Fra falske nyheter til fri samfunnsdebatt

Språkrådet kåret nylig «falske nyheter» til årets ord. Denne frasen forekom hyppig i det store avismaterialet som nyordskandidatene ble plukket ut fra. Bruken av «falske nyheter» har formelig eksplodert i 2017 sammenliknet med fjoråret.

Slik frasen «falske nyheter» blir brukt, ser det ut til å peke seg ut to hovedbetydninger:

1. (overlagt) løgn eller propaganda forkledd som nyheter.
2. (sanne) nyheter man imøtegår ved å anklage dem for å være usanne.

Vi i Språkrådet vil sette søkelys på hvordan ordforrådet vårt endrer seg i takt med den virkeligheten vi trenger eller ønsker å beskrive. Derfor ser vi hvert år fram til å offentliggjøre det ordet som vi mener fortjener å løftes ekstra fram for sine språklige og innholdsmessige kvaliteter. Samtidig beskriver dette årets ord et fenomen som vi helst skulle vært foruten. Mengden av uredigert nyhetsstoff publisert i sosiale medier med uklart redaksjonelt ansvar øker, og for de fleste av oss er det en utfordring å skille mellom skitt og kanel i strømmen av tekst som velter mot oss. Vi ser også at anklager fra politikere og andre om at etablerte mediehus leverer falske nyheter, setter tilliten til de tradisjonelle mediene under press. Dette er en dobbelt uheldig situasjon.

Å demme opp for falske nyheter er en vanskelig øvelse. Fenomenet henger tett sammen med teknologiutviklingen og algoritmene som brukes i sosiale medier. De bakenforliggende strukturene kan virke ugjennomtrengelige og usynlige for de fleste av oss.

Likevel vet vi hva som kjennetegner en opplyst og demokratisk offentlighet. Der spiller språket en avgjørende rolle. De norske mediehusene er i kjernen av den demokratiske infrastrukturen i Norge. Som debattarena på tvers av alder og sosiale grupper har de vært blant de viktigste fellesskapsarenaene i landet vårt. Dette medielandskapet er nå i endring.

Mediehusene er helt avhengige av å ha gode norskspråklige kilder i forskning og akademia. Solide fagfolk er viktige for legitimiteten til både medier og utdanningsinstitusjoner i Norge, og disse fagfolkene må kunne formidle kunnskapen sin i et språk som er tilgjengelig for oss alle. Det språket er norsk.

Realiteten i høyere utdanning i dag er derimot at forskning og publisering på engelsk i internasjonale tidsskrifter er det som i størst grad blir belønnet. Politikerne har vedtatt en premiering av internasjonal publisering for å sikre at norske universiteter hevder seg i en stadig skarpere internasjonal konkurranse.

Som et resultat av dette kommer formidling til en breiere norsk offentlighet i andre rekke. Det kan være med på å undergrave den norske offentlige samtalen, selve kjernen i et fritt og demokratisk samfunn.

Det er vanskelig for forskere å sikre egen legitimitet og samfunnets tillit til forskningens innhold dersom forskningsresultatene ikke systematisk blir delt tilbake til oss. Det er tilsvarende umulig å formidle og dele viktige forskningsresultater uten et godt, klart og tydelig norsk fagspråk. Her har akademia en stor og alvorlig oppgave. For det norske språkets framtid er det viktig at vi har det ordforrådet vi trenger for å kunne diskutere alle de viktige samfunnsutfordringene. For det norske samfunnet er det avgjørende at vi alle får tilgang til og kan bruke forskningens resultater.

Vi kan selvsagt ikke vedta å avskaffe falske nyheter. Men vi kan møte strømmen av uverifiserte og ofte ukvalifiserte påstander med god, nøktern og tilgjengelig kunnskap fra kilder som er til å stole på. Språk kan tilsløre, men det kan også avsløre. Et fullverdig norsk språk på alle fagområder er det vi trenger for sammen å kunne ta de store samfunnsdebattene i vår tid.