Solid, men litt mykt, om utvandrerne

Svenske Wilhelm Mobergs bøker om det vi kaller utvandringen fra Sverige til USA midt på 1800-tallet er blitt stående som et sentralt hovedverk. De fire bøkene beskriver Kristinas og Karl Oskars karrige liv i Sverige, deres oppbrudd fra alt og alle de kjente, den farefulle reisen over havet og deres kamp for å finne og reise et nytt hjem i det forjettede landet.

FAKTA

Utvandrerne

• Premiere: 02.09.2022
• Originaltittel: Utvandrarna
• Skuespillere: Gustaf Skarsgård, Lisa Carlehed, Tove Lo, Sofia Helin
• Sjanger: Drama
• Regi: Erik Poppe
• Nasjonalitet: Norge / Sverige
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: svensk

I dag kaller vi tilsvarende reiser flukt. Nettopp derfor, på grunn av den språklige forskjellen mellom utvandring og flukt, er det interessant å grave i dette materialet. Også vår del av verden har vært et sted folk har forlatt i håp om et bedre liv. Vi har ikke vondt av å bli kjent med fortellingene til dem som utvandret og til dem som flykter.

Kristina og Karl Oskar er småkårsfolk. De driver et lite bruk, men har aldri nok til å mette alle munner i den voksende familien. Karl Oskar har fattet interesse for Amerika, for å reise over til et land som sies å ha nok å by på for den som våger. Kristina holder igjen. Etter at en av døtrene dør, tar de likevel valget. Kristina skjønner at valget er endelig. De vil aldri komme tilbake. På samme båt over havet befinner også den fattige kvinnen Ulrika og hennes datter seg - kvinnen fra samme bygd som oppfattes som et utskudd fordi hun prostituerer seg for å skaffe mat. Prestefruen Judit og hennes mann er også med på båten.

De reiser til Minnesota, som de har hørt om. Her finner de jord som de skaffer seg et skjøte på og bygger sitt eget hus. Livet i det nye landet er bedre, men ikke alltid like enkelt. De skal finne seg til rette blant ulike religiøse grupper i egne rekker – noen av dem svært gudfryktige og bibeltro - og overfor landets urbefolkning.

Dette har vi sett på film før, for 50 år siden. Når vi skal se en film som er laget tidligere, kan vi velge å se den med friske øyne eller å sammenlikne. Det mest rettferdige vil være å velge det første. Men det er noen ganger umulig å ikke gjøre iallfall noe av det siste.

Når regissør Erik Poppe kommer med sin versjon av Utvandrerne, basert på Wilhelm Mobergs bøker, skal den – først og fremst - sees som et selvstendig verk. Selv om det er vanskelig, så lenge vi har Jan Troells versjon av den samme fortellingen – som ble til Utvandrerne (1971) og Nybyggerne (1972). Det interessante her er at Troell og Poppe i én forstand har laget den samme filmen, og i en annen forstand har de laget relativt ulike filmer. Bare lengden gir en antydning om det. Troells to filmer er på til sammen 6 ½ timer, mens Poppe «nøyer seg» med 2 ½ timer. Mer om dette senere.

Poppe velger en visuelt flott fortellerstil. John Christian Rosenlunds foto er godt, og vi kommer ofte nær på de viktigste karakterene. Samtidig får vi vi vakre landskapsbilder og detaljerte byscener fra New York og Taylor Falls. Flere av bildene minner tydelig om Terrence Malicks visuelle stil, der særlig ekstreme vidvinkler, bølgende kornåkre, skumring, nære ansikter og rygger er kjente elementer. Det er vakkert på en inntagende måte.

Denne moderne versjonen av fortellingen er preget av solid håndverk i alle ledd. Anna Bache-Wiigs og Siv Rajendram Elisassens manus er presist og nøysomt i sitt utvalg av hendelser fra bøkene det bygger på. Lisa Carlehed, Gustav Skarsgård og Tove Lo som Kristina, Karl Oskar og Ulrika gir oss også skikkelser vi tror på.

I noen sterkt følelsesladde scener skrus musikken opp til et volumnivå som den ellers ikke har i resten filmen. Dette grepet fanger oss i situasjonene og styrker dem, men de bidrar også til å spille inn et melodramatisk inntrykk. Og her er vi i grunnen ved sakens kjerne. Poppe velger en mykere og varmere tilnærming til materialet enn det Troell gjorde. Utvandrerne (2022) er mindre røff enn Utvandrerne (1971)/Nybyggerne (1972). Der Troell gjorde kampen om overlevelse og kampen mot naturens tøffe krefter til et hovedelement, velger Poppe å sette søkelyset på noe annet – som også finnes i dette materialet.

I Poppes film er barskheten i naturen tonet ned som kraft som må håndteres (vi ser kun én scene med snø). I stedet velger han (med utgangspunkt i Wiigs og Eliassens manus) å legge vekt på idekamp, på strid mellom verdier. Det er særlig de gammeldagse bibeltro som kommer i søkelyset. Kristina føler at det et langt stykke på vei er rett å følge dem, men kommer i konflikt med sitt eget verdensbilde. Det viktigste elementet i idekampen handler om kvinnenes plass. Poppes film holder særlig fram kvinnenes situasjon. Vi ser det på flere måter, men spesielt tydelig blir det når den svenskfødte presten bestemmer at skolen de bygger kun skal være for gutter.

Utvandrerne er en vakker og medrivende film om et tema vi har godt av å høre om. Filmen er godt laget. Den hadde nok tjent på en røffere presentasjon av forholdene disse menneskene levde under. Men den fortjener ros for å sette et spesielt søkelys på kvinnenes situasjon og kampen mellom verdiene i det gamle samfunnet og det som etter hvert skulle gro fram.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!