interessert i publiseringsgebyr enn i vitenskapelig kvalitet (Kjelsberg 2018). Problemet med slike «røvertidsskrifter», og ditto konferanser, er den muligheten de gir for publisering av useriøs forskning (Lundgaard og Strøm 2018a,b). Det finnes imidlertid hederlige unntak hva gjelder kvalitet/seriøsitet, f.eks. PLOS, BioMed Central, PeerJ og eLife, men de krever publiseringsgebyr i størrelsesorden 1.000 ‒ 2.500 USD. Også de tradisjonelle tidsskriftene har ordninger der en kan «kjøpe fri» artikler for åpen tilgang, men da kreves et gebyr (1.500‒5.000 USD), dvs. at en i virkeligheten betaler dobbelt, både institusjonsabonnement og frikjøpsgebyr, såkalt hybrid publisering. Det er vist at kostnaden per publisert vitenskapelig artikkel basert på dagens globale abonnementskostnader er i størrelsesorden 4.000‒5.000 USD (Morrison 2013, Schimmer mfl. 2015), altså høyere enn publiseringsgebyrene som kreves i mange «open access» tidsskrifter. Det kan derfor synes å være penger å spare ved å støtte en utvikling mot «open access», slik det f.eks. gjøres av prosjektet Open Acess 2020 (ref.) organisert av Max Planck Digital Library i Tyskland og av en Eeuropeisk offenisv for åpen tilgang til forskning (2018). Likevel, 1.000‒2.500 USD i publikasjonsgebyr for «open access» artikler er fortsatt dyrt og kan virke diskriminerende. Forskning er dyrt og tidkrevende. Publisering av forskning burde ikke være det.

Som vist over er tilgangen til vitenskapelige artikler begrenset og kostbar og ikke alle forskere med behov har anledning eller råd til å lese eller laste ned artikler fra nettet. Den løsningen på dette problemet som organiseres av nettstedet Sci-Hub er imidlertid ulovlig, uakseptabel og uetisk. Her gis det full tilgang til artikler i vitenskapelige tidsskrifter ved at opphavsrettigheter og abonnementskrav omgås via ansatte på institusjoner med tilgang (ref. Wikipedia). De opererer via flere servere, f.eks. sci-hub.mu, sci-hub.ooo, sci-hub.tw.

Skisse til ny strategi

Tiden er moden for etablering av et nytt og mer tidsmessig regime for publisering av forskningsresultater. Et åpent, enkelt, raskt og rimelig system på forskernes og forskningens premisser. Her følger et forslag til hvordan et slikt system kunne se ut.

