Regjeringen har vist at den ikke er egnet til å styre en politiutdanning

Justisministeren holder fast ved at det skal kuttes 70 prosent studieplasser og fagstillinger ved Politihøgskolens bacheloravdeling i Oslo. Justisministeren har verken rett eller god grunn til å gjøre dette, men maktarrogansen kjenner ingen grenser.

Politihøgskolen ble først kjent med beslutningen da regjeringen presenterte sitt forslag til statsbudsjett den 7. oktober. Regjeringen var visst ikke fornøyd med at avdeling Oslo allerede hadde blitt kuttet med 150 studieplasser ved revidert statsbudsjett våren 2018. Neida, det skulle kuttes ytterligere 150 studieplasser ved samme avdeling.

Tilsynelatende ut fra intet hadde regjeringen valgt å overprøve styrets rett til selv å bestemme hvordan et kutt i studentantallet skulle håndteres. Gravende journalister kunne imidlertid opplyse oss om at beslutningen var resultatet av vellykket lobbyvirksomhet fra Larvik kommune sin side.

Lobbyvirksomhet og budsjettforhandlinger har det til felles at de foregår i det skjulte. Bare de som inviteres inn gis mulighet til å påvirke resultatet. Verken Politihøgskolens styre, rektorat, ansatte eller studenter var informert eller invitert. Regjeringen fattet sin beslutning på grunnlag av et forslag som var utarbeidet av Larvik kommune, og som ble solgt inn av lobbyisten Anders Anundsen. Like barn leker best, heter det. Det blir lite krangel når man har felles erfaringer, oppfatninger og verdier, og Anundsen visste godt hvilke argumenter som ville klinge vakkert i regjeringens øre.

Ingen andre enn de som var der kan vite hva som ble sagt. Hva slags tilbud og argumenter Anundsen serverte regjeringen, vet vi ikke. Vi kan heller ikke vite hva statsrådene la vekt på når de diskuterte Anundsens tilbud. Vi vet bare at de likte det de hørte. Kanskje mente statsrådene at man ved å kutte 150 studieplasser i Oslo kunne slå to fluer i én smekk:

1) Færre politistudenter gir færre å ansette, og regjeringen får en pause fra Politiets fellesforbunds gnål om at mange nyutdannede blir gående uten jobbtilbud,

2) Ved å bevare Stavern og ta hele kuttet i Oslo, kan regjeringen stoppe munnen på Slagsvold Vedum som får stadig flere tilhengere når han maser om at regjeringen sentraliserer.

Siden beslutningen ble tatt få dager før lokalvalget, kan det også hende at regjeringspartiene øynet en mulighet til å sanke flere stemmer i Vestfold. Men, hva vet vel vi? Vi var jo ikke der.

I sin beslutningsiver glemte regjeringen å spørre seg om beslutningsgrunnlaget var godt nok. De glemte å undersøke om det fantes motargumenter mot Anundsens gavepakke. De hadde riktignok fått innspill fra Politihøgskolens ledelse som advarte om at å ta hele kuttet i Oslo vil sette politiutdanningens bachelorakkreditering og høgskolestatus på spill, men de syntes visst ikke at advarselen var verdt å ta hensyn til. Hva vet vel Politihøgskolens ledelse og styre om hvordan kvaliteten i utdanningen best kan ivaretas? Nei, regjeringen vet best.

Det er vanskeligere å få omgjort en beslutning som er tatt i et lukket rom, enn å påvirke en beslutning som blir tatt på bakgrunn av en åpen høringsprosess. Mange vil mene at det er fåfengt og nytteløst, men saken er for viktig til at vi kan gi opp uten å prøve. Derfor har vi, uten hjelp fra tidligere justisministre eller andre betalte lobbyister, forsøkt å få regjeringen i tale. Vi har skrevet kronikker, stilt opp til intervju og hatt møter med stortingspolitikere. Alle stortingspolitikere vi har bedt om møter med har stilt villig opp, unntatt Frps representanter. De har ikke engang sendt oss et svar der de avslår vår forespørsel. Mens de fleste stortingspolitikerne har villet høre på hva vi har å si, har regjeringen vendt det døve øret til.

Den 21. oktober sendte vi et brev til forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) der vi spør om politiutdanningens høgskolestatus står for fall. I dag, seks uker senere, har verken vi eller journalister fått noe svar. Justisminister Jøran Kallmyr har heller ikke vært imøtekommende. Han har overlatt plagsomme spørsmål fra journalister til statssekretær Sættem, og har kun kommet på banen da Stortinget har krevd det.

To ganger har Stortinget bedt justisministeren redegjøre for de juridiske vurderinger som ligger til grunn for departementets standpunkt om at det er departementet selv – og ikke styret ved Politihøgskolen – som bestemmer over hvordan studieplasser skal fordeles mellom Politihøgskolens tre studiesteder.

Og to ganger har justisministeren gitt Stortinget et svar som verken belyser saken i sitt fulle omfang, eller tar hensyn til juridiske motargumenter fremført av Politihøgskolens styre og professor Holmboe.

Kanskje er det vanskelig å høre andres argumenter når man sitter så høyt der oppe på maktens tinde? Vi har ikke noe annet valg enn å fortsette å rope så høyt vi kan, og vi må våge å tro at stortingsrepresentantene hører oss bedre. Stortinget kan vel ikke vedta et budsjettforslag som er i strid med lov og forskrift? Vi setter vår lit til at stortingsrepresentantene forstår at det er viktigere ting som står på spill enn arbeidsplasser. Vi finner oss alltids en annen jobb, men politiutdanningen skal bestå og helst av samme gode kvalitet som i dag.

En regjering som fatter beslutninger som direkte påvirker politiutdanningens kvalitet uten å ville høre på kvalifiserte meninger, er en regjering som har vist at den ikke er egnet til å styre en politiutdanning. Det bør den overlate til styret, som ifølge lov og forskrift har ansvar for «at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonen drives effektivt og i overensstemmelse med de lover, forskrifter og regler som gjelder og de rammer og mål som gis av overordnet myndighet».

«Innbyggerundersøkelsen 2019» viser at folks tillit til politikerne er sterkt fallende. Én mulig forklaring er at viktige spørsmål avgjøres uten at de blir tilstrekkelig hørt eller belyst.

Politikernes håndtering av Politihøgskolen kan tjene som en oppskrift i hvordan man bør gå frem dersom man vil svekke tillitsforholdet ytterligere.