Akademisk ansvarsfraskrivelse

I september reiser forskere fra NTNU til Israel sammen med olje- og energiminister Tord Lien for å utforske muligheter for norsk-israelsk forskningssamarbeid innen petroleum. Motstanderne av turen mener forskningssamarbeidet kan bidra til israelske folkerettsbrudd gjennom olje- og gassutvinning fra både palestinsk og syrisk territorium. Tilhengerne av et slikt samarbeid mener man må skille mellom forskning og politikk. Men hvilket ansvar har universitetene i en slik sak, og kan man egentlig skille mellom forskning og politikk?

Her bør vi ta et steg tilbake for å reflektere over universitetets rolle i samfunnet. Universitetet er en institusjon som har til formål å gi undervisning i høyere utdanning i forskjellige fag og profesjoner som er nødvendige i et velfungerende samfunn. Men det er også et senter for forskning – et sted hvor mennesker fra alle samfunnslag møtes og diskuterer vanskelige spørsmål, og hvor man sammen besvarer spørsmålene ved hjelp av kritisk refleksjon. Det ligger i forskningens natur å utfordre status quo, se etter nye løsninger og bedre måter å organisere samfunnet vårt på.

Slik har universitetet en iboende demokratisk funksjon, og er en viktig bidragsyter for samfunnsfremskritt. Dette er en av grunnene til at akademisk frihet, inkludert frihet til internasjonalt samarbeid, er viktig å beskytte. Men som leder av SAIH Trondheim, Julie Wood, og internasjonalt ansvarlig ved Studenttinget ved NTNU, Sondre Stai, skriver i Khrono, må ikke dette lede til blind tro på at alt akademisk samarbeid er demokratifremmende. Forskning kan også brukes til å gjøre skade.

Det er kanskje nettopp derfor Universitets- og høyskoleloven §1-5 slår fast at med akademisk frihet følger også etisk ansvar. For at dette ansvaret skal utøves på best mulig måte, har SAIH i flere år jobbet for at norske universiteter og høyskoler skal ha etiske retningslinjer for forskningssamarbeid og for samarbeid med næringsliv. Høyere utdanningsinstitusjoner bør være etikkfyrtårn som går foran og fremmer menneskerettigheter og demokrati. Gjennom sine nye etiske retningslinjer fra 2015 virker det som om NTNU støtter opp om denne overbevisningen, da retningslinjene stadfester at NTNU har et samfunnsoppdrag og at universitetet skal fremme menneskerettigheter gjennom forskningssamarbeid.

Men i saken om et norsk-israelsk forskningssamarbeid forsøker både NTNUs rektor Gunnar Bovim og instituttleder ved Institutt for petroleumsteknologi og geofysikk, Egil Tjåland, å løsrive forskningen fra dette ansvaret. I et intervju med Universitetsavisa sier Egil Tjåland at «regjeringen får ta hånd om den politiske delen, så tar vi hånd om forskningsaspektet på denne reisen». Samtidig bruker han i et intervju med Klassekampen nettopp det at regjeringen har gjort politiske vurderinger i forkant av turen som begrunnelse for at det er forsvarlig at NTNU blir med. Det er nettopp i dette øyeblikket at forskningssamarbeidet blir politisk. 

I stedet for å følge skiftende regjeringers politiske vurderinger, og dermed risikere å bli politiserte agenter for staten, bør norske universiteter være autonome aktører som tør å ta tydelige etiske standpunkt i tråd med menneskerettighetene.

I NTNUs etiske retningslinjer står det svart på hvitt at «NTNU vil bidra til å fremme de universelle menneskerettighetene gjennom internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid». Men kan virkelig et petroleumssamarbeid som kan føre til brudd på folkeretten samtidig bidra til å fremme menneskerettighetene?

(Khrono stenger kommentarfeltet under dette innlegget i det vi publiserer. Dette er fordi vi ikke har kapasitet til å overvåke kommentarfeltene våre like nøye når vi har sommerbemanning. Vi ønsker debattanter velkomne til å skrive innlegg som de kan sende til oss på debatt@khrono.no)