Spion-ekspert: Illegalister vil knytte så nære bånd til kollegaer som mulig

Røseth, som er hovedlærer i etterretning ved Forsvarets høgskole, mener at også akademia må ta innover seg den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.

Mandag denne uken ble en brasiliansk statsborger, José Assis Giammaria (37) pågrepet på vei til jobben som gjesteforsker ved UiT Norges arktiske universitet. Mannen er nå siktet for å ha brutt straffelovens paragraf 121 som handler om spionasje mot statshemmeligheter.

Politiet mener mannen egentlig har jobbet for russiske myndigheter. Fredag gikk de ut med det de tror er hans egentlige identitet: en 44 år gammel russisk borger med navn Mikhail Valerijevitsj Mikusjin.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har referert til mannen som en «illegalist». Det vil si en person som framstår som en vanlig borger, mens vedkommende egentlig jobber for utenlandsk etterretning. De er bekymret for at han kan ha tilegnet seg et nettverk og informasjon om Norges politikk i nordområdene.

Hva slags type spion er egentlig dette, og hvor mye bør ansatte ved norske utdanningsinstitusjoner bekymre seg for spionasje?

spionsaken

Deltok på seminar om Nato med tidligere forsvarstopp

Agent under dypt dekke

Tom Røseth ved Forsvarets høgskole mener «illegalist» er et mindre godt begrep for denne typen person.

— Det er en dårlig norsk oversettelse fra engelsk. Jeg undrer meg over at PST bruker det, sier han til Khrono.

— Hva er et bedre begrep?

— En agent med dekkidentitet, under dypt dekke uten diplomatisk immunitet. En som prøver å tilrettelegge for annen agentvirksomhet. I praksis er det en ganske dynamisk rolle, sier han.

— Er det vanlig med denne typen agent i norsk akademia, tror du?

— Nei, det er ikke vanlig. Det har vært et begrenset antall enkelteksempler som har blitt avslørt. Så er det selvfølgelig mer slik aktivitet enn det som blir avslørt, men det er vanskelig å si hvor mye. Dette er en ressurskrevende aktivitet, som tar tid å bygge opp, forteller han

Ifølge Røseth er det få land som opererer i Norge.

— Kina, Iran og Russland er de mest aktuelle. Det er kapable, statlige aktører. Vi kan ikke utelukke at det kan gjelde flere land, men jeg tror ikke det er veldig vanlig, sier han.

spionsaken

Gjesteforskeren ved Universitetet i Tromsø er siktet for ulovlig etterretning

Vil ønske å være veldig sosiale

Paragraf 121 om spionasje mot statshemmeligheter har en strafferamme på tre års fengsel, omfatter den som samler inn opplysninger som kan «skade grunnleggende nasjonale interesser».

Dette kan blant annet være forsvars- eller sikkerhetsopplysninger, forholdet til andre stater eller opplysninger om infrastruktur som mat-, vann- eller energiforsyning.

Tom Røseth forteller at den type agent politiet tror at gjesteforskeren ved UiT er, vil ha ønsket å etablere tillit og operere som en vanlig forsker.

— De må utfylle dekkidentiteten fullt ut. De vil prøve å opptre proft, inngi tillit og være sosialt aktive. Så er det en fase som handler om å bygge opp en forståelse av forskningstematikken i nærmiljøet på universitetet og få en forståelse av det internasjonale samarbeidet og hvem som gjør hva. Det handler også om å bygge opp et nettverk. Et videre mål er å formidle dette videre til andre aktører som kan bruke det til innsamling av informasjon, sier han.

— Er det et mål å komme seg hjem til folk de jobber med, for eksempel?

— Ja, absolutt! De skal være sosialt aktive og knytte bånd til folk på arbeidsplassen. Dette er ekstremt viktig for dem. Jo bedre relasjoner de får til kollegene sine, jo mindre vil jo de mistenke dem for å ha onde hensikter på vegne av en fremmed stat.

Røseth forteller at agentene gjerne blir rekruttert fordi de har talent og er smarte.

— De blir trent til å spille en rolle over lang tid, og de har en dekkhistorie, sier han.

— Hvordan er virkeligheten sammenlignet med spionserier som The Americans og Le Bureau?

— Le Bureau er ganske troverdig. Når hun ene agenten drar til Iran og later som om hun er forsker — det er ganske realistisk og en parallell til denne saken, sier han.

