Skeive ungdommer om å være skeiv

Filmen har allerede hatt premiere på OsloPix og blir vist på TV2 i to episoder - 9. og 10. juni. Etter hvert skal den på turne på skoler over hele landet i regi av Den kulturelle skolesekken.

Vi møter Dina (13), Runa (12), Victor (12) og Joachim (14). De bor i Oslo og i halvstore byer på Østlandet.

Det som er spesielt med Hei verden er aktørenes unge alder. Når vi møter dem første gang er de midt inne i den livsfasen som gjerne byr på store endringer for den unge - nemlig puberteten. Alle fire viser fram usikkerheten ved denne omveltende fasen. Men på ett punkt er de lite i tvil om seg selv: de er trygt plassert i fortellingen om sin legning.

Alle fire viser fram opp- og nedturer i sine hverdagsliv som har med mange temaer å gjøre, men som likevel samler seg i strevet etter å finne ut av sin plass som skeiv. Ett spørsmål som berøres er hvor stor plass legningen skal ha i kommunikasjonen med andre i hverdagslivet, om den skal være altomfattende eller kanskje ikke nevnes i enhver sammenheng.

Regissør Kenneth Elvebakk lar ungdommene komme til orde. Det er selve metoden i denne dokumentaren. De kommer til orde gjennom at de snakker til kameraet og med venner og familie, og gjennom at vi følger dem i mange situasjoner - hjemme, på skolen, på trening, på ferie - og i Pride-paraden.

Elvebakk fanger ungdommene i nære og til tider utleverende monologer og dialoger der vi skjønner at de strever med akkurat det alle andre strever med, og kanskje noe i tillegg. Dessuten blir vi kjent med deres livslyst. De ulike sidene av ungdomslivet blandes fint i en stort sett klok klipping.

Filmen er relativt tradisjonelt skrudd sammen, men fungerer godt fordi vi får ungdommenes egne stemmer, og fordi disse ungdommene generøst byr på seg selv. Filmskaperne har valgt en relativt optimistisk tone for filmen. Hei verden handler mer om de lyse sidene ved livet og ved legningen enn de vanskelige. Men den er godt balansert mellom nettopp disse to hensynene. Det er et sentralt moment for dens kvalitet.

Hei verden er en dokumentar om skeive. Slik sett skriver den seg inn i det vi kan kalle en trend i vår tid; filmer om liv som leves på siden av majoritetslivene, men samtidig midt i majoritetssamfunnet. De kan handle om legning - som her - men også om mye annet; som funksjonsnedsettelser, hudfarge, religion eller livsvalg som skiller seg ut på ulike måter. Temaene behandles både fiksjonelt og i dokumentarform. Ett sentralt tema på meta-nivå er gjerne identifikasjon. Filmene tilbyr ofte - gjennom bildelegging av livsfortellinger med tilhørende dialoger eller monologer som utdyper og forklarer - muligheter for identifikasjon med aktørene hvis liv presenteres.

Den samme funksjonen er sterkt til stede også i Hei verden, på to plan. Som vår identifikasjon med ungdommene, og som disse fire ungdommenes leting etter identifikasjonsobjekter i sin søken etter sin egen identitet. Identifikasjon er en sterk driver i denne typen fortellinger. Det er på langt nær sikkert at vi som publikum identifiserer oss med selve budskapet til de vi møter. Vi kan like gjerne identifisere oss med deres ønske om å fortelle fram sin egen historie, eller med deres posisjon som minoritet.

Vi inviteres til å være delaktige i det den britiske filmforskeren Michelle Aaron kaller en «moralsk-ideologisk rettskaffenhet» som gjør oss til en del av fortellingen og gjør oss i stand til å bedømme den.

En av de mest interessante sidene ved filmen er hvordan de fire ungdommene møtes av andre. Vi hører om negative møter, men vi blir mest vitne til positive møter. I dialogene mellom ungdommene og vennene deres ser vi flere eksempler på språklige utprøvinger av posisjonen skeiv. Noen av dem handler om sex, andre om utenforskap eller vennskap. Gjennom å prøve ut måter å snakke på - gjerne med forsiktig grenseutprøvende setninger - viser venner og klassekamerater at de forholder seg til de skeive ungdommene og at de gjør en jobb for å forstå noe de oppfatter som uvanlig.

Hei verden er sannsynligvis godt egnet til å gi 12-16 åringer bilder av hva det vil si å være skeiv, hva det vil si å føle seg annerledes, og hvordan man kan gripe tak i det og leve midt blant alle andre.

Filmen kommuniserer godt med et voksent publikum også.