Filmanmeldelse jan storø

Solid laget, men ikke engasjerende nok

En ny film med det sagnomsuste navnet «Berlin Alexanderplatz» vekker interesse. Men er den god? Vår filmanmelder er ikke helt overbevist.

Welket Bungué spiller Francis i «Berlin Alexanderplatz».

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er med et visst bakteppe av forventninger jeg setter meg i kinostolen og tar inn denne filmen. Alfred Döblins episke og formeksperimenterende roman fra 1929 regnes som en av de betydningsfulle i tysk litteratur. Den ble filmet allerede i 1931. Den filmede versjonen de fleste kjenner best i vår egen tid er Rainer Werner Fassbinders 14 episoder lange serie med samme navn (1980). Den regnes som et av hans hovedverk. Derfor altså. Å filme denne romanen på nytt inviterer til forventninger.

Fakta

Berlin Alexanderplatz

  • Premiere: 8. januar 2021
  • Skuespillere: Welket Bungué, Jella Haase, Albrecht Schuch, Joachim Król, Nils Verkooijen
  • Sjanger: Drama
  • Regi: Burhan Qurbani
  • Nasjonalitet: Tyskland
  • Aldersgrense: 15 år
  • Språk: tysk

Historien fortelles litt annerledes her enn den originale. Franz er opprinnelig en kriminell berliner som lever i samfunnets skyggesoner. Francis, i denne nye adapsjonen, er en papirløs flyktning fra Guinea-Bissau. Et spennende valg. Francis er mannen med en broket fortid som ønsker å bli et godt menneske (det har han felles med Franz). Det skal vise seg å ikke bli så lett i de omgivelsene han har havnet i. Dette grepet preger den første halve timen, og vi setter oss godt til rette i stolen og tenker at her er fortellingen med dens sosiale interesse sømløst flyttet til vår tid, og re-aktualisert.

Francis blir kjent med stoff-distributøren Reinhold. Han er en underlig, nevrotisk og tilsynelatende uforutsigbar fyr. Kanskje er han farlig, kanskje egentlig ganske harmløs. Ikke nederst i det kriminelle hierarkiet, men definitivt ikke øverst. Vi møter også en rekke andre aktører i byens mørkere strøk, folk som lever på siden av det meste. Flyktningens møte med en verden der alle tar mest vare på seg selv kan være interessant som grunnlag for en filmfortelling. Her kunne vi fått et drama som hadde hatt muligheten til si noe vesentlig.

Men så viser det seg at dette ikke følges opp. «Berlin Alexanderplatz» anno 2020 er et ambisiøst filmprosjekt som dessverre ikke innfrir. Mye av problemet ligger i manuset. Karakterene blir ikke troverdige for oss, med unntak fra enkeltscener her og der. Vi gis ikke mulighet til å fordype oss i så mange av dem. De forblir karakterer, og engasjerer oss ikke tilstrekkelig med sin menneskelighet. Kanskje bortsett fra Francis (Welket Bungué) og til en viss grad Meize (Jella Haase) en kvinne som kommer inn i livet hans etter hvert. Albrecht Schuch har allerede fått mye skryt for sin rolle som Reinhold. Jo, han framstår som skremmende, men jeg har litt vanskeligheter med å fordype meg i ham, ta ham helt alvorlig.

«Berlin Alexanderplatz» anno 2020 er et ambisiøst filmprosjekt som dessverre ikke innfrir.

Jan Storø

Ett hovedproblem er at filmen, som er på tre timer og tre minutter, blir for utflytende. Her en det mange karakterer som hentes inn for å komplettere en del av scenene, men som så forsvinner ut. Opprinnelig ble filmen klippet til en fem timers versjon. Etter hvert ble den på tre. Saksen burde ha vært brukt mer.

Det er synd at den nye versjonen av denne fortellingen ikke lander støtt nok. Den er nemlig ikke dårlig, vurdert på en rekke forhold. Regissør Burhan Qurbani viser fram mye godt filmhåndverk her. Mye av denne filmen er rett og slett svært godt laget. Mange detaljer vitner om at det står en kompetent stab bak. Det mye godt foto her. Scenografien og lyssettingen er nærmest perfekt. Mange enkeltscener er godt bygget opp. Musikken fungerer ofte svært godt for å bygge den enkelte scenes stemning.

Selv om «Berlin Alexanderplatz» for så vidt tematiserer ensomhet, rasisme, maktbruk og kriminalitet avstår den fra å trenge dypere ned i disse temaene. Det føles som om vi mister en sjanse til å være med på noe vesentlig. På samme måte som de mange fine bildene og godt sammenklipte scenene vises fram uten å tilby tilstrekkelig dybde, er flere av dialogene også «pyntede» og uten emosjonell troverdighet. Her ser det ut til at estetisering har vært viktigere enn innhold. Med det persongalleriet vi presenteres for ville det være mulig å gi oss et perspektiv, kanskje en dose sosial kritikk, som ville kunne gjøre filmen mer vesentlig. En film laget i 2020 som begynner med at en afrikaner skylles i land på en sør-europeisk strand etter flukt over Middelhavet må kunne bedømmes med innslag av slike kriterier.

Det undrer meg at Qurbani har valgt å gi filmen denne tittelen. Tittelen er sterkt forpliktende. Valget inviterer oss til en bestemt og kanskje noe snever lesning av filmen. Han har rett nok uten tvil bygget på romanen. Men man kan spørre seg om det er rimelig å kalle den en filmatisering av boka, selv om en del hendelser i den også er inkludert her.

Dessuten har han helt unnlatt å bruke byen (som nevnes i tittelen) som aktør i fortellingen. Vi er i Tyskland, og vi er innom Alexanderplatz. Men bortsett fra det kunne denne filmfortellingen like gjerne vært lagt til for eksempel Frankfurt, eller en annen tysk storby. I boka er Berlin, og et Berlin under den gryende nazismen, sterkt og tvingende tilstede.

Kanskje kunne en annen tittel, en kortere film og mindre forpliktende tilknytning til Döblins bok gitt oss publikummere en sjanse. For den har sine øyeblikk. Ganske mange faktisk. På den annen side er det urimelig å kreve at Qurbani skulle lage noe annet enn det han har ønsket. Vanskelig, dette her.

Powered by Labrador CMS