University inc. — Ja takk!

Det høres kanskje radikalt ut å ville være en forkjemper for private universiteter i studentdebatten, men det finnes mange argumenter for å ha et tett samarbeid med næringslivet og innslag av private aktører – også i Norge.

Internasjonalt er private høyere utdanningsinstitusjoner et vanlig fenomen, mens det i Norge betegnes av mange som et kapitalistisk onde. Slik SAIH fremstiller det i sin kampanje «University Inc.», ønsker de å vise at private høyere utdanningsinstitusjoner er årsaker til ekskludering og ulikhet, samt at de fører til dårlig kvalitet i akademia og forskning.

SAIH promoterer viktigheten av offentlig finansierte utdanningsinstitusjoner og deres evne til å løfte mennesker ut av fattigdom – men er dette virkelig den eneste løsningen? Er offentlig finansiering av akademia nøkkelen til inkludering og nøytral forskning, samt kvalitetssikring av høyere utdanningsinstitusjoner?

Det er ikke en enkel sak å starte private høyere utdanningsinstitusjoner. For det første tar det år å bli akkreditert, og det er heller ikke en enkel sak å få inn penger fra sponsorer på grunn av prosessens tidsramme. Flere og flere mennesker internasjonalt ønsker å studere og hvordan skal kapasitetsmangler håndteres? Jo - ved å ha flere muligheter å velge mellom, slik som det blir i markedsstyrte utdanningssystemer.

Det er ikke slik at universiteter må være finansiert av store konsern som Snickers og Nike – det finnes også seriøse utdanningsinstitusjoner som er finansiert av frivilligheten og internasjonalt akademisk-anerkjente private organisasjoner. Regent’s College i London er et godt eksempel på en utdanningsinstitusjon som baserer seg på donasjoner og som ikke tar utbytte – overskuddet går tilbake til studentene.

Som en liberal akademiker mener jeg at høyere utdanning i utgangspunktet ikke er en offentlig oppgave. Selv om det «alltid» har vært det, er ikke det et holdbart argument for at utdanning må finansieres på skattebetalernes bekostning for all fremtid.

Mitt ønske for akademia er at utdanningsinstitusjoner skal omgjøres til selvstendige og selveide organisasjoner som finansieres gjennom brukerbetaling – en studieavgift. Og la meg fortelle hvorfor det er rettferdig - jo, det er fordi det handler om investering: Det handler om en investering i hver enkelt students fremtid, en investering man tjener på.

Kunnskap og kompetanse har en markedsverdi - det generer profitt. Høyere utdanning bør ha som mål å øke humankapitalen til hvert enkelt individ. Kunnskap ligger i denne kapitalen - det vil skape inntekter. Derfor er det prinsipielt rimelig å hevde at hver enkelt student bør betale studiekostnadene sine selv, fordi de senere opparbeider fortjenesten av investeringen i egen utdanning.

Studieavgiften blir kun et lite beløp i det helhetlige løpet, og jeg tror det vil være et incentiv for at studenter flest får mer lyst til å gjøre det bra når man må stå for kostnadene selv. Studentene kommer til å ta mer ansvar selv, og blir med det mer pliktoppfyllende individer.

Diskusjonen rundt Englands «studieavgiftsøkning» blir ofte misforstått. Det handler ikke om at alle utdanningsinstitusjoner i England hevet studieavgiften, men at de fikk en lovmessig mulighet til å gjøre det. Det betyr at enkelte institusjoner har valgt å øke studieavgiften, mens andre institusjoner ikke har gjort det. Det gir studentene mulighet til å velge rimelige studieløp, hvis det er det mest fornuftige for dem.

Et viktig spørsmål er; skal det være konkurranse mellom institusjonene om å være billigst, eller levere en best mulig tjeneste? Viktigere er kanskje spørsmålet om finansiering; hva med studentene med dårlig råd? I et scenario der eksempelvis Lånekassen legges ned, vil bankene kunne overta studentfinansiering og -stipendordninger. Å tilby de beste finansierings og -stipendordningene vil være noe alle bankene vil etterstrebe.

Jeg mener at markedsmekanismene ideelt sett bør styre hvilke fag og emner som er relevant for arbeidslivet. Så lenge det finnes statlige arbeidsplasser bør jo også dette tas hensyn til - men i størst mulig grad ønsker jeg å legge til rette for ett tettere arbeid med næringslivet. Jeg mener som sagt at den som nyter godt av utdannelsen skal finansiere den.

Selvfølgelig er det andre som også nyter godt av den - kanskje bedriften du som student blir ansatt i. Norsk høyere utdanning bør tilby studier som er mer i samsvar med det næringslivet ønsker. Det at vi i Norge i dag har hva noen kaller «gratis» studiegang, er i prinsippet misvisende. Det koster i gjennomsnitt 180.000,- for en studieplass for staten, årlig. Det kan koste alt fra 70.000,- til 750.000,- for én studieplass.

Å kalle dette gratis er for meg ensbetydende med å gjøre studier enda mindre motiverende for studenter også med tanke på å fullføre studier på normert tid. Det argumenteres også med at privat forskning ikke vil holde mål. Det er ingenting som tilsier at offentlig finansiert forskning resulterer i en fullstendig objektive resultater - de har en agenda på lik linje som private og det er å få støtte. De vil argumentere for å bevare en stor offentlig sektor som kan finansiere deres arbeid.

Det jeg ønsker å få svar på fra SAIH handler om rettighetsfestingen av høyere utdanning. Hvorfor skal ikke mat til enhver være en rettighet? Hvorfor skal ikke strøm være en rettighet? Dette er varer alle trenger. Jeg skulle gjerne hatt all verdens goder og nytelser som rettigheter - men det er ikke et fornuftig argument å si at høyere utdanning skal være en rettighet, og attpåtil finansiert på skattebetalernes bekostning(!).

Dette vil for det første ikke sørge for et kvalitetssikkert akademia, for det andre et norsk akademia som er konkurransedyktig internasjonalt, og for det tredje et akademia som kan samarbeide på en best mulig måte med næringslivet. Og apropos konkurransedyktighet, så holder det ikke å være gode på et nasjonalt nivå – om høyere utdanningsinstitusjoner skal bli dyktige internasjonalt, må de satse enda mer på alt fra forskning og kvalitetssikring – og her er næringslivets samarbeid essensielt.

Man kan ikke kun stole på at det offentlige vil løse alle verdens utfordringer tilknyttet høyere utdanning. Å si at utdanning er en rettighet er grunnleggende feil – høyere utdanning blir ikke bedre av å rettighetsfeste den, men å se til nye, fremtidsrettede løsninger med inkluderende samarbeid med næringslivet og frivilligheten.