Slår alarm om eget fag og «vrangforestilling» om forskning

Brussel (Khrono): Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO), hadde planen klar. Han skulle takke for seg i akademia, han skulle førtidspensjonere seg fra 1. september.

Den planen gikk i vasken.

For et par måneder siden ble det klart at Solbakk er en fire forskere i Norge som tildeles advanced grants, høythengende stipender fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), som gis til forskere som er ledende på sitt felt.

Så nå sitter han der, med nesten 2,5 millioner euro — rundt 25 millioner norske kroner — og fem år med forskning foran seg.

— Jeg kan nå gå ned med flagget til topps, som han sier når vi snakker sammen på telefon.

Advarer om eget fag

Vi skal komme tilbake til prosjektet han nå har fått millioner til å sette i gang, men før han går i gang med det leverer han en advarsel om sitt eget fag.

— Et akademisk fag som ikke har en aktiv grunnforskning er et fag som langsomt, men ubønnhørlig, vil forvitre, sier han.

Så hvor kommer dette fra?

Solbakk viser til at ERC siden 2007 har utdelt advanced grants til over 3000 prosjekter. Samtidig som han selv fikk midler tok UiO-professoren et dypdykk inn i listen over prosjekter som har fått støtte. Der fant han lite som luktet av rene etikkprosjekter.

— Jeg fant åtte andre prosjekter som under tvil kan karakteriseres som etikkprosjekter.

Under tvil altså.

— Det er et ekstremt lavt tall tatt i betraktning at det er finansiert over 3000 prosjekter, sier han.

Et av de åtte stipendene gikk forøvrig i 2010 til filosofiprofessor Andreas Føllesdal ved UiO, til et prosjekt om legitimiteten til menneskerettsdomstoler.

Forsker på konsekvenser av annen forskning

Solbakk mener det lave tallet er symptomatisk.

— Det sier dessverre noe om en rådende oppfatning av etikk, nemlig at forskning i etikk vanskelig kan generere nyskapende kunnskap, etikk og etikere beskjeftiger seg med konsekvensene av kunnskap produsert av big science and the real scientists, sier han.

For å illustrere poenget viser Solbakk til den amerikanske biokjemikeren James Watson, som i 1962 fikk Nobelprisen i fysiologi og medisin, for å ha laget en modell for DNA-molekylets struktur.

— Hans andre geniale ide var da han ledet det store, offentlige human genomprosjektet. Det var masse kritikk av prosjektet fra bioetikere, så han sa «la oss sette av to til fem prosent av prosjektets midler til å forske på de etiske, juridiske og sosiale konsekvensene». Dette forslaget er siden blitt lagt til grunn for ekstremt mye finansiering av etikkforskning.

Dette har ifølge UiO-professoren gjort at etikkforskning oppfattes som forskning på konsekvensene av spørsmål de «virkelige» forskerne beskjeftiger seg med.

— Det er uheldig. Jeg har i flere år kritisert at veldig mange etikere bruker mesteparten av tiden sin til å forske på konsekvensene av big science, de driver veldig lite grunnforskning innenfor sitt eget område.

Sluker 99 prosent av finansiering

Ifølge Solbak går 99 prosent av all finansiering av etikkforskning til denne typen forskning på konsekvensene av det andre forskere driver med.

— Også etikere leter etter finansieringskilder for sin forskning, men dessverre går det meste av finansieringen til denne typen etikkforskning, ikke til nyskapende grunnforskning.

les også

Ny ERC-sjef til Khrono: — Vi kunne lett ha finansiert dobbelt så mange prosjekter

Som eksempel forteller Solbakk at han for ett og et halvt år siden fikk tilslag på forskningsmidler fra EU, rettet mot hvordan en kan øke kommunikasjonen mellom forskersamfunnet og sivilsamfunnet. Prosjektet var knyttet til forskning på og med organoider, levende enheter som er mer komplekse enn en celle, men mindre komplekse enn et organ.

— Man har begynt å forske på og forventer at organoider i framtida kan brukes i stedet for mus til for eksempel å teste effekten av medikamenter. Hvis man lager pasientspesifikke organoider ved å ta celler fra individuelle pasienter og får disse til å organisere seg til noe mer kompleks enn en celle, kan det bli en modell for medikamentutprøving. Vi skal lage etiske retningslinjer for denne typen forskning. Da er det ikke bare finansiering, det er finansiering under forventning av at vi skal forske på nettopp dette.

Ut mot «vrangforestilling»

Solbakk sier han har vært bekymret i lang tid. Og bekymringen handler ikke bare om eget fag.

— Forskningsrådet avsetter for eksempel mindre og mindre til grunnforskning, mer og mer av den offentlig finansierte forskningen er politisk styrt forskning. Denne vrangforestillingen som er utbredt i Norge, at den nyttigste forskningen er programforskning, finnes det ingen empiri for. Men det er bøttevis med empiri som viser at grunnforskningen i det lange løp har vist seg å være den samfunnsgavnlige forskningen.

I likhet med andre som har forsvart grunnforskningen de siste par årene, peker han på pandemien.

— Vaksinene de fleste nordmenn har mottatt er et resultat av grunnforskning som hadde pågått i mange tiår før det var mulig å lage disse mRNA-vaksinene. Det er et glitrende eksempel på grunnforskningens nytte, sier han og peker mot eget fag igjen:

— Det er nok en rådende oppfatning også blant «reviewere», at etikkforskere kan bidra til å utvikle etiske retningslinjer for annen forskning eller sørge for at forskeres integritet ivaretas, men at de egentlig ikke kan generere ny etikkunnskap.

Dette skal han forske på

Samfunnet har behov for grunnforskning innen etikk, fastholder han. Og det er i dette landskapet han selv skal forske de neste fem årene.

— Jeg skal forske på situasjoner hvor den moralske ligningen ikke går opp. Når helsepersonell står i valgsituasjoner hvor det ikke finnes noen teori, ingen prinsipper, ingen metoder som kan fortelle deg hva som er den riktige beslutningen, det vi i moralfilosofien kaller «moral residue»-situasjoner.

Solbakk serverer Khrono flere eksempler på slike situasjoner. Det er ikke plass til alle her, men la oss ta noen eksempler:

— Hvert år fødes det noen barn som er hermafroditter, de har dobbelt opp med både ytre og indre kjønnsorganer. Hva er det da riktig å gjøre? Skal man be kirurgen fjerne det mannlige kjønnsorganet og utvikle barnet i feminin retning med hormonbehandling, eller det motsatte? Eller skal man vente? Ingen kan vite hva dette barnet selv ville ha ønsket når det kunne ta en beslutning, men hvis man venter vil det være for sent for noen av disse valgmulighetene.

Som et andre eksempel peker han på at over femti prosent av alle uheldige hendelser i helsevesenet er umulige å forutsi og dermed forebygge.

— Hvordan forberede og lære opp leger og annet helsepersonell å gjennomleve slike situasjoner? Kanskje er det et lite barn man mister, før det er foretatt en undersøkelse er det mistanke om at det er du som lege som har gjort en feil, så viser undersøkelsen at det ikke var din feil, det var noe det ikke var mulig å oppdage. Men selv om du ikke har gjort noe feil er det en helt forferdelig opplevelse å gå gjennom.

les også

Nå henter samfunns­økonomen hjem sitt tredje millionstipend fra ERC

Et siste eksempel, dette fra pandemien:

— For noen måneder siden var intensivavdelinger, også i Norge, fullpakket med alvorlig syke covid-pasienter som ikke hadde latt seg vaksinere. Da er det forståelig at leger og annet helsepersonell som i månedsvis har jobbet natt og dag for å redde pasienter med covid, kan bli emosjonelt oppgitt og rasende på disse uansvarlige menneskene. Noen av disse legene og sykepleierne vil da føle at de ikke er gode nok, fordi de har disse reaksjonene. De har jo et moralsk ansvar for å behandle disse pasientene på samme vis.

Prosjektet er tredelt. Den første delen handler om å utvikle en teori for slike uløselige situasjoner, både i og utenfor helsevesenet. Den andre handler om å utvikle en metode for å måle at undervisning i etikk faktisk har en effekt, det er ingen som har utviklet en slik metode, ifølge Solbakk. Den tredje delen handler om å utvikle en ny måte å undervise i medisinsk etikk på, hvor det blant annet skal benyttes skjønnlitterære beretninger av slike situasjoner.