Skal Senterpartiets valgløfter trumfe institusjonell frihet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen ønsker å tilrøve seg en del av universitetenes og høyskolenes frihet og ansvar. Det faglige nivået eller etterspørselen etter studieplasser i et område skal ikke, om regjeringen får det som den vil i den nye universitets- og høyskoleloven, lenger være avgjørende for hvor studiesteder opprettes eller legges ned. Nei, i stedet er det Senterpartiets valgløfter til innbyggerne på noen mindre studiesteder som skal bestemme. Dette kan ikke forstås som annet enn et dramatisk angrep på universitetenes og høyskolenes institusjonelle frihet.

Norske universiteter og høyskoler har lenge nytt godt av en høy grad av autonomi. Dette innebærer strategisk planlegging, faglige prioriteringer og hvordan institusjonene organiserer seg internt. Det sikrer at beslutningene som angår både ansatte og studenter blir tatt nærmest mulig de det gjelder. At beslutninger tas nære de berørte gir store fordeler når det kommer til å se de faktiske behovene ved institusjonen, og sørge for at beslutningene som tas har en bredest mulig forankring blant de det gjelder.

ny uh-lov

Vil at universitetene og høgskolene skal miste rett til å legge ned studiesteder

Et universitet har friheten til å utvikle en egen profil, stake ut sin faglige retning og konkurrere om studenter på de studieretningene som samfunnet etterspør. Det viktigste konkurransefortrinnet er den faglige kvaliteten på studiet, og fremtidsutsiktene etter fullført studie. På samme tid er også studiestedets geografiske plassering av en vesentlig betydning i konkurransen mellom institusjonene. Det er verken meningsfullt eller særlig fornuftig å legge studieplasser til studiesteder studenter ikke ønsker å bo, eller ansatte ikke ønsker å jobbe. Det fører til tomme kontorer og auditorium, og en hel del bortkastede ressurser.

Dette er utfordringer som oppstår i systemer med en for stor grad av sentralstyring. Når beslutningen om hvilke studiesteder som skal opprettes, og hvilke som skal legges ned, flyttes opp til politikere med særinteresser vet vi omtrent hvilke utslag det vil ha. Ressurser som kunne gått til å utdanne sårt trengte lærere, sykepleiere eller ingeniører, går heller til å oppfylle valgløfter som ikke har noe annet mål enn å sanke velgere i et bestemt geografisk område. I verste fall går dette utover forskning og utdanning på de øvrige studiestedene institusjonene benytter seg av.

Det er tidvis riktig å legge ned et studiested når det faglige nivået ikke er høyt nok, eller at studentene ikke ønsker å leve sine liv akkurat der. Andre ganger så er det helt riktig å opprette nye studiesteder en tidligere ikke tenkte at det var etterspørsel etter, og kunne gi kompetanse til for eksempel lokalt næringsliv. Det eneste som er sikkert er at jo lenger unna institusjonen beslutningstakerne er, jo større blir sannsynligheten for at det gjøres feil.

Derfor er det uansvarlig når regjeringen ikke lenger ønsker å respektere universitetenes og høyskolenes frihet til å selv velge sine studiesteder. Nedleggelse eller opprettholdelse av studiesteder burde ikke være en politisk beslutning basert på partipolitiske særinteresser, men en beslutning forankret i faglige behov og etterspørselen etter studieplasser. Dette får man gjennom å beskytte institusjonenes frihet, og la de selv prioritere hvilke studiesteder de vil opprettholde.