Curt Rice: Derfor søker jeg om fire nye år som rektor på OsloMet

​I disse dager lyses det ut en stilling som jeg mener er blant landets mest spennende, nemlig rektorstillingen ved OsloMet. Erfaringene fra jobben som rektor de siste tre åra har gitt mersmak, og jeg søker derfor en periode til. Jeg ønsker å jobbe videre med det store utviklingsarbeidet som allerede er i gang ved universitetet vårt, og legge til rette for at vi sammen finner våre satsingsområder videre.

Min motivasjon for å søke en periode til er tydeligst begrunnet i samfunnsoppdraget vårt. Ny kunnskap er grunnleggende for utviklingen av et samfunn, og vår sektor kan påståes å spille den aller viktigste rollen, gjennom utdanning, forskning og utviklingsarbeid. Universitetsstyret har sagt det på en inspirerende måte i Strategi 2024: «OsloMet leverer kunnskap som løser samfunnets utfordringer». En jobb der den viktigste oppgaven er å legge til rette for mer og bedre utdanning basert på mer og bedre forskning og utviklingsarbeid, synes jeg er en svært spennende jobb.

Vi har fått til mye allerede. Det største og mest omfattende prosjektet vi alle ved OsloMet har vært med på, er å formelt oppnå universitetsstatus. Akkrediteringen bygger på grundig arbeid som har pågått i minst et tiår, og som har gitt oss dokumenterbare forbedringer i våre utdanninger og vår forskning. Men mye arbeid gjenstår. Hvordan skal vi videreutvikle vår kjerneprofil som profesjonsuniversitet? Hvordan bruke universitetsstatus til å rekruttere den neste generasjonen studenter og kolleger? Kan vi ta en tydeligere rolle i samfunnet som universitet?

En annen satsing vi sammen har jobbet målrettet med, er å øke vår synlighet i samfunnet. Som landets tredje største offentlige høyere utdanningsinstitusjon, er det rimelig å forvente at vi er blant de mest synlige når det gjelder kunnskapsformidling og deltakelse i debatter innenfor fagområdene våre. Vårt målrettede arbeid med dette har på få år økt vår synlighet i norske medier med ca. 70 prosent, og flyttet oss fra å være den 10. mest synlige institusjon til å være den 5. mest synlige. Vi må fortsette arbeidet med å nå ut med vår kunnskap, og et av hovedtiltakene er å heve formidlingskompetansen blant våre ansatte, og stadig finne nye måter og arenaer å fortelle om vårt arbeid på.

En tredje prioritering jeg har hatt denne perioden er profesjonalisering av institusjonen vår. Det favner bredt, og handler mye om effektivisering og digitalisering. Regjeringens program for avbyråkratisering og effektivisering (ABE) har foreløpig gitt oss et samlet kutt på 70 millioner kroner i vår basisbevilgning, og det krever at vi jobber målrettet og kreativt med effektivisering. I det pågående arbeidet med budsjettene for 2019 og 2020 foreslår jeg å overføre nesten 50 millioner kroner frigjort som gevinster fra prosjektet Adminstrasjon for fremtiden, bl.a. til nye professorstillinger, og kvalitetsarbeid ved sykepleierutdanningen. Og det er mer som kan gjøres, også utenom administrasjonen. Det er mulig å se på hvordan vi bruker ressurser i utdanningsøyemed, uten at det går utover kvaliteten.

Veien videre handler delvis om å ferdigstille det vi har satt i gang. De nevnte tre prioriteringene innebærer krevende arbeid på flere områder. Internasjonalisering er også et viktig perspektiv på tvers av alt dette arbeidet. Digitalisering likeså. Regjeringen satser sterkt på digitalisering av offentlig sektor, og OsloMet har i det siste gjort et betydelig arbeid med digitalisering av utdanning og administrasjon. Jeg tror denne innsatsen vil bli et konkurransefortrinn for oss. Studenter som kommer til OsloMet skal få en god, smidig og effektiv studiehverdag, og våre ansatte skal få støtte og verktøy som setter dem i stand til å levere bedre forskning og utdanning.

De fleste av utdanningene ved OsloMet bygger ikke bare på forskningsresultater, men også på tett kontakt med praksisfeltet. Dette må vi videreutvikle i årene som kommer. Vi må jobbe bedre med praksisplassene til studentene våre, og legge til rette for kombinerte stillinger for våre ansatte. Kanskje bør vi ha en slags ordning med «praksisfri» (jf. «forskningsfri»), som gir fagpersoner som har vært lenge borte fra praksisfeltet mulighet til å oppdatere seg. Og vi må ta den til dels vanskelige debatten om hva dette vil bety for vår ansettelsespolitikk. Det viktigste er uansett at vi setter våre kandidater i stand til å bli relevante og oppdaterte utøvere av sine profesjoner når de skal ut i arbeidslivet.

Til slutt noen ord som gjelder utdanning, effektivisering, internasjonalisering og digitalisering i ett. Å se på muligheten for å få utdanning fra flere steder, innenfor ett utdanningsprogram. Det finnes tusenvis av utdanningstilbud på nettet. Vi har også tilbud om nettstudier, og skal bygge oss opp videre på dette området. Men kanskje kunne våre studenter få lov til å ta mer av sin utdanning ved andre utdanningsinstitusjoner gjennom virtuelle løsninger?

Et eksempel: Et studieprogram som kunne hatt flere valgfrie emner mangler kanskje ressurser til å tilby dem. Kunne vi i en slik situasjon peke ut emner som andre nasjonale evt. internasjonale universiteter tilbyr over nett, og la våre studenter bruke disse emnene som en del av utdanningen hos oss? Med internasjonale emner blir dette som internasjonalisering hjemme: gir mulighet til å ta et emne på et fremmedspråk, og kanskje også opplevelse av en annen studiekultur. Jeg tror en diskusjon om mer samarbeid, og bedre bruk av andres ressurser i våre programmer kunne få frem spennende tanker og løsninger.

Det viktigste vi gjør er å tilby utdanninger av høy kvalitet her hos oss. Jobber vi sammen videre, skal vi gi samfunnet nettopp den kunnskapen som trengs for å løse vår tids største utfordringer. Dette brenner jeg for, og gjør at jeg ønsker en ny periode.