  • Det etableres web-servere, institusjonelle, nasjonale eller regionale, der forskningsrapporter kan lastes opp og publiseres. Web-servernes seriøsitet og kvalitet garanteres av ansvarlige enheter, f.eks. universitet eller nasjonalt forskningsråd.
  • Rapporter kan være av ulik type, innretning og lengde. Regler for oppsett og formatering skal være generelle, liberale og fleksible. For å forenkle formateringen, kan tabeller og figurer komme til slutt, etter tekstdelen. Manuskripter lastes opp som PDF- eller Word-filer. Word-filer kodes til PDF av et iboende program. Datafiler kan lastes opp separat.
  • Som kvalitetssikring skal et manuskript støttes av minst én navngitt forsker valgt av forfatteren/forfatterne selv. Forfatterne kjenner godt til hvilke forskere som har kompetanse innen fagområdet. Støttende forskere skal innestå for at manuskriptet oppfyller krav til publisering, hva gjelder innhold, presentasjon og reproduserbarhet. De kan vedlegge kommentarer som informasjon til redaktørene, men disse skal ikke publiseres. Støttende forskere skal være uten bindinger til forfatteren/forfatterne, dvs. uten medforfatterskap og uten tilhørighet til samme avdeling eller forskningsgruppe. Manuskriptstøtten skal være basert på en grundig vurdering av manuskriptet, altså en reell fagfellevurdering. Den bør ha en meritterende verdi og ev. gis en rimelig honorering.
  • Forfatteren/forfatterne og støttende forsker(e) bør være registrert i et forskerregister, f.eks. Orcid, og må være tilknyttet institusjoner/foretak der faglig/vitenskapelig kompetanse blir vurdert ved ansettelse. For unge, ikke-meritterte forskere uten en slik registrering eller tilknytning, er det tilstrekkelig at støttende forsker(e) har det.
  • Som en ytterligere sikring av kvalitet, og for å luke ut useriøse bidrag, skal manuskriptene kontrolleres av noen få kompetente og betalte redaktører ansatt på åremål (1-3 år). Det er bare vitenskapelig standard som skal vurderes, ikke arbeidets viktighet. Redaktør-/redaksjonsnivået skal også kontrollere autentisiteten til forfatterne og støttende forsker(e), samt habiliteten til sistnevnte. Det må vurderes om helserelatert forskning skal underkastes ekstra kontroll.
  • Forfattere må betale et rimelig publiseringsgebyr for drift og vedlikehold av systemet, som skal være nonprofit, f.eks. i størrelsesorden 1.000‒3.000 kr. per akseptert artikkel. Restfinansiering skal ytes av ansvarlig myndighet.
  • Alle artikler skal være fritt tilgjengelige og nedlastbare på Internett.
  • Etter publisering skal artikkelen kunne kommenteres av andre forskere under fullt navn. De bør være registrert i Orcid. Kommenterende forskere skal også kunne gi en vurdering av artikkelen på en skala, f.es. 1‒5, 1‒6 eller 1‒10. Dette vil kunne bidra til en differensiering av artiklene og lette synliggjøringen av de viktigere artiklene. På bakgrunn av andre forskeres kommentarer, kan forfatteren laste opp en revidert versjon av artikkelen. Det må tydelig fremgå at den er revidert. En revidert artikkel skal også kunne kommenteres.
  • Artiklene må indekseres og være søkbare i sentrale systemer, som f.eks. Web of Science, Scopus og Google Scholar, og bør også kunne knyttes til informasjon om antall lesninger, nedlastninger, siteringer og ev. vurderinger.
  • Hver artikkel gis en digital identitet i et omforent internasjonalt system, f.eks. DOI (ref.) («digital object identifier»), som er en slags strekkode for digitale dokumenter.
  • Den enheten som drifter serveren, skal også sikre dublerende lagring av artiklene, både digitalt og på papir.

Preprint servere

Et system som ligner på det ovenfor skisserte, eksisterer allerede i dag som såkalte preprint servere, hvorav de to mest populære er arXiv (fysikk, matematikk, informatikk) og bioRxiv (biologi). Her kan forskningsrapporter lastes opp gratis. Det skjer en viss form for redaksjonell siling for å luke ut useriøse bidrag, men det skjer ingen fagfellevurdering.

Hensikten er todelt: 1) rask presentasjon av forskningsresultater, 2) mulighet for tilbakemelding fra andre forskere før manuskriptet sendes til ordinært tidsskrift for publisering. Mange, men ikke alle, tidsskrifter aksepterer at innsendte artikler har vært tilgjengelig på en preprint server før publisering i tidsskriftet.

Et rimelig, seriøst, kvalitetssikret, åpent, effektivt og funksjonelt system

Det systemet som er skissert over, og som ligner på preprint-systemet, kan meget vel bli sluttstadiet for vitenskapelig publisering. Det er rimelig. For at det også skal fungere godt faglig, er det avgjørende å sikre en grunnleggende seriøsitet og kvalitet. Dette gjøres i første omgang av de støttende forskerne og av redaktørene. Deres rolle er ikke å fremheve de få utmerkede manuskriptene, men å støtte de mange tilstrekkelig gode. Differensiering i kvalitet og viktighet kan skje via kommenterende forskere og via forskningsrapportens videre betydning og skjebne i forskningsuniverset. Med adekvat indeksering og søkbarhet vil forskere enkelt kunne finne frem til artikler som er relevant for deres egen forskning og så selv bidra til vurderingen av dem. Dette vil fremme en større grad av kritisk bevissthet og ansvar hos forskerne i sin tilnærming til og bruk av andres forskningsrapporter.