Mener folk bør kjenne på magefølelsen

Tom Røseth erkjenner at balansen mellom å være åpen og prøve å trekke til seg internasjonal kompetanse, og det å være mistenksomme og årvåkne, er vanskelig.

— Man må vurdere om man skal ta inn folk som kun skal være der i kort tid, hvis det er en høy risiko for at de kan være tilknyttet en fiendtlig stat. Men man kan jo aldri sikre seg helt mot det. Det vil skje feil, sier han.

Det er dessuten andre statlige instanser som er ansvarlige for å kontrollere papirene til utlendinger som kommer til Norge.

— Men jobber du med et sensitivt prosjekt, bør det gjøres en grundig bakgrunnssjekk. Det ble gjort gjort bakgrunnssjekk ved UiT, men det var likevel ikke nok. Derfor er det viktig å samarbeide med for eksempel PST hvis man får en mistanke eller bekymringer knyttet til folk som har blitt rekruttert.

— Er det sånn at vitenskapelig ansatte bør passe litt på og ta forholdsregler overfor sine kolleger i visse situasjoner?

— Man skal selvfølgelig samarbeide helt normalt med folk, uansett hvor de kommer fra — det gjelder også om de er russiske eller kinesiske. Men man får gjerne en magefølelse på dette, om at noen prøver å få informasjon som man ikke har lyst til å dele. De stiller kanskje spørsmål som er litt rare eller har annen oppførsel som får en til å undre.

Røseth mener at man da bør vurdere å kontakte PST eller sikkerhetsansvarlig på arbeidsplassen.

— Vi skal ikke ha et angiversamfunn. Men vi bør ta innover oss den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Den fordrer økt årvåkenhet — også i akademia.

— Spionasje er mer aktuelt altså?

— Særlig siden invasjonen av Ukraina i februar har dette blitt mer aktuelt ja. Etterretningstrusselen fra Russland er høy, ifølge PST. Det virker veldig troverdig gitt de senere ukers aktiviteter. Moskva ønsker mest mulig beslutningsgrunnlag og ønsker å være forberedt i forhold til NATO-land. Samtidig er Norge nå Europas største leverandør av gass, sier han.

spionsaken

Mener universitetene prioriterer forskningssamarbeid høyere enn landets sikkerhet

Interessant hvordan vi tenker

Seniorforsker i forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar i Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), Karsten Friis, ble intervjuet om spionasje i Jusspodden i juni. Der kaller han spionasje det å på en måte bryte loven i det landet man går inn i.

— Man utgir seg gjerne for å være en annen enn den man er, man spiller en dobbeltrolle, klarer kanskje å lure ut informasjon ved å spille på svakheter hos den personen man møter og slike ting… prøver å lokke og lure informasjon ut av andre mennesker, sier han i podcasten.

Friis tror spionasje er like vanlig nå som før.

— Det er fortsatt behov for å snakke med folk. Kanskje ikke for å få dem til å låse seg inn i et arkiv og finne et dokument, men det kan være interessant å vite hvordan man tenker i Norge om en sak, hvordan er stemningen? Hvordan er politiske prosesser? Hvem er det som mener noe for eller imot noe? Det kan være i pågående politiske prosesser og forhandlinger og sånn, sier han.

Friis forteller i podcasten at digitaliseringen har gitt stadig flere muligheter for spionasje.

— Nå kan man på få sekunder hacke seg inn og laste ned enorme mengder dokumenter. Klassisk spionasje kan bli mye mer omfattende og ha mye større konsekvenser enn gammeldags spionasje. Man kan få tak i så vanvittig mye informasjon.

Russiske spioner i Europa

Russiske illegale spioner er ikke et nytt fenomen. Heller ikke at de fremstår som brasilianere. Aftenposten viser til flere eksempler i Europa.

Nederlands etterretningstjeneste gikk tidligere i år ut med nyheten om at de hadde avslørt av en russisk agent. Under falsk identitet skal han ha forsøkt å infiltrere Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Domstolen kunne ha lidd stor skade dersom spionen hadde lyktes, mener den nederlandske etterretningstjenesten AIVD.

Dekkhistorien til den russiske spionen strakte seg helt tilbake til 2010. Spionen skal fra han var tidlig i 20-årene jobbet med å bygge opp sin falske identitet. Det kan bety at han har vært en del av Russlands program for å bygge opp topphemmelige agenter. Ifølge The Guardian tar programmet sikte på å plante agenten i utlandet, før de deretter venter i årevis, kanskje i tiår, på at agenten skal klare å nå en posisjon med innflytelse.