Melding til Jeløy Radio: Tiden er inne for å vurdere en egen forskningsminister

Når statsminister Erna Solberg etter all sannsynlighet presenterer sin nye regjering på nyåret bør det stå en egen statsråd for forskning på Slottsplassen. Men kun under visse forutsetninger.

Regjeringspartiene og Venstre inntar Jeløy Radio straks røyken etter nyttårsrakettene har lagt seg. Målet er å forhandle frem grunnlaget for en ny, tre-partiregjering.

Statsrådskabalen må i så fall legges på nytt; det kan få konsekvenser også for den politiske ledelsen av Kunnskapsdepartementet. Ideen om en egen statsråd for forskning er ikke ny, ei heller to statsråder i samme departement. Tora Aasland hadde ansvar for forskning i Stoltenberg II-regjeringen, mens Kristin Halvorsen hadde ansvaret for utdanning i samme departement. I dagens regjering deler statsrådene Monica Mæland og Per Sandberg oppgavene som sorterer under Nærings- og fiskeridepartementet.

Argumentene for en egen forskningsminister er åpenbare: Kunnskapsdepartementet har ansvar for rundt 1/3 av statens ansatte, all utdanning fra barnehage til doktorgrad, samt alt fra internasjonalt fremragende grunnforskning til forskning for verdiskapning.

Forskning favner vidt, det påvirker og utvikler alle deler av samfunnet. Dette krever derfor ressurser, spesiell iakttakelse av området og oppfølging fra en designert minister. Regjeringen har satt seg selv høye mål for norsk forskning. For at regjeringens mål om tre prosent av BNP til forskning skal innfris innen 2030, i hovedsak er det næringslivets bidrag som henger etter, kreves det en statsråds oppmerksomhet. Det samme gjelder ambisjonene om fremragende og internasjonalt ledende forskningsmiljøer og forskning for omstilling og en bærekraftig samfunnsutvikling.

OECD har ved flere anledninger - senest i 2017 - påpekt utfordringene ved det såkalte sektor-prinsippet i norsk offentlig forvaltning og konsekvensene for en helhetlig forskningspolitikk. Hvert departement har innen sitt område et selvstendig ansvar for forskning, mens Kunnskapsdepartementet har koordinerende og overordnet ansvar for forskningspolitikken. En konsekvens av dette er at Forskningsrådet får - tildels svært ulike - tildelingsbrev fra samtlige departementer; en annen er at beløpene de ulike sektordepartementene bruker på forskning varierer enormt.

En dedikert forskningsminister kan bøte på disse klare utfordringene ved å egne betydelig tid til koordinering på tvers av departementene og sikre en enhetlig forskningspolitikk.

Forskning og utdanning er likeverdige oppgaver for norske universiteter og høgskoler. To statsråder – en for utdanning og en for forskning – i samme departement kan fremstå som lite hensiktsmessig å måtte forholde seg til for høyere utdanningsinstitusjoner. Men gjennom god dialog på statsrådsnivå og ikke minst gjennom den endringen Kunnskapsdepartementet gjør ved å opprette en avdeling for høyere utdanning og forskning, vil ikke dette være et problem. Vi kan dermed se et bedre grunnlag for likeverdig behandling av begge felt.

Det er ingen selvfølge at en egen forskningsminister blir en suksess. Forutsetningen er naturligvis at vedkommende går til oppgaven med entusiasme, en solid dose motivasjon samt høye ambisjoner på vegne av norsk forskning.

Norsk forskningspolitikk utøves ikke ene og alene på norsk jord. Som forskningen selv er den europeisk og internasjonal i sin natur. Forskningsministeren må derfor beherske den internasjonale forskningspolitiske arena godt. Posten som statsråd for forskning må ikke oppfattes som en juniorminister, hverken innad i Kunnskapsdepartementet eller i regjeringen. Den må derfor bekles av en person solid politisk innsikt og kompetanse.

Slaget står ikke i møte med sektoren, men med andre statsråder og ikke minst Finansdepartementet. Det er på denne arenaen at en forskningsminister skal få gjennomslag for en offensiv forskningspolitikk. Til Bergens Tidende sier statsminister Erna Solberg at «egenskaper vil avgjøre statsrådskabalen».

Dette er et godt utgangspunkt for også å vurdere en egen forskningsminister. Det burde være opp til flere aktuelle kandidater å velge mellom.