utdanningskvalitet
Roper varsku om svenske universiteter: — Mitt inntrykk er at Norge lider av det samme
Professor Fredrik Sjöholm forlot Lunds universitet – nå advarer han mot en alvorlig kvalitetsforringelse ved svenske universiteter.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Da professor Fredrik Sjöholm etter mange år tok skrittet fra universitet til forskningsinstitutt, bestemte han seg for å komme med en liten utbasunering.
I en tekst publisert i det svenske Kvartal 9. desember kommer han med et varsku om det han mener er en illevarslende utvikling innen svensk høyere utdanning.
Svenske universiteter og høgskoler faller på internasjonale rangeringer, og Sjöholm mener kvaliteten på svenske universiteter har blitt dårligere de siste ti årene.
— Jeg tror mange som jobber ved svenske universiteter støtter meg her. Mitt inntrykk fra samtaler med norske kolleger er at Norge lider av de samme problemene som Sverige. Man snakker om veldig mye annet enn kvalitet, sier Sjöholm til Khrono.
— Du mener situasjonen er alvorlig?
— Absolutt. De siste 30 årene har de svenske grunnskolene blitt radikalt dårligere. Det er stor fare for at vi vil se en lignende utvikling hos universitetene og høgskolene, sier han.
Kritisk til nye universiteter
Sjöholm jobber nå for Institutet för Näringslivsforskning (IFN). Tidligere har han blant annet vært professor i internasjonal økonomi ved Lunds universitet.
I innlegget viser han til flere eksempler for å belegge sin beskrivelse av den svenske situasjonen: Internasjonale studenter har fått tilbakebetalt kursavgifter på grunn av for dårlig kvalitet på utdanningen, arbeidsgivere klager over utfordringer med å finne kompetente arbeidstakere, studenter med svært dårlige karakterer slippes inn på høyere utdanningsinstitusjoner og mye av forskningen som gjøres har begrenset verdi.
Sjöholm viser til en eksplosiv økning i antall universiteter og høgskoler i Sverige. Per dags dato har svenskene 17 universiteter, 13 høgskoler og 5 kunstneriske høgskoler. Tilsvarende tall i Norge er 10 universiteter, 6 høgskoler og 5 vitenskapelige høgskoler med statlig eierskap. Norge har også en rekke private høyere utdanningsinstitusjoner, og 13 av dem mottar statlig tilskudd.
— Min mening er at dette ikke har vært bra. Det har ført til dårligere kvalitet, sier Sjöholm om utviklingen i Sverige.
Sjöholm undrer seg over at dette fallet i kvalitet har skjedd uten at det har blitt kommentert av universitetene selv. Hvis en lignende kvalitetsendring hadde skjedd innenfor store selskaper eller idrettslag, ville man ikke kommet unna det uten at store endringer ble foretatt, mener han.
Problematisk utvidelse
En grunn til problemene tror Sjöholm er at en stor kvantitativ utvidelse har skjedd på bekostning av kvalitet. Antallet personer med bachelorutdanning har økt voldsomt i Sverige de siste årene, men dette har ikke ført til en tilsvarende økning i finansieringen, skriver han i innlegget.
Resultatet er færre undervisningstimer. «Dette er enda mer problematisk fordi det økte antallet studenter også betyr flere studenter med dårligere utgangspunkt for å ta høyere utdanning og derfor med et høyere behov for undervisning,» skriver han.
Fristelsen til å lage flere relativt billige utdanninger innenfor samfunnsvitenskap og humaniora istedenfor undervisningstunge og dyre ingeniørstudier har også vært for stor mener han.
Utvidelsen innen høyere utdanning har i stor grad skjedd ved at det har blitt opprettet nye universiteter og høgskoler i Sverige, og disse varierer veldig i kvalitet, ifølge Sjöholm. Han slår fast at det generelle inntrykket er at de tradisjonelle lærestedene holder en høyere kvalitet enn de mindre og nyere lærestedene.
Skeptisk til overutdanning
Han erkjenner at et positivt aspekt ved de nye lærestedene er at de ofte tiltrekker seg studenter fra ikke-akademiske hjem — folk som ellers ikke ville begynt å studere. Men risikoen, ifølge Sjöholm «er at misnøye og bitterhet blir resultatet når dårlig utdanningskvalitet gjør at klassereisen aldri kan skje likevel».
— Mener du det er vanskelig å kombinere det å åpne opp universiteter for alle med god nok kvalitet på forskning og utdanning?
— Ja, jeg tror det er veldig vanskelig. I Sverige har man et mål om at en svært stor andel av befolkningen skal ha høyere utdanning. Jeg er ikke sikker på om det er en god strategi. Man ser nå at mange faktisk er overutdannede. Det har vært en dramatisk økning i antallet mennesker med høyere utdanning, og dette fører også med seg problemer, sier han.
— Du mener at mange av dem som velger å studere, heller burde tatt en fagutdanning, eller gjort noe helt annet?
— Jeg tror det hadde vært bedre, sier han.
Mener små institusjoner ikke bør tilby phd
Sjöholm er altså kritisk til den type masseutdanning på lavere grads nivå som nå er vanlig i de fleste vestlige land. Enda mer problematisk syns han det er om disse nye universitetene og høgskolene skal tilby høyere grads utdanning og forskerutdanninger.
— Når man skal ta en doktorgrad skriver man avhandlinger og tar forskerkurs, men for at et universitet skal kunne tilby forskerkurs, må man ha et visst volum i antall doktorgradskandidater. Hvis man ser på mindre universiteter og høgskoler, tar de kanskje inn én til tre phd-kandidater i året. Doktorgradsutdanninger bør være konsentrert ved de større universitetene. De mindre institusjonene kan tilby bacheorutdanninger, etter modell fra amerikanske colleger.
— I innlegget ditt skriver du at nye dekaner og rektorer oftere setter seg mål om likestilling, mangfold og et godt arbeidsmiljø enn eksellens i forskning og utdanning. Jeg oppfatter ikke at det er slik i Norge?
— Da er det er forskjell mellom landene. Nye rektorer i Sverige, snakker om helt andre ting enn eksellens. De er jo også lydhøre for politiske signaler som sendes ut. Det er mye man vil at universitetene skal gjøre, og disse andre aspektene er jo også viktige, men det er synd hvis det gjør at fokuset på utdanning og forskning minker, sier han.
Frykter en gradvis forverring
Sjöholm mener dette utviklingen delvis handler om dårlig kompetanse hos dem som skal kontrollere og lede universitetene og høgskolene, og at institusjonene blir målt på prosesser heller enn resultater. Han viser til at statsråder med ansvar for høyere utdanning for eksempel, mangler erfaring fra høyere utdanning selv.
— Hva mener du bør gjøres?
— Det viktigste er å få et fokus på output. Myndighetene må se på hva som virkelig gjøres, hvor mye studentene lærer, og hvor mye forskning som produseres. Man må få orden på insentivene, sier han.
— Hva er worst case scenario hvis ingenting endres da?
— At vi får en gradvis forverring av svenske universiteter. Det vil ha implikasjoner for hele landet. Folk vil være dårligere utdannet. Det vil ha både politiske, økonomiske og sosiale effekter som er negative, sier han.
