Film Jan Storø

Rik fortelling om mafiadatter

Film. I Chiara møter vi en ung jente som ikke uten videre aksepterer den patriarkalske familieordenen hun er født inn i.

Swamy Rotolo spiller rollen som Chiara

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Filmen handler om ungjenta Chiara (Swamy Rotolo), som er på full fart inn i den delen av ungdomstiden der opposisjon mot forelderens livsvalg og verdisett kombineres med stadig større selvbevissthet, formuleringsevne og dypere moralsk forståelse. Vi møter henne og familien på kvelden for storesøsterens attenårsdag og den skal feires skikkelig med hele slekta. Vi befinner vi oss i det sørlige Italia, ved Middelhavets bredder.

Fakta

Chiara

Chiara

Premiere: 20.05.2022

Originaltittel: A Chiara

Skuespillere: Swamy Rotolo, Claudio Rotolo, Grecia Rotolo, Carmela Fumo

Sjanger: Drama

Regi: Jonas Carpignano

Nasjonalitet: Italia

Aldersgrense: 12 år

Språk: Italiensk

Regissør Jonas Carpignano lar oss bli kjent med jenta og familien gjennom en rundt tjue minutters festscene der tempoet er drevet opp og folk koser seg. Scenen er ikke så lett å gripe, og det er heller ikke så lett å bli kjent med de ulike aktørene fordi Carpignanos håndholdte kamera, tette bildeutsnitt og raske klipping gjør oss mer til deltakere på festen enn et filmpublikum som skal presenteres for en begynnelse av en fortelling.

Heldigvis roer han det noe ned etter hvert. Da kommer vi mer inn i Chiaras liv og levnet. Da blir også fortellingens hovedkonflikt tydeliggjort. Chiaras far forsvinner plutselig, og ingen vil si hvor det ble av ham. Chiara godtar ikke dette, og setter i gang sin egen undersøkelse. Etter hvert blir det tydelig, både for oss og for henne: Familiens inntekter stammer fra organisert kriminalitet. Mafia, for å si det rett ut.

Chiara (er) en film som skiller seg ut.

Jan Storø

Vi er vant med at mafiafilmer handler om kriminalitet, eller om politikk. Og at det er mer skyting enn familieproblemer i dem. Litt mindre vanlig er det at de handler om en barnefamilie med en tenåringsdatter som begir seg ut på en kritisk undersøkelse av hva faren egentlig jobber med. Carpignano velger å fortelle fram sitt tema via en linse som framhever kjønn og alder. Det er et godt valg for en fortelling om et miljø der det patriarkalske står sterkt og tilsynelatende danner en ugjennomtrengelig mur.

I Chiaras familie har de voksne valgt å ikke fortelle barna om den ulovlige virksomheten. Femtenåringen Chiara oppdager den etter hvert, men blir ikke hjulpet til å forstå. Moren ber henne være tapper, men gir ikke mer til datterens krav om å få vite. Søsteren på atten, som Chiara ellers har et nært forhold til, vet. Men sier ikke noe til lillesøster.

Skuespillerne i Chiara, som for det meste er amatører og debutanter, gir oss gode portretter som føles ekte. En morsom detalj er at mange av skuespillerne - visstnok rundt ti - er Rotolos nære familie også i det virkelige liv. Rollene som faren og søsteren spilles av nettopp hovedrolleinnehaverens far og søster.

Chiaras reaksjon på hemmeligholdet er at hun krever svar. Hun blir ubøyelig, og får etter hvert de svarene hun krever. Men antakelig på en annen måte enn hun hadde sett for seg. Myndighetenes innblanding i det hele kommer også noe overraskende, iallfall på et norsk publikum.

Carpignano har vokst som regissør fra debutfilmen Middelhavet (Mediterranea) (2015) via A Ciambra (2017) til årets film. De tre filmene danner en trilogi, med det viktigste fellestrekk at de forteller historier fra det sørlige Italia.

Carpignano er sikrere i persontegningene og gir fortellingen en bedre framdrift enn han gjorde i debutarbeidet. Dessuten gir han oss en rekke filmatiske detaljer som det er verdt å få med seg.

Han viser fram stor bredde i bruken av de filmatiske virkemidlene. Foto og klipp er elegant turnert (men altså med et noe rotete preg i den innledende scenen). Ikke minst er lydbildet kreativt konstruert. Både bakgrunnslyd og musikk skaper stemninger underveis i fortellingen som støtter opp under sentrale poenger - og fortellingens framdrift.

Et modent og spennende trekk er at Carpignano noen ganger underkommuniserer små elementer i fortellingen. Vi vet for eksempel ikke alltid nøyaktig hvor Chiara er, men vi trenger heller ikke vite det. Det ørlille glimtet av forvirring som oppstår hos oss som ser på er egnet til å skape forventning. Slike grep gjør filmfortellingen spesiell. Og de gjør oss mer oppmerksom på det som er filmens hovedtema. Det er Chiaras spørsmål og reaksjoner på hendelsene rundt seg som er viktige. De får vi ved at kameraet følger henne tett, gjerne ved at ansiktet fyller hele lerretet. Og Rotolo klarer å gestalte den unge jenta på en slik måte at vi tror på henne.

De nevnte grepene gjør Chiara til en film som skiller seg ut. Carpignano har med denne filmen tatt ett skritt nærmere en modenhet som vi kan glede oss til å følge videre framover.

Powered by Labrador CMS