Debatt ● Thor Arne Håverstad og Monika Sandnesmo
Slik kan forskning og innovasjon løse nåværende og fremtidige utfordringer
Tre råd til den nye statsråden fra Norce: sørg for forutsigbarhet i finansieringen, ha god dialog med forskningsmiljøene, og bruk hele økosystemet for forskning slik at vi får kunnskap samfunnet kan ta i bruk.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ola Borten Moe var i gang med en storstilt gjennomgang av forskningssystemet. Vi er spente på hvordan den nye statsråden følger opp prosessene som er satt i gang. Instituttsektoren er en garantist for å omsette kunnskap til praksis gjennom å bringe det offentlige, næringsliv, sivilsamfunn og akademia sammen for å løse felles utfordringer. For å kunne levere på dette må økosystemet i forskningssystemet fungere så godt som overhodet mulig. Vi tenker en kunnskapsbasert gjennomgang av systemet er bra, og har følgende råd til statsråden på veien.
Stabile økonomiske rammer er viktig. Det tar lang tid å bygge opp solide forskningsmiljøer, og veldig kort tid å rasere dem. Vi trenger forutsigbarhet i grunn- og forskningsbevilgninger fra år til år. Norge er et lite og spesialisert land. Vi har mange gode forskningsmiljøer. Men vi klarer ikke alt alene. Vi er helt avhengige av å samarbeide og konkurrere med andre for å holde de posisjonene vi har og utvikle nye. Derfor er incentiver og støtteordninger som utvikles for nordisk, europeisk og internasjonalt samarbeid essensielt. For oss som forskningsinstitutt er den resultatbaserte ordningen RETUR-EU helt vesentlig, og må dimensjoneres riktig i årene som kommer.
Mye fungerer bra i dagens forskningssystem. Det bør statsråden ta vare på og forsterke. Vi tror likevel at det kan gjøres mer for å se regionale, nasjonale og internasjonale virkemidler i sammenheng. Vi etterlyser en bredere dialog om hvordan dette kan gjøres i praksis. Dette er spesielt relevant i lys av eksisterende temaer som klimaendringer, energiforsyning, demokrati, geopolitikk og kunstig intelligens. Disse bør styrkes — ikke minst med tanke på nye utfordringer vi ennå ikke kjenner til.
Vi går ut fra at den nye statsråden vil videreføre Borten Moes igangsatte oppussing av sektoren. Vi håper at denne prosessen blir åpen og transparent der alle får gitt innspill. Forskningssystemet kjennetegnes av at det er del av et eget politisk fagfelt, men berører nesten alle andre politikkområder. Uavhengig av hvor omfattende oppussingen blir, forventer ikke vi at statsråden blir en tillitsvalgt for forskningsmiljøene. Men vi mener at Borch i samråd og samarbeid med forskningsmiljøene bør rigge et helhetlig forskningssystem, som henter ut det beste fra alle de ulike aktørene, og sikrer at vi oppnår målene på viktige områder for Norge.
Nylig har det kommet en rekke NOU’er som berører svært viktige samfunnsutfordringer med behov for kunnskapsutvikling, som Helsepersonellkommisjonen, Energikommisjonen og Totalberedskapskommisjonen. Disse har mange felles utfordringer. De må sees i sammenheng og håndteres kunnskapsbasert. Norce og instituttsektoren er godt rustet til å bidra sammen med et bredt spekter av aktører i dette arbeidet.
Mer kan gjøres for å se utlysninger i sammenheng uavhengig av om de publiseres via Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova eller Siva. Det største mulighetsrommet ligger trolig i forholdet mellom de europeiske programmene for forskning og innovasjon og norske instrumenter. Vi er nødt til å se på prosjekter finansiert på europeisk og nasjonalt nivå i mye tettere sammenheng for å få til nødvendig omstilling. Den nylige evalueringen av EUs Missions bør eksempelvis bidra til utviklingen av de nasjonale samfunnsoppdragene. Den største læringen for Norge er de mer generelle funnene om gjenstående utfordringer. Disse er: minimal finansiering fra andre kilder, svært lavt engasjement fra private aktører, styringsdilemmaer og begrenset interesse fra borgerne. Koordineringen av samfunnsoppdragene på inkludering av barn og unge samt bærekraftig fôr, bør ta hensyn til disse viktige funnene og identifisere tiltak for å unngå at det samme skjer i Norge.
Vi trenger flere virkemidler som utløser tverrsektorielt forskningssamarbeid. Det bør legges til rette for at ny kunnskap etableres gjennom samarbeid mellom de som forsker, og de som tar den nye kunnskapen i bruk. Målene i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning bør i størst mulig grad gjenspeiles i investeringene på forskning gjennom opptrappingsplaner i forsknings -og innovasjonspolitikken, som treffer de nasjonale samfunnsutfordringene.
Vi håper Sandra Borch har store ambisjoner for både instituttsektoren og norsk forskning, og ser frem til en bred dialog om rollen til det norske forskningssystemet.
