Sosial kritikk av parallellsamfunn i Paris
Film. Denne filmens originaltittel, «Les Misérables», får kanskje de fleste av oss til å tenke på en musikal. Her får vi sjansen til å fornye vår oppfatning av hva tittelen egentlig handler om.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Èn måte å måle et samfunns gyldighet på er hvordan det håndterer sin oppvoksende generasjon. Barn og ungdom er sitt samfunns gull, og det samfunnet som ikke klarer – eller ønsker – å ta vare på dette er i trøbbel, både moralsk og praktisk.
I den franske filmen «De elendige» (Originaltittel: «Les Misérables») er det i bunn og grunn nettopp dette som er temaet. Dessuten kan vi trekke det lenger. Det samfunnet vi besøker i denne filmen er preget av uro, ikke harmoni. Ulmende konflikter ligger hele tiden under overflaten. De bare venter på å blusse opp.
Filmen spiller seg ut over litt mer enn ett døgn. Vi er i forstedene av Paris, i det hovedsakelig muslimske nabolaget Montfermeil, der de sosiale forholdene ikke er de beste. Det er også her Victor Hugo hentet materiale til sin bok «Les Miserables», publisert i 1862. Dessuten er det regissør Ladj Lys egen bydel – han vokste opp der, og bor der fremdeles. Kriminaliteten er utbredt, store nedslitte boligblokker står tomme. En sliten bydel.
Stephane begynner sin første dag i en spesiell politistyrke som har som formål å holde orden i lokalmiljøet. Han blir satt i team sammen med Chris og Gwada, som er mer erfarne, og langt mer hardbarkede. Det er en tøff tone innenfor politikorpset, så det er bare å finne sin plass. En av yrkeskodeksens selvpålagte påbud ute på gata er «si aldri unnskyld». Det blir sannsynligvis ikke godt politiarbeid av slikt.
Vi trekkes med i en fortelling som setter seg under huden.
Jan Storø
Særlig Chris opererer som om han er «kongen i gata» - gjennom å spre frykt blant tenåringene og forhandle med de voksne. Ulike grupper dominerer ulike deler av bydelen. De har ulik etnisk opprinnelse, og en viss maktbalanse ser ut til å være det som gjør at det eksisterer en relativ ro.
En dag blir en løveunge stjålet fra et lokalt sirkus. Sigøynerne som driver sirkuset er rasende, og legger skylden på en gruppe med afrikansk opprinnelse. En gutt med afrikansk utseende er sett av vitner.
De tre politimennene kommer rett opp i denne situasjonen, og det viser seg snart at deres metode ikke løser så mye. Den bygger tvert i mot opp til en regelrett krig mellom ungdommene og de tre.
Her skal ikke for mye av dette avsløres, men i kampen om kontroll blir de tre politifolkene ikke statens forlengede arm - de blir i grunnen bare en av de gjengene som deltar i krigen. Likevel er de symboler på staten, på den overordnede makten. Og dermed bidrar de med sin lite tillitvekkende oppførsel til et samfunn som fraskriver seg den mulighet til beskyttelse som på det beste ligger i det offentliges rolle i samfunnet.
Filmplakaten - og de innledende minuttene av filmen - gir egentlig et ironisk stikk inn i dette i og med at de viser et tilsynelatende samlet Paris som hyller den franske seieren i fotball-VM. Dette inntrykket svinner raskt hen i det filmen ruller videre. Da er det splittelse, snarere enn et samlet samfunn som er hovedinntrykket.
Persontegningene er gode. Dialogene er også gode. Og i dialogene mellom deltakerne i dramaet har Ladj Ly lagt inn en rekke etiske dilemmaer som han kommuniserer tydelig. Vi trekkes med i en fortelling som setter seg under huden.
I denne filmen er det ingen entydige helter. Alle har litt av skurkerollen i seg. Kanskje bortsett fra den nye politimannen, som iallfall forsøker å bringe en slags menneskelighet inn i sin yrkesutøvelse, og dermed inn i dette samfunnet.
«De elendige» er en nedslående film. Kanskje er det særlig den realistiske tonen som slår inn og skaper dette inntrykket. Filmen forteller om en bydel preget av fattigdom og høy arbeidsledighet. Den gir lite håp om et godt samfunn der folk kan leve side om side. Og den gir særlig et bilde av at ungdommene har en mørk framtid.
Samtidig er dette en humanistisk film. Vi møter små spor av ekte humanisme som tross alt gir litt håp. Det uttrykkes kanskje best i det uforløste potensiale som Ly glimtvis viser oss innimellom alt som ikke fungerer i dette samfunnet.
«De elendige» er kanskje den beste sosiale kritikken i filmatisk form de siste årene fordi den så kompromissløst søker å gjengi dette samfunnets utfordringer. Dette er en svært god film.
Nyeste artikler
HK-dirs karriererettleiar foreslo at lektorstudenten skulle bli influencer
Student krevde pengene tilbake etter at hun tok professoren på fersken
Ble sin egen sjef under doktorgraden. — Tenkte aldri å slutte
Forskningsrådet har holdt ordning for utenlandsstøtte stengt i et halvt år. — Null info
Barnehagelærarutdanninga — eit tapande fotballag?
Mest lest
Norsk stiftelse evakuerte en av sine Harvard-studenter i natt. Landet i Oslo fredag
Rektor forsvarer Glenn Diesen. — Har rett til å formidle sine meninger
Veilederen leste artikkelen for dårlig. Ble felt for vitenskapelig uredelighet
Student krevde pengene tilbake etter at hun tok professoren på fersken
May-Britt Moser misbrukt i avansert KI-svindel