Differensiering i kvalitet og viktighet kan skje via kommenterende forskere og via forskningsrapportens videre betydning og skjebne i forskningsuniverset.
Steinar Risnes
Professor emeritus, UiO

Forskere kan bidra i en bred og åpen evalueringsprosess av publiserte forskningsrapporter, en øvelse som kan ta noe tid å bli fortrolig med, men som kan ha en viktig klargjørende og kvalitetssikrende funksjon (Knoepfler 2015). En annen avgjørende forutsetning for at systemet skal fungere, er full åpenhet på alle nivåer: alle forfattere, støttende forskere, kommenterende forskere og redaktører må tilkjennegis med fullt navn og tilhørighet. Transparens vil bidra til å begrense utilbørlig samarbeid og kameraderi og vil gjøre det vanskelig å støtte useriøse, dårlige eller uferdige forskningsrapporter. Med mindre tid brukt på publisering, kan mer tid brukes på forskning; i visshet om at publisering vil kunne skje raskt og effektivt, kan forskere prioritere grundighet og unngå å forsere fram premature rapporter. En publiseringsplattform som foreslått her, uten unødig begrensning i publiseringskapasitet, kan også gi rom for rapporter med negative resultater og for forskning som reproduserer og ev. støtter eller motsier tidligere forskning. Et system som det skisserte vil gjøre de useriøse «open access» tidsskiftene overflødige. Dessuten vil systemet sikre at forskerne og forskningsinstitusjonene beholder eierskapet til forskningsrapportene.

En ytterligere kvalitetssikring oppnås ved å begrense adgangen til publiseringsplattformen til forfattere og/eller støttende forskere som er registrert i et forskerregister, f.eks. Orcid, og som har tilknytning til institusjoner/foretak der vitenskapelig/faglig kompetanse blir vurdert ved ansettelse. Her kan det altså skje en gjensidig nyttiggjøring av hverandres fagfellevurderinger, dvs. ansettelsesvurdering og publiseringsvurdering.

Støttende forskere og fagfellevurdering

Fagfellevurdering er sentral i vitenskapelig publisering. Som nevnt over er den langt fra perfekt og garanterer ikke en rettferdig bedømmelse av forskningsrapporter. Det er likevel alminnelig enighet om at fagfellevurdering gjør mer godt enn vondt for forskningen. Problemet er å finne den mest adekvate måten å organisere den på (Birukou mfl. 2011, Kovanis mfl. 2017). Det er viktig å ha klart for seg at ethvert system med fagfellevurdering er feilbarlig pga. dets utilstrekkelige aktører. Derfor, i stedet for et komplisert feilbarlig system, som dagens, kan en implementere et enkelt feilbarlig system, som det foreslåtte, som totalt sett vil gi en grundigere og mer rettferdig vurdering av forskningsrapporter. Forskningens dyd kan forsvares av støttende forsker(e) og redaktør ved inngangen og med hele forskersamfunnet i kommentarrommet.

Støttende forskere har en sentral rolle i det foreslåtte systemet. Det er opp til forfatterne selv å finne og ta kontakt med fagfelle(r) som kan vurdere og støtte forskningsrapporten. Jo høyere kvalitet forskningen har, jo lettere vil det antagelig være å finne en kollega som er villig til å påta seg oppgaven. Heri ligger et incitament for forskere til å presentere forskning av høy kvalitet. For støttende forskere er incitamentet å støtte god forskning, å bli publisert som støttende forsker, og ev. få et moderat honorar. Evalueringsprosessen med diskusjoner mellom forfatter(e) og støttende forsker(e) kan holdes på et direkte, personlig og uformelt plan, uten en tungvint, premisstung og unødvendig omvei om redaktører. På den måten kan evalueringsprosessen være rask, ærlig, likefrem og grundig. En forskningsrapport kan utformes på ulike måter. Støttende forskeres oppgave er å forbedre forfatterens versjon ved å påpeke ev. feil, mangler og misforståelser.

Noen må begynne

Problemet er: Noen må begynne! Vitenskapelig publisering er en treg struktur. Det er ikke lett å bryte med en praksis som forskersamfunnet har levd med i flere hundre år. Mye av forskernes og forskersamfunnets selvforståelse er knyttet til publisering i tidsskrifter, med de bindinger som eksisterer til prestisje og karriere. Dette systemet var mer forståelig da det ikke fantes noe alternativ. Et slikt alternativ finnes i dag: publisering med åpen tilgang på Internett. I stedet for et kostbart, tidkrevende, lukket og ekskluderende system, kan en nå velge et rimelig, raskt, åpent og inkluderende system.

Bedømmelse av kvaliteten på en forskningsrapport bør ikke overlates til noen få anonyme fagfeller, men kan gjøres i full åpenhet av forskersamfunnet selv. Kommentarer med ev. rangering, antall lesninger, nedlastninger og siteringer vil synliggjøre de viktigere artiklene. Konkurranse kan være bra og kan fremme kvalitet. I et system som skissert her, vil det bli en mer reell og relevant konkurranse om forskningens kvalitet og viktighet enn den som skapes gjennom kamp om spalteplass i bestemte tidsskrifter. Til syvende og sist er det den enkelte artikkels kvalitet og innhold som avgjør hvor viktig den er og kommer til å bli, ikke hvor den er publisert. Dette er også et hovedpoeng i San Francisco Declaration on Research Assessment (2012).

Bare gjør det!

Den strategien som er valgt av Europeisk offensiv for åpen tilgang til forskning (2018) er å forsøke å tvinge tidsskriftforlagene over på en modell med åpen tilgang ved å kreve at etter 1. januar 2020 kan forskning finansiert av dem bare publiseres i «open access» tidsskrifter, den såkalte Plan S. Men i stedet for å forsøke å presse motvillige aktører, kan det være bedre å erkjenne at disse aktørene ikke lenger er nødvendige. De kan erstattes av mer tidsmessige publiseringsplattformer, som er enklere, rimeligere og åpnere, og med tilstrekkelig kvalitetssikring. Ved en slik omlegging vil forskerne og forskersamfunnet beholde eierskapet til hele forskningsløpet, fra hypotese/prosjekt til publisering.

Det er ikke nødvendig å vente til mange eller alle er enige før et nytt system kan implementeres, eller i hvert fall testes. Noen må antagelig gå foran og vise vei. Norge, Skandinavia eller Europa kan være pådrivere for en innovativ endring i vitenskapelig publisering. Der finnes både kompetanse og ressurser til å etablere og drifte et slikt system her i landet. Norge kan være med på å arbeide fram en internasjonal standard for et nytt system for publisering av forskningsrapporter. Vitenskapelig publisering er et viktig grunnlag for vurdering av individuell og institusjonell kompetanse og produktivitet. Publisering i et system som skissert her kan lett innpasses i en slik sammenheng. I begynnelsen vil det gamle/nåværende og det nye systemet kunne eksistere side om side. Med tiden vil det rimeligste, enkleste, raskeste, mest åpne og mest funksjonelle systemet overleve. I tråd med deres støtte til og ønske om åpenhet i forskningsformidling, må ansvarlige myndigheter/institusjoner bidra til finansieringen av et slikt system, slik det også åpnes for i Europeisk offensiv for åpen tilgang til forskning (2018).

Tidsskriftenes rolle

En spennende mulighet for noen av de tradisjonelle tidsskriftene kunne være at de bidrar med bearbeidede og kommenterte samlinger, oppsummeringer, oversikter og analyser av ulike forskningsfelt. De ville ha et stort og åpent tilgjengelig marked med artikler å ta av. Såkalte «overlay journals» plukker artikler fra dette markedet allerede i dag. God og omfattende sekundærlitteratur av ulike typer er viktig i vår tid med fragmentering og spesialisering av fagfelt. Honorerte ad hoc forskergrupper kan f.eks. bidra i slike prosjekter.

Sluttord

Forskningens resultater må formidles. Det er egentlig bare noen få krav som må stilles til publisert forskning: den må være sunn/solid, klar, reproduserbar og åpent tilgjengelig. Alt det andre: tema, innretning, lengde, organisering og formatering/presentasjon må kunne underlegges generelle og liberale regler. Med full åpenhet om publiseringen og fri tilgjengelighet med mulighet for kommentarer etter publiseringen, ivaretas en sikkerhet for at forskningsrapporten er av tilstrekkelig kvalitet og at den vil få den betydning og plass den fortjener. Det er ikke lett, og heller ikke nødvendig, å påtvinge det tilstivnede en oppmykning. Det kan være bedre å erstatte det med noe nytt. Til det trengs det mot. Noen må begynne. Forskerne og forskningen fortjener det.

Noter 1. Innflytelsesfaktor. Et noe upresist mål for popularitet/kvalitet av vitenskapelige tidsskrifter. Den angir det gjennomsnittlige antall siteringer per år av artikler publisert i tidsskriftet de to foregående år. F.eks., hvis til sammen x artikler ble publisert i et tidsskrift i årene 2015 og 2016 og disse fikk y siteringer i 2017, da blir tidsskriftets «impact factor» y/x i 2017.

Referanser til artikkelen (pdf)