Sivil ulydighet er samfunnets sikkerhetsventil

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et debattinnlegg i Khrono 29. november skriver Høyres Ivar Aulie at det beste alternativet for en som er bekymret for klimaendringene er å utdanne seg, lese faglitteratur og bli forsker, heller enn å benytte seg av sivil ulydighet.

Debatt ● Ivar Fossberg Aulie

Universitetene spiller en sentral rolle i klimakampen

Dette tankeeksperimentet ignorerer det viktige faktum at vi akademikere kan gjøre begge deler: Våre stemmer har autoritet, legitimitet og kunnskap, og vi har et etisk ansvar om å bruke alarmen når forskningen avdekker urettferdigheter i samfunnet.

Sivil ulydighet er beviselig det som har vært nødvendig for å sette alvoret i klimakrisen på dagsorden. Likevel undergraver Aulie klimaaktivistene, til tross for at Høyres egen Amina Aamir spør om hvor klimaforkjemperne har blitt av i et desperat debattinnlegg senest i oktober.

Sivil ulydighet er demokratiets sikkerhetsventil. Den advarer oss om at systemet ikke fungerer og om at en kilde til urettferdighet ikke tas hånd om. Sivil ulydighet skjer hele tiden, verden rundt.

Dagens aktivistbevegelser er etterfølgerne av mer enn 100 år med sivil ulydighet. Aktivister ser til personer som Martin Luther King Jr, Rosa Parks, Arne Næss og Gandhi, og til den arabiske våren og kvinnene i Iran, for inspirasjon om hvordan de kan organisere sivil ulydighet. Takket være aktivister som dem, nyter vi i dag godt av goder som ytringsfrihet, stemmerett, arbeidsfri i helgene, og mye mer. Ved å gå i deres fotspor, kjemper aktivister i dag for retten til en levelig framtid.

Sivil ulydighet har alltid vært en del av demokratiets forandringsprosesser. Kraften i sivil ulydighet ligger nettopp i at den ikke ber om lov. Kraften ligger i selve overtredelsen. Dette inkluderer å bryte loven, og villig la seg arrestere når loven er urettferdig, eller (langt vanligere) når den forsvarer en urettferdighet.

Lovbruddet er et personlig offer aktivistene gjør i sivil ulydighet. Det er gjennom disse overtredelsene at aktivistene utfordrer oss, ryster oss og tvinger oss til å tenke at alt er kanskje ikke OK.

Kunst kan ha denne utfordrende effekten -som for eksempel Banksys tagging. Det samme kan symbolske handlinger mot kunst ha. Begge oppnår det samme: de forandrer debatten, og de utvider debattens spillerom.

I dag brukes sivil ulydighet for å argumentere for at vår oljepolitiske kurs er til fare for planeten og menneskene som bor her. Sivil ulydighet utøves med måtehold.

Disse overtredelsene – å kaste suppe mot et glassmonter, eller lenke seg til en gravemaskin, er sivile og ikke-voldelige av natur. Men de bryter grensene for akseptabel atferd, og derfor fanger de vår oppmerksomhet og tvinger oss til å tenke og åpne debatten, og til å endre retning.

Likevel setter Aulie likhetstegn mellom sivil ulydighet og farlig illiberal tenkning, og ser ut til å mene at sivil ulydighet bare er ett steg unna terrorisme. Slik logikk og retorikk er nøyaktig det som leder til voldsbruk fra staten mot egne innbyggere.

Koblingen mellom sivil ulydighet og terrorisme i slike debatter er deta autoritære regimer over hele verden har brukt for å kriminalisere befolkningens demokratiske rettighet til å protestere.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I et demokratisk samfunn er vi alle bare aktivister som venter på å aktiveres Med sitt «Ola eller Kari»-scenario prøver Aulie å skape en falsk dikotomi mellom akademikere og aktivister. Auli skisserer et scenario der Kari bruker forskningen sin til å finne alternativer til fossil energi. Det mer sannsynlige utfallet er at Kari finner ut at det er umulig å gjennomføre forskningen sin på energiovergangen uten forskningsmidler fra Equinor. Kari innser at hun hjelper til med grønnvasking av olje- og gassektoren, og protesterer.

I 2014 erklærte den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi at forskning som arbeider imot FNs klimamål, som Norge har forpliktet seg til, er uetisk.

Likevel har ingen norske universiteter begynt å fase ut finansiering fra oljeindustrien, eller undervisning og forskning rettet mot oljeekspansjon. Møtt med dette etiske dilemmaet, bestemmer Kari seg for å bli aktiv.

Bevegelser som Scientist Rebellion består av akademikere som opplever at demokratisk valgte politikere heller hører på olje- og gasslobbyen enn vitenskapen. Vi ser derfor stadig flere akademikere som involverer seg i sivil ulydighet – og det trengs enda flere.

Sivil ulydighet fra akademikere åpner opp den demokratiske debatten rundt olje og gass, og tvinger oss til å stille spørsmålet Hvorfor lytter ikke våre ledere til vitenskapen?