Åpen og kritisk debatt om Kina-samarbeid avgjørende

I sitt innlegg 31. juli blant annet i Khrono stiller rektor Dag Rune Olsen og viserektor Annelin Eriksen ved Universitetet i Bergen (UiB) seg uforstående til at Raftostiftelsen har bedt norske universiteter og høyskoler møte mulige samarbeid med Kina med et kritisk blikk. Prorektor Gro Bjørnerud Mo og viserektor Åse Gornitzka forsikrer i sitt innlegg at Universitetet i Oslo (UiO) har et reflektert forhold til samarbeid med Kina.

Raftostiftelsen har fulgt den politiske utviklingen i Kina i mange år. I 2004 fikk Rebiya Kadeer Raftoprisen for sitt arbeid for uighurene, en undertrykt muslimsk minoritet. De siste to årene har forfølgelsen eskalert. Dette er ett av mange veldokumenterte eksempler på at Kina tar stadig mer ekstreme grep for å kontrollere befolkningen. At Xi Jinping i februar ble tillatt å sitte som president på livstid viser en leder som strammer grepet ytterligere.

Raftostiftelsen er ingen tilhenger av akademisk boikott, heller ikke i Kinas tilfelle. Det er mange gode eksempler på samarbeid mellom norske og kinesiske akademikere slik Bjørnerud Mo og Gornitzka påpeker, som også bidrar til å fremme menneskerettighetene. Når en samlet universitets- og høyskolesektor