Vincent Cassel spiller Bruno

Samfunnskritisk og varmt om tilbud til ungdom med autisme

Film. «De usedvanlige» er en sterk og troverdig film om autisme, og hvordan unge mennesker med autisme i det franske samfunnet overses.

Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hovedpersonen i fortellingen er Bruno. Han er leder av en annerledes institusjon i Paris som huser 40 ungdommer med autisme av det mer alvorlige slaget. De har til felles at de har vært låst inn i mer tradisjonelle institusjoner – steder med flere faglærte, men også en hang til å gi opp de vanskelige tilfellene.

Brunos credo er at han og kollegene aldri skal gi opp. At uansett hva som skjer, skal de forsøke en gang til. Det skaper en virkelighet som kontinuerlig innebærer å balansere på en knivsegg, og der de hele tiden forsøker redde stumpene i situasjoner som er i ferd med å rakne. Men det fører også til vekst og trivsel for de ungdommene som bor der.

FAKTA

De usedvanlige

Premiere: 21.02.2020

Skuespillere: Vincent Cassel, Reda Kateb

Sjanger: Drama

Regi: Olivier Nakache, Éric Toledano

Nasjonalitet: Frankrike

Aldersgrense med begrunnelse: 9 år

Vi følger noen av disse ungdommene tettere, som Joseph – en ung mann som ser ut til å fungere relativt godt i mange situasjoner, men med store hull i sin sosiale fungering. Eller Valentin – som fungerer svært dårlig og er tilsynelatende nesten kontaktløs når han flytter inn hos Bruno og kollegene.

«De usedvanlige» gir et usminket innblikk inn i en verden de fleste av oss ikke kjenner.

Jan Storø

Ofte følger kameraet tett etter Bruno på hans vei mellom alle arbeidsoppgavene, menneskene som skal snakkes med, brannene som skal slukkes. I disse og mange andre scener er det mye bevegelse. Grepet skaper en intens følelse av at noe hele tiden er på spill og blir derfor engasjerende for oss som publikum. Samtidig kunne dette elementet enkelte ganger gjerne vært roet ned. I samtalene mellom Bruno og Joseph ser vi glimt av noe slikt, det neddempede, mer tid til fordypelse. Slik filmen er klippet, får man et inntrykk av at den hektiske stemningen er et mål i seg selv for regissørene Olivier Nakache og Éric Toledano. Det kan være problematisk hvis formgrep gjøres viktigere enn innholdet i det som skal fortelles fram. Her gjør regissørene seg selv en bjørnetjeneste, ved at de fjerner seg fra det faktiske tålmodighetsarbeidet som gjøres med disse ungdommene. Dette arbeidet ser vi glimt av i bildene som følger rulletekstene – samt i enkelte scener underveis i filmen. Her presenteres vi for den virkeligheten som denne filmen pretenderer å hente sitt stoff fra. Inntrykket av langsomhet preger disse bildene.

Et sideprosjekt er betydningsfullt i denne historien. Institusjonen drives i stor grad med ufaglært personale, som er unge mennesker med innvandrerbakgrunn som Bruno og kollegaen/kameraten Malik trener opp til arbeidet med ungdommene - som et arbeidsmarkedstiltak. Det pågangsmotet som vises, og den fellesskapsånden som preger disse unge menneskene når de er på sitt beste, er vakre å beskue.

Regissørene har valgt å legge inn enda et spesielt element i fortellingen som skaper det dramaturgiske omdreiningspunktet den trenger. Institusjonen er under tilsyn i de dagene vi er på besøk. Tilsynsfolkenes intervjuer med ansatte, med ungdommers foreldre og med Bruno selv, viser at samfunnet har liten forståelse for det arbeidet som drives. Vår sympati er på idealisten Brunos side, selv om vi også ser at den organisatoriske siden ved jobben ikke er hans sterkeste. Det er for eksempel ingen selvfølge at han har midler på rede hånd når datoen for lønnsutbetaling kommer.

Det samfunnskritiske elementet blir tydelig når vi skjønner hvor lite villig samfunnet er til å hjelpe disse ungdommene og deres familier. Vi ser at de faktisk kan hjelpes i Brunos institusjon, om enn med metoder som ikke gis særlig kreditt i det offentlige systemet. Det handler om noe så enkelt som menneskelighet, troverdighet og tålmodighet. Filmen har med andre ord en klart propagandistisk side.

«De usedvanlig» er en god filmtittel. Det er en god tittel på denne filmen, og det er en god tittel generelt. Det siste først; en slik tittel sier oss at vi har å gjøre med noen som skiller seg ut. Vi loves en film som gir bilder av andre erfaringer enn våre egne. Ordet usedvanlig er sterkere enn uvanlig. Det peker mer mot det unike. Det eksepsjonelle. Derfor trigger det nysgjerrighet.

Og som tittel på akkurat denne filmen er et slikt inntrykk velplassert. Menneskene vi møter her, er unike. Både de ungdommene som er beboere på institusjonen, og de pleierne som arbeider med dem. Vi kommer inn i et usedvanlig miljø av mennesker som lever midt i blant oss, men likevel ikke synes så godt i det daglige.

«De usedvanlige» gir et usminket innblikk inn i en verden de fleste av oss ikke kjenner. Filmen brøyter ikke ny mark rent filmatisk. Vi har sett slike historier før. Men den forteller solid og varmt om noe vi gjerne trenger å høre om.

Powered by Labrador CMS