Film jan storø

Skolen som arena for samfunns­bygging — i Russland og USA

På Human internasjonale dokumentarfestival i Oslo vises denne uka to filmer som begge viser hvor viktig skolen vurderes i to ganske så ulike samfunn.

Pavel Talankin er både hovedkarakter, fotograf og medregissør for Mr. Nobody against Putin. Copyright foto: Made in Copenhagen og Pink Productions

Publisert Sist oppdatert

FAKTA

Kinovisning

Det er i skrivende stund ikke publisert informasjon om ordinær kinovisning i Norge for noen av filmene.

Begge vil antakelig dukke på norske kinoer etter hvert.

Fra Russland (og Danmark/Tsjekkia) får vi Mr. Nobody against Putin av David Borenstein og Pavel Talankin. Fra USA (og Frankrike) er det An American Pastoral av Auberi Edler som står på plakaten.

Vi begynner i Russland, nærmere bestemt i den lille gruvebyen Karabash i Ural. Det er her Mr. Nobody against Putin er filmet. Byen regnes for å være en av de aller mest forurensede i verden. Det er særlig luftkvaliteten som er kritisk dårlig. Her arbeider Pavel Talankin på skolen. Ikke som lærer, men som tilrettelegger av arrangementer i skolens regi. Han filmer dessuten både arrangementene, undervisningen og annet som foregår i skolens hverdag.

Talankin kjenner på en økende uro over sitt hjemlands ensretting. Og særlig blir fullskala-invasjonen av Ukraina i 2022 en vekker for ham. Gjennom de neste to og et halvt årene retter han kameraet han likevel bruker i sin hverdag mot skolens arbeid med elevene, sin egen virksomhet på skolen og mot seg selv. Mer og mer forstår han sitt arbeid som dokumentarisk.

Det er altså Talankin som har filmet, og han står også oppført som medregissør — sammen med amerikaneren Borenstein. Fordi han har kameraet med seg i det daglige, er det ikke vanskelig å filme den delen av skolens virksomhet som han mener strider mot den samfunnsoppgaven skolen bør ha. Skolen setter sin ære i den delen av undervisningen som kalles patriotisk, men som vi med et utenfrablikk ikke vil nøle med å kalle propagandistisk.

Begge filmene er høyst severdige. De er ganske så ulike.

Jan Storø

Som en av sine vanlige og pålagte oppgaver registrerer Talankin med sitt kamera undervisning der lærerne leser opp myndighetenes fortelling om «spesialoperasjonen» i Ukraina for elevene. Lærerne blir Putins budbringere, uten mulighet for å gi elevene andre versjoner enn den offisielle. 

Ekstra ille blir det i en scene der læreren spør elevene om det temaet som er oppe, og der også de leser opp sine «svar» fra lapper de har fått utdelt av læreren før timen.

Etter disse «patriot-timene» laster Talankin rutinemessig opp filmen på en myndighetsdrevet plattform for å dokumentere at skolen har gjort jobben sin.

Vi får også eksempler på en militarisert skole, blant annet ved at Wagner-gruppa kommer på besøk, forteller elevene om sin virksomhet og viser fram våpen. Planen er å drive et langsiktig rekrutteringsarbeid. En dag arrangerer skolen en konkurranse i granatkasting.

Det begynner så smått å brenne under føttene på den ferske dokumentaristen. Han får kontakt med et dansk produksjonsselskap og rømmer etter hvert fra Russland. Med seg har han sine opptak. Dermed får vi et unikt innblikk i den russiske skolehverdagen.

Den andre filmen, An American Pastoral, er en helt annen type film. Den er laget av den franske dokumentaristen Auberi Edler. Hun har fulgt et samfunn i Elisabethtown, Pennsylvania gjennom ett år. Byens innbyggere er overveiende republikansk orienterte. Filmen handler på ett nivå om det polariserte amerikanske samfunnet.

Men Edler tar oss med til en lokal situasjon der vi får en annen type innsikt enn den nyhetsartiklene fra storpolitikken gir oss. Skolene her styres av et folkevalgt skolestyre, og snart er det valg til skolestyret. På den ene siden står Demokrater. På den andre siden står Republikanere, her; en gruppe som er dominert av en sterk kristen-nasjonalistisk og ytre høyre-orientert fløy.

På et overordnet plan handler skolevalgkampen om kunnskap versus religion. På et mer konkret plan er det spørsmålet om skolebiblioteket som er hetest. Demokratene vil ha en mest mulig omfattende samling som skal hjelpe barna i deres søken etter kunnskap, mens Republikanerne vil ha bort bøker som strider mot deres grunnsyn — i klartekst: bøker om kjønn, seksualitet, LHBTQ og andre beslektede temaer.

Edler følger begge fløyene gjennom den lange prosessen fram mot skolevalget. Det er tydelig at hun har fått tillit hos begge grupper. Vi er med på bakrommet, og i flere sammenhenger der «de stridende parter» møtes. Flere andre temaer er framme — som våpen, kritisk raseteori, Trump, 6. januar, familie, religion og abort.

Det føres ideologiske kamper. De føderale myndighetenes håndtering av covid-pandemien har styrket flere av republikanernes motstand mot staten, mot det de oppfatter som «the deep state». De mener at covid-periodens frihetsbegrensende tiltak var et angrep på den personlige friheten.

Begge filmene viser fram — og diskuterer — skolens plass i samfunnet. Skolen beskrives som stedet for utvikling av den oppvoksende generasjon, og derfor er det viktig å ha en hånd på rattet i styringen av skolen.

I den ene filmen er det statens (les: Putins) fortelling om hva Russland er og hvem russerne er, som står i sentrum. I den andre filmen er det lokalsamfunnets ideologiske og religiøse påvirkning på og kontroll med hverdagslivet i skolen som er i sentrum.

Begge filmene er høyst severdige. De er ganske så ulike.

Mr. Nobody against Putin framstår som en umiddelbar registrering av hendelser, gjort av en amatør på filmhåndverket (som har fått profesjonell assistanse i klippingen). Og kanskje er det nettopp det som gjør filmen. Vi får et personlig forhold til Talankin der vi nærmest sitter på hans skulder og ser det han ser. 

Vi treffer også en del av hans elever, og får et blikk på hva det vil si å vokse opp i dagens Russland. Filmen vant nylig World Cinema Documentary Special Jury Award ved Sundance Film Festival. Produksjonen er for øvrig støttet av Fritt Ord.

An American Pastoral er proffere skrudd sammen. Her holder filmskaperen seg selv helt utenfor. Hun lar aktørene fortelle sine egne historier. Vi møter i relativt liten grad elevene, det er heller foreldrene som er i sentrum. For de er også foreldre, flere av dem som engasjerer seg i skolestyrevalget. 

Filmen berører en rekke temaer som bygger opp om den kulturkrigen som ser ut til å prege det amerikanske samfunnet i vår tid. Filmen vant regiprisen ved International Documentary Film Festival (IDFA) i Amsterdam i fjor.

Skolen, og den oppvoksende slekt, er sentrale i begge filmene — fordi både myndigheter og pressgrupper i de to samfunnene legger stor vekt på skolens rolle i samfunnsbyggingen.

 

Powered by Labrador CMS