Rektor Mohns oppgjør med ytringsrommet i akademia: — Takhøyden har gått ned

I et ærlig og åpenhjertig essay i Morgenbladet forteller rektor ved Universitetet i Stavanger (UiS), Klaus Mohn, om utfordringer han har opplevd rundt det å være rektor, og opplevelser av at ytringsrommet i akademia kan være ganske trangt.

«Skal eg vere ærleg, så blei dette etter kvart særs ubehageleg,» skriver han, om da han i begynnelsen av pandemien skrev en gjestekommentar i Stavanger Aftenblad, kalt «Ikkje rør oljeskatten», og meningene herfra var så kontroversielle at de ble forsidesak i samme avis fire ganger den uken.

«Det blei eit hekkans leven i Lykkeland. Dei kom på meg frå alle kantar, frå politisk hald, frå næringslivshald, frå arbeidstakarhald, frå kollegaar ved UiS og frå representantar for ´folk flest´», skriver Mohn.

Velger sine slag med omhu

I essayet i Morgenbladet skriver Mohn at overgangen fra et beskyttet liv som forsker og foreleser til rektor i 2019 var formidabel.

— Hva har du lært underveis?

— At man må velge sine slag med omhu. Det er mye man plutselig kan få stor oppmerksomhet for, og mye som kan bli en belastning. Man må velge de temaene og problemstillingene en brenner for, og som er viktige for institusjonen, sier han.

Mohn peker på universitetets strategi som en rettesnor for hans engasjement.

— Vi har som underbyggende idé at vi skal være et åpent universitet. Grønn omstilling er også helt i kjernen av strategien, og har preget engasjementet mitt, sier han.

Ble kritisert for ikke å ta avstand til Hellestveit

Som Mohn skriver har han selv erfart «At det skal mot til for å mæle» mer enn en gang gjennom de første årene som rektor ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Han viser til den gangen en ansatt ved UiS kritiserte bokomslaget til Hadia Tajiks nye bok for å være feminisert og seksualisert. Dette fikk svært mye kritikk, og rektor Mohn ble bedt om å ta avstand, noe han ikke ville eller gjorde.

Mohn sier at han også fikk kritikk både internt og eksternt for å ha gratulert Cecilie Hellestveit da hun fikk prisen Årets navn i akademia av Khrono, for blant annet måten hun hadde håndtert en svært tøff debatt.

Kritikerne mente Klaus Mohn burde tatt offentlig avstand fra synspunktene hennes. Det har han ikke gjort.

UiS-rektoren var også i hardt vær da han takket ja til å holde et innlegg på lanseringen av «Klimarealistenes» nye tidsskrift, «Science of climate change».

Stemningen snudde da han benyttet anledningen til å lange ut mot organisasjonen og det de står for.

— Jeg tror det er undervurdert hvor stor del av velgermassen i Norge som låner tankegodset sitt fra denne typen bevegelser. Jeg tenkte at her er det jammen meg på sin plass å ta et aldri så lite oppgjør med dette, og det bidro jo til å skape oppmerksomhet om problemstillingen, og UiS sine holdninger på feltet, sier han.

Mener takhøyden i akademia har gått ned

— Syns du det er nok meningsmangfold i akademia, eller er det litt for trange meningskorridorer etter ditt syn?

— Jeg mener det er et større problem at ytringsrommet er for trangt enn at det er for stort. Jeg mener takhøyden har gått ned, sier han.

— Det virker som om det er veldig forskjellig virkelighetsforståelse om akkurat dette. Noen mener ikke dette er et problem i det hele tatt. Hva tenker du om det?

— Det handler nok om at akademia er ganske mangfoldig, og en rekke ulike kulturer gjør seg gjeldende på tvers av institusjoner og fagområder. Dette landskapet ser nok også annerledes ut for en ph.d.-kandidat enn en tilårskommen professor, sier han.

«Urovekkende»

I essayet i Morgenbladet tar Mohn til orde for at en universitetsrektor må ses som en lagleder for et stort og variert akademisk fellesskap, ikke som en offiser i Forsvaret eller en næringslivsleder.

«I dagens debattklima er det ei stor utfordring å mobilisere til engasjement. Ei sak er at tonen i samfunnsdebatten har blitt hardare. Men samstundes kan det sjå ut som om dei som deltek, har blitt meir følsame. Stadig oftare ser ein at individ og grupper let seg forulempe og krenke. Twitter-toget valsar nådelaust over dei som ikkje blir definerte som innanfor. Faren med eit slikt debattklima er at terskelen for deltaking går opp, at engasjementet går tapt, og at scena blir overlaten til folk med sterk overtyding og svak underbygging,» skriver Mohn.

Vil ikke legge bånd på sitt samfunnsengasjement

— Det er ikke alle rektorer som havner i hardt vær. Det kunne vært enklere å bare sittet stille i båten. Hvorfor orker du å løfte temaer du vet kan provosere?

— Jeg står opp for ting jeg mener det er viktig å stå opp for, både i lys av universitetets strategi, men også på bakgrunn av mitt generelle samfunnsengasjement, sier Mohn.

— Du tar stilling til ting også utover eget universitet. Du mener det er en viktig del av rektorrollen?

— Ja. Jeg skal kunne opprettholde mitt samfunnsengasjement, og deltakelse selv i en slik stilling. Jeg mener ikke det er nødvendig å begrense meg i for stor grad i hva jeg engasjerer meg i. Samtidig er det viktig for meg å være tydelig på at det jeg forfekter i faglige spørsmål ikke representerer universitetets syn. I faglige spørsmål har ikke universitetet et omforent syn. I så måte ser jeg på meg selv som leder for et mangfoldig akademisk fellesskap, sier han.

Mohn mener det er viktig å jobbe med kultur og holdninger for åpenhet og toleranse ved utdanningsinstitusjonene.

— Det må utvikles en inviterende kultur for formidling og engasjement i samfunnsdebatten. Det kan man gjøre ved å oppfordre potensielle debattdeltakere, og ikke minst ved å dempe den usunne kritikken, sier han.

les også:

—Mennesker som får betalt for å være innenfor kunnskapsbransjen, har et ansvar for å tåle en støyt