Ja til kunnskap og flere perspektiver i norsk akademia

Debatten om avkolonisering av akademia har rast i sommer med stadig flere stemmer. Den overveldende responsen med både støtte og kritikk fra ulike hold illustrerer at det er på høy tid at debatten om avkolonisering av akademia har ankommet norske høyere utdanningsinstitusjoner. Et utspill i Aftenposten 15. august kommer fra en gruppe seniorprofessorer fra Universitetet i Oslo som gir SAIH skylden for at det i hele tatt finnes faglig debatt rundt temaet.

Startskuddet for debatten var SAIHs (Studentene og akademikerenes internasjonale hjelpefond) resolusjon om avkolonisering av høyere utdanning som ble vedtatt av vårt Årsmøte i april og et fagseminar om tema arrangert av PRIO i juni. Siden dette har avkolonisering blitt heftig debattert i avisspaltene og det synes ikke å være konsensus rundt hva begrepet betyr i hverken praktisk eller teoretisk forstand. Flere har brukt anledningen til å blusse liv i eldre debatter som utfordrer relativismen eller til å føle seg krenket som hvite, vestlige akademikere med faste stillinger.

For SAIH handler avkolonisering om å si ja til nyansert kunnskap, ja til et mangfold av perspektiver og å bekjempe skjeve maktstrukturer i akademia lokalt og globalt. Vår interesse i temaet bunner ut ifra et ønske om å fremme og belyse utfordringer flere av våre partnere i det globale sør møter. Vi ønsker å bidra til å synliggjøre skjeve maktstrukturer som også finnes ved norske utdanningsinstitusjoner og skape økt bevissthet rundt vår egen historie. Dette mener vi kan gjøres blant annet ved å anerkjenne vår koloniale fortid og hvilke mekanismer som bidrar til å undergrave et mangfold av perspektiver i akademia. Debatten om avkolonisering handler om å legge premisser for hva vi ønsker universitetene skal være og for hvem.

UiO-forskerne mener avkolonisering vil undergrave kunnskapstilegnelsen ved verdens universiteter. Ideene om at akademia må avkoloniseres vil tvert imot styrke kunnskapstilegnelsen ved universitetene, da man vil skape rom for økt kunnskap, flere perspektiver og meningsbrytning. Akademia er ikke et nullsumspill. For SAIH handler ikke debatten om avkolonisering om å endre vitenskapens prinsipper og metoder, men om å inkludere flere perspektiver og anerkjenne andre kunnskapssystemer. Å trekke inn perspektiver fra forskning fra andre kulturer og geografiske landområder utover vesten vil kunne bidra til å styrke forskningen.

Saugstad et al. hevder SAIH ønsker å fremme en ideologi. Dette er en dramatisk overtolkning av vår resolusjon. Resolusjonen foreslår ikke å erstatte vestlige universitetstradisjoner, men å anerkjenne og åpne for at også andre kunnskapssystemer kan ha verdi, og få lov til å utvikle seg ved siden av de vestlige. At kronikkforfatterne anser dette som en anti-vitenskapelig ideologi viser oss at vi har pirket borti deres hegemoniske makt, men de bidrar bare til å dra denne debatten ned i søla.

I norsk akademia vil vi gjerne se mer nyansert formidling av kunnskap, og et større mangfold av faglige perspektiver. Dette innebærer for eksempel at pensum på områdestudier bør inkludere tekster fra forskere og forfattere fra områdene det er snakk om, og ikke kun vestlige akademikere. Generelt bør alle studieretninger legge til rette for at studenter kan sette sine fagfelt inn i en samfunnskontekst, være kritiske og i stand til å identifisere maktstrukturer. Dette er ikke synonymt med å «undergrave kunnskapstilegnelsen ved verdens universiteter», og det vil ikke bety at vi skal opptre ukritisk i møte med ikke-vestlig forskning – men det vil kunne føre til en friere, mer likestilt og mangfoldig akademisk tradisjon.

Flere akademikere i Norge jobber allerede med dette og ser det som en positiv utvikling. Vi i SAIH besitter ikke detaljkunnskap om hvor skoen trykker innenfor alle fagretninger, men allikevel mener vi at dette er en debatt som Saugstad og co. burde ønske velkommen, fordi akademia har alt å vinne og ikke noe å tape ved å bli mer mangfoldig og inkluderende.

Å angripe «SAIH-tierne» på bakgrunn av faglig uenighet er et hån mot en lang og stolt tradisjon blant norske studenters engasjement for internasjonal solidaritet. Siden 60-tallet har norske studenter gitt frivillige bidrag over semesteravgiften og gjennom dette vist at de evner å se utover nedbetaling av studielån, og engasjerer seg i felles kampsaker med våre medstudenter internasjonalt.

En forkortet versjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 23/08/18.