Sikkerhet uten stigmatisering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Sikkerhet og spionasje har blitt aktuelle temaer for norske forskningsmiljøer. Myndighetene slår fast at Kina, Russland og Iran utgjør den største trusselen. Likevel vil det være uklokt om tiltakene sentreres rundt etnisitet og nasjonalitet.

Trump-administrasjonen opprettet i 2018 antispionasjeprogrammet The China Initiative. Programmet skulle bekjempe kinesisk økonomisk spionasje og tyveri av teknologi og informasjon. Etter bare fire års drift ble programmet lagt ned. Hva gikk galt?

The China Initiative fikk raskt kritikk for å gå utover sitt mandat og å kaste mistanke over forskere basert på etnisitet. Da det ble lagt ned, sa amerikanske myndigheter at programmet hadde etterlatt «et uheldig inntrykk av at Justisdepartementet har en lavere terskel for å etterforske og påtale kriminalitet knyttet til Kina og ser annerledes på folk med etnisk tilhørighet eller familiebånd til Kina».

Norce

Norce-uro etter nei til ansettelser av personer fra «røde land»

Tidsskriftet Nature og andre medier har dokumentert hvordan The China Initiative skadet forskningen. Grunnløse mistanker la liv og karrierer i grus. Ikke bare enkeltforskere ble skadelidende. USAs justisdepartement innrømmet at anklagene og den offentlige debatten som fulgte hadde en nedkjølingseffekt på forskningen og skadet landets vitenskapelige miljøer. Det var utydelig hva The China Initiative skulle omfatte, og det gjennomgående temaet var etnisitet snarere enn sakenes karakter — ni av ti av de anklagede var etniske kinesere.

Programmet utløste en tillitskrise mellom myndighetene og folk med kinesisk bakgrunn. Tillitskrisen ble i seg selv et sikkerhetsproblem for USA, som er avhengige av bistand fra folk flest for å avverge trusler.

Norge kan lære av USAs erfaringer. Norske myndigheter, bedrifter og forskningsmiljøer har blitt mer oppmerksomme på faren for økonomisk spionasje og tyveri av teknologi. Virkelighetsforståelsen vår ligner mer enn før på den man hadde i USA da The China Initiative ble innført.

Erfaringene fra USA viser svakhetene ved å ta utgangspunkt i etnisitet og nasjonalitet i sikkerhetsarbeidet. Det er en utfordring også i Norge, hvor forskere med kinesisk, russisk eller iransk bakgrunn er viktige medlemmer av forskningsmiljøene. Noen av disse forskerne kan være sårbare for utpressing, for eksempel fra myndigheter i hjemlandet, men denne faren blir ikke mindre om de opplever stigmatisering og mistillit.

Sintef

Fikk nei til jobb og beskjed om at familie og venner kan utsettes for russisk press

Etnisitet og nasjonalitet kan bli en distraksjon. Utlendinger som driver spionasje kan opptre under falsk nasjonalitet og norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn kan la seg rekruttere, presses eller lures til å bli en sikkerhetsrisiko. Ensidig oppmerksomhet mot én nasjonalitet skaper blindsoner som andre trusselaktører utnytter.

Bindinger og interesser er ofte utgangspunktet i saker om mulig spionasje i forskningsmiljøer. Det er vanlig at norske forskere har bistillinger eller arbeidsoppdrag i tillegg til full jobb ved et universitet, høgskole eller institutt. Noen har også eierinteresser i firmaer knyttet til egen forskning.

Ofte er denne type virksomhet positivt. Ved å ta på seg oppdrag utenfor forskning, kan forskere dele sin kompetanse med andre samfunnsaktører. Bistillinger ved andre institusjoner i Norge eller i utlandet sprer kunnskap og erfaringer. Eierinteresser i privat sektor kan fremme kommersialisering av forskningsresultater.

Men forskeres eksterne bindinger og interesser kan også medføre interessekonflikter. Eierinteresser blir problematiske når de truer forskernes lojalitet til institusjonen de jobber ved eller forskningsetiske prinsipper. Å bruke informasjon fra jobben på en illojal måte for å fremme egne interesser er uakseptabelt.

Bindinger og interesser som kommer for dagen litt etter litt kan resultere i mistanker som blir en belastning selv om de viser seg å være uproblematiske. Om forskere holder sidegjøremål og eierskap skjult for arbeidsgiveren sin, kan aktører med uedle hensikter bruke slikt hemmelighold som et pressmiddel mot disse forskerne.

Åpenhet beskytter både forskningen og forskerne selv. Institusjonene fremmer åpenhet gjennom å be ansatte registrere sidegjøremål og eierinteresser. Mange universiteter og høgskoler har registre for dette. Noen lar registreringen være frivillig, mens andre regulerer sidegjøremål gjennom arbeidsavtaler.

Enkelte institusjoner er ekstra åpne ved at de offentliggjør registrene over forskeres sidegjøremål og eierinteresser. Slik synliggjør de eventuelle interessekonflikter. Samtidig forhindrer de grunnløse mistanker.

Registrene ble ikke først og fremst opprettet med tanke på sikkerhetsutfordringer, men for å forebygge habilitetskonflikter og økonomiske misligheter. Systemene tok tid å bygge, og både i 2011 og i 2017 avdekket Riksrevisjonen at institusjoner manglet rutiner for å sikre åpenhet rundt bierverv og sidegjøremål.

Nå som registreringsordninger er etablert, er de også nyttige for å styrke samfunnssikkerheten. Allmenne ordninger ruster institusjonene til å håndtere et bredt spekter av sikkerhetstrusler og etiske utfordringer. Når normen blir at alle forskeres bindinger og interesser meldes, fremtrer det å holde slike interesser skjult som et aktivt valg som arbeidsgiver, medier og myndigheter legitimt kan stille spørsmål ved.

Langt fra alle forskere i dag kjenner til registrene og noen føler seg ikke forpliktet til å bruke dem. Institusjonene bør sikre at systemene er kjent og benyttes av alle. 

Ved å skape en kultur i forskningsmiljøene for å konsekvent registrere sidegjøremål og økonomiske interesser, blir åpenhet normen og samfunnssikkerheten styrkes uten å bidra til diskriminering.