Sommerjobb som forsker: vinn-vinn for studenter og arbeidsgivere

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Studentorganisasjonene mener at studiestøtten er for lav og at heltidsstudenter bør prioritere studiene mens regjeringen mener at det er en fordel for studentene å jobbe ved siden av. Dette er en stadig tilbakevendende debatt med nyhetsoppslag på Dagsrevyen seinest fredag 19 juli.

Studiestøtten er ikke nok til å leve av alene. Analyser fra Lånekassen fra 2023 for 2019 viser (derfor) at ni av ti heltidsstudenter som mottar studiestøtte jobbet ved siden av studiene og at de som jobbet, i gjennomsnitt jobbet 9 timer i uka. Dette skal være et timeantall per uke som ifølge forskningen og politikerne ikke går ut over studiene.

De samme analysene til Lånekassen har også sett på ulike kjennetegn ved studentene, som tidligere arbeidserfaring, kjønn, sosial bakgrunn, studiested og fag.

Analysene sier imidlertid ikke noe om hvilke bransjer og yrker heltidsstudentene jobbet i. Hvor mange studenter som samtidig jobber som forskningsassistent eller undervisningsassistent gjennom de ordinære semestrene eller som forskere i sommerjobber vet vi derfor heller ikke. Vi vet heller ikke hvor mange i instituttsektoren og universitet og høgskolesektoren (UH) som lyser ut sommerjobber som forsker for studenter. 

Et raskt og uvitenskapelig Google søk viser imidlertid at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Institutt for Energiteknikk (IFE) og SINTEF har egne sommerjobbprogrammer for studenter.

I det samme Google-søket fant jeg ikke tilsvarende programmer i den samfunnsvitenskapelige delen av instituttsektoren. Det samme gjelder for UH sektoren ellers, men her er det tradisjon for å benytte forskningsassistenter eller undervisningsassistenter året rundt og også tilby ulike kurs til studenter og ansatte som del av sommerskoler.

Offentlig debatt og forskning har i tillegg til å diskutere hvor mye man kan jobbe uten at det bør gå ut over studiene, sett spesifikt på fordelene og ulempene ved å jobbe, slik som å oppnå gode karakterer, fullføre studier og øke senere muligheter på arbeidsmarkedet.

For å kaste lys over disse problemstillingene har Lånekassen i forbindelse med studien referert til over, også gjort en litteraturstudie. Gjennomgangen viser at jobb under utdanning teoretisk kan påvirke utdanning og arbeid senere i livet positivt og negativt. 

På den positive siden kan studenten tilegne seg nye ferdigheter (humankapitalteori), øke kontakter (nettverksteori) og vise høy arbeidskapasitet (signalteori). 

På den negative siden, kan tid brukt på jobb bety mindre tid brukt på studier, som kan svekke utdanning og arbeidsmarkedsutfall (tidsallokeringsteori).

Empirisk viser gjennomgangen til Lånekassen at det å jobbe under utdanning kan påvirke utdanningsutfall negativt, men samtidig at det kan være positivt for studentenes arbeidsliv etter endt utdanning, særlig om jobben er studierelevant. En utfordring er at forskningen i liten grad har benyttet data fra Norge og norsk utdannings- og arbeidsmarkedskontekst (noe som også påpekes av Lånekassen).

Andelen av studentene i undersøkelsen til Lånekassen som jobbet, var 70 % i sommermånedene og 50 prosent ellers i året, og det var på sommeren studentene jobbet flest timer.

Dette er gode nyheter. Det fine med sommerjobb er at den ikke fortrenger tid som ellers skulle blitt brukt på studier (blir ikke et tidsallokeringsproblem).

Dersom man i tillegg finner studie- og arbeidsmarkedsrelevant sommerjobb skulle de positive effektene av å jobbe som student dominere.

Jeg har selv hatt sommerjobber i 4 år på rad på fra 1994-1997 i Statistisk sentralbyrå (SSB) for å studere historisk utvikling i dødelighet, fruktbarhet, skilsmisser og treffsikkerhet av befolkningsframskrivinger. I tillegg hadde jeg sommerjobb på Folkehelseinstituttet i 1999 for å være med på å skrive Norges første beredskapsplan for pandemisk influensa.

Fordelene med sommerjobbene var at jeg fikk prøve metoder og teorier i praksis. Jeg lærte å tenke og skrive akademisk, og lærte også nye data og metoder å kjenne. Jeg fikk «taus kunnskap», kunnskap som ikke står i lærebøkene og som du kun lærer i samarbeid med andre erfarne forskere i arbeidslivet.

Nettverket mitt ble også betydelig utvidet, og alle rapportene jeg var med å skrive ble publisert og vi skrev også populærvitenskapelige artikler basert på disse. Jeg fikk også for første gang erfaring med å bli intervjuet på TV (TV2 Nyhetene) om forskningsresultatene (jeg spurte ikke om lov og ba heller om tilgivelse da ledelsen i SSB oppdaget at en sommervikar og ikke seniorforskeren i prosjektet tok intervjuet).

Jeg vet ikke, men trolig ble mine karakterer bedre av at jeg hadde hatt sommerjobber i akademia. At jeg fullførte studiene kan også henge sammen med dette. Som person med bakgrunn fra arbeiderklassen var sommerjobbene for 30 år siden med på å hjelpe meg med å ta igjen noe av forspranget dem som hadde foreldre med høyere utdanning hadde. 

Sommerjobbene åpnet også opp for ideer til mine egne master- og doktorgradsprosjekter om Spanskesyken, og var dermed min inngang til senere fast jobb i akademia.

I debatten om studentene bør prioritere studier eller jobbe ved siden av, glemmes ofte hva arbeidsgiverne tjener på å ha sommerstudenter. Fordelene er mange.

Institusjonene får gjort arbeid som ellers ikke ville ha blitt gjort, det fører trolig til mer publiseringer, utadrettet populærvitenskap, og ansatte får trening i veiledning og forskningsledelse. 

Institusjonene får perspektiver fra yngre forskere, som ofte kan se ting på nye måter. Det kan bidra til dynamikk og godt arbeidsmiljø mellom yngre og etablerte forskere.

Gjennom sommerjobbene får arbeidsgiverne også bedre oversikt over fremtidige kandidater til stillinger som forskningsassistenter og forskere, og kandidater til masteroppgaver og doktorgradsprosjekter. Behandles sommerstudentene pent kan det bidra til at andre flinke forskere søker seg til arbeidsplassen.

Med andre ord er sommerjobber som forskere for studenter en vinn-vinn-situasjon for både studentene og arbeidsgiverne. Det ser også ut til å være et uutnyttet potensial, særlig i den samfunnsvitenskapelige instituttsektoren og på universitet og høgskolene.