Rapport fra innsiden av «Hotell Korona»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hotell Korona. Lukten av frokostbuffé, sjøsprøyt og god stemning sprer seg i korridorene. Smaken av softis, sommer og høye forventninger fyller dine sensoriske reseptorer med intet mindre enn pur glede. Det høres fantastisk ut, ikke sant? Jeg er redd jeg må skuffe deg, altså.

Hotell Korona. Lukter sikkert tåfis, ugyldig fravær og angst. Smaker nok tørre brødskiver, bergens-høst og høye skuldre. Ikke vet jeg. Jeg er kanskje stuck her inne, men mangler både smak og luktesans.

Hotell City Box på Danmarksplass er i «disse dager» (*brekninger*) kapret av tikkende smittebomber som av ulike årsaker ikke kan isolere seg hjemme (aka studenter i kollektiv med påvist covid-19). Vi får lov til å bevege oss fritt rundt i «rød sone», men store deler av dagen tilbringes inne på rommet. Under dyna. Mamma ringer annenhver time. «Går det bra?» «Får du mat?». Fjerne slektninger tar kontakt. «Marie da, du er alltid så uheldig du». Jo, takk for påminnelsen. Jeg har jo uansett ikke noe bedre å bruke tiden på enn å kjøre meg fast i et kaos av lite produktive tanker om min nåværende miserable eksistens.

Telefonen brenner. Plutselig er jeg veldig populær. Universitetsledelsen vil ha tak i meg. Jeg må ha gjort det helt utrolig bra på eksamen…

«Hvor har du vært?», «Hvem har du møtt?» spør de.

Men kjære vene, tenker jeg, vi hadde jo hjemmeeksamen… Så slår det meg. Søren. Jeg har jo fått korona. Det er derfor jeg sitter i vinduskarmen og stirrer ut på verden. Jeg har kanskje ikke balkong med havutsikt, men jeg sitter på første rad med direkte innsyn til tredemøllene på Sats. Det er tydelig at det er flere enn meg som ønsker å rømme fra en ubehagelig tilværelse. Jeg har aldri sett noen løpe så fort. Uff. Jeg heier på deg, kompis. Jeg heier på deg.

Det nærmeste jeg kommer fysisk aktivitet er en tur ut i «luftegården»: en smal gang med høye vegger og åpning i taket. Kunne de ikke bare slengt på et par piggtråder, bare sånn for å fullføre looken? Fra spøk til (litt) alvor, dette er et fantastisk tilbud til oss studenter, så om fengsel-vibber er noe jeg må leve med, skal jeg greie å takle det. Jeg blir tross alt passet på av kyndig helsepersonell og har fått eget måleutstyr for både feber, puls og oksygenmetning.

Sistnevnte apparat har møtt på et par utfordringer, da det tydeligvis ikke er helt ideelt å ha neglelakk på fingrene. Sykepleieren nevnte at fargen på neglene visstnok var forstyrrende og gav feil målinger. Aldri hadde jeg trodd at dagen skulle komme der forskjellen mellom liv og død skulle være avhengig av farge på neglene.

«Vi får i det minste håpe maten er god, du er jo tross alt på hotell». Jeg må nok dessverre skuffe deg, pappa. Det er ikke frokostbuffé og «happy hour» på hotell Korona, selv om navnet kanskje skulle tilsi noe annet. Vi får servert mat fire ganger om dagen. En etter en tusler vi ut i gangen for å hente vår rasjon fra «rød tralle», før vi trekker oss tilbake til våre respektive huler.

Maten er sikkert god den. Jeg kan imidlertid ikke uttale meg nevneverdig om saken, da jeg under lunsjen i dag først etter tjue minutter innså at jeg spiste friterte kyllingvinger og ikke fish and chips. Tap av smak og luktesans er nemlig et fremtredende symptom hos pasienter med covid-19, noe undertegnede i aller høyeste grad kan bekrefte (kan dog nevne at kognitiv svikt IKKE er et symptom, så det faktum at jeg ikke ser forskjell på kylling og fisk, det tar jeg fullt og helt på egen kappe). Jeg har aldri opplevd lignende, og jeg har heller aldri lyst til å oppleve det igjen. Trøstespising av smågodt treffer liksom ikke på samme måte når salt lakris og vaniljefudge smaker det samme.

Jeg skal slutte å klage nå, før dette bli helt smakløst (no pun intended). Jeg er heldig. Jeg er ung og sprek, og kommer meg trolig over dette uten nevneverdige problemer. Litt sliten, litt svimmel og litt tung i pusten, men jeg tror nevnte kamerat på Sats sliter mer med pusten enn det jeg gjør for øyeblikket. Jeg blir helt utslitt av å se på, jeg. Tror faktisk jeg skal legge meg nedpå litt. Jeg legger meg med et smil om munnen. Jeg blir passet på, jeg har det bra og jeg har en hotellseng helt for meg selv. Alt i alt gir jeg oppholdet fem av fem stjerner, selv om dette så klart er en ferie jeg gjerne skulle vært foruten.

Dette innlegget ble først publisert i Katarsis.

Marie Graven er nå ute av hotellet.