Det handler ikke bare om penger og psykologer

Jeg begynte å kvie meg allerede da jeg satt og tok SHoT-undersøkelsen. Her spør man inngående om psykisk helse, om selvmord, om voldtekt, om overgrep og trakassering. Man spør om ting man ikke brydde seg med å spørre om for fire år siden da den forrige undersøkelsen ble gjennomført. Og jeg kvier meg allerede til tallene.

Og jeg er ikke den eneste som frykter at årets tall kommer til å være enda mørkere enn de vi fikk for fire år siden.

Klinikkdirektør ved Kronstad DPS i Bergen fortalte nylig til Studvest at - samfunnsutviklingen de siste årene, samt mine egne erfaringer, gjør at jeg tror tallene vil være enda høyere nå.

Og jeg finner det egentlig ganske provoserende. Fordi utdanningsinstitusjonene, samskipnadene, studentdemokratiene, studentorganisasjonene, alle averterer aktivt for hvor viktig det er å ta denne undersøkelsen. Og et av budskapene som går igjen, er at den forrige undersøkelsen resulterte i konkrete tiltak for studenters psykiske helse.

Men hvordan kan man påstå det om tallene er verre enn tidligere? Da har man jo feilet fullstendig. Så hva er garantien for at ikke det samme vil skje nå også?

Tallene vil komme. I et døgn får studenthelse nasjonalt fokus, overskrifter i avisene og sikkert et stikk på Dagsnytt 18 der Fredrik Solvang med streng mine spør en eller annen ansvarlig om: Hvordan kunne dette skje?

Og så vil pengene komme. Samskipnadene får litt mer lommerusk til helsetjenestene sine. Khrono gjør kanskje en ny sak om ventetider hos diverse studentpsykolger. Og det loves bedring.

I 2022 kommer det kanskje en ny SHoT-undersøkelse. Og de tallene vil sikkert være enda mørkere enn de vi får om et par måneder. Fordi vi har enda ikke skjønt at penger er ikke alt. Tiltak for studenters psykiske helse kan ikke bare måles i ventetid hos psykologer.

Studvest meldte i 2016 at på tross av at 19 prosent av landets studenter sliter med alvorlige psykiske symptomplager er det lite, om ingen forskning på hvorfor. Og SHOT-undersøkelsen kan bare gi et omfang av problemet, undersøkelsen sier ingenting om hva problemet skyldes.

Men vi må begynne med oss selv. Studentene har et eget ansvar for hverandre, vi er tross alt voksne folk, i hvert fall på papiret.

Jeg oppfordret nylig en studentrådgiver til å skaffe seg appen Jodel. Man kan si mye fælt om nettsamfunnet og det er kanskje ikke der man finner innleggene man skal ta mest alvorlig, men anonymiteten bringer også frem de sårbare sidene av en studenttilværelse og det blir kanskje ekstra synlig på mindre studiesteder som mitt eget, i Sogndal.

Jevnlig, ofte sene kvelder i helgene, kommer det innlegg fra studenter som åpenbart har det veldig vondt. Studenter som er ensomme, studenter som ønsker å dø, som forteller at de ikke vil være her mer. Og disse studentene må nås.

Samskipnadene bevilger i dag penger til studentorganisasjoner som organiserer alt fra idrett, friluftsliv, kulturtilbud osv, men kanskje man trenger å tenke litt lengre. En medstudent fortalte meg for et år siden at hun hadde lyst til å starte en studentorganisasjon der man skapte rom for studenter til å komme sammen å prate. Jeg skal innrømme at jeg humret litt, men kanskje det egentlig ikke er så dumt.

Da jeg studerte ved det som den gang het Høgskolen i Telemark kom jeg en dag over et lite håndskrevet ark hengende på en korketavle, gjemt bak postere fra de større studentorganisasjonene.

Det var en enkeltstudent som ønsket å få i gang samtalegrupper. Studentstyrte samtalegrupper. Jeg er usikker på om han fikk det til, men håper det.

For en tid tilbake begynte min egen samskipnad å tenke på samtalegrupper, men ideen rant liksom ut i sanden. Det var lite interesse og samskipnaden ville selv bestemme hvem som skulle få være med i disse gruppene og da plukker man bare fra de som allerede har klart å oppsøke hjelp. Det er å skrape i overflaten.

Fordi det er en forskjell: Det er ikke snakk om at alle studenter trenger full oppfølging av psykologer. Mange trenger kanskje bare noe så enkelt som å føle tilhørighet til et eller annet. Det i seg selv er jo forebyggende.

Vi velger vært år tillitsvalgte i studentgruppene. Her har de lokale studentdemokratiene et utmerket middel til å påvirke, til å oppmuntre tillitsvalgte til også å ta litt ekstra sosialt ansvar. Jeg har selv vært heldig, eller uheldig, alt ettersom, å ha den rollen et år. Og da vi arrangerte julebord det året hadde vi den vanlige standard påmeldingen på Facebook, men vi tok også kontakt med de vi visste ikke var så sosialt aktive eller kanskje ikke følte seg helt tilpass i studentgruppen og oppmuntret dem til å delta.

Fordi det er ikke så himla rart at studenter trenger å føle seg ønsket blant medstudenter. Alle trenger følelsen av å bli sett. Så slipper man kanskje å sitte alene på nattestid å skrive på Jodel om hvor vondt man har det!

Så i stedet for å bare pøse penger på studenthelse, pøse penger ut i studentorganisasjoner, bør man også begynne å belønne organisasjoner som gjør det lille ekstra. Som tar et sosialt ansvar som går utover de vanlige aktivitetene. Gi litt ekstra til de som også påtår seg å arrangere alkoholfrie tilstelninger for eksempel, det trengs!

I høst hadde mitt eget studenthus for første gang, i hvert fall så lenge jeg har hengt i Sogndal, en åpen dag. Et par timer midt på dagen der studenter kunne få se lokalene, møte de som jobbet der, og noe så enkelt kan være så viktig for noen som bare trenger litt ekstra trygghet i en fremmed og ny studenthverdag.

Studenthelse er i høyeste grad et fellesskapsprosjekt.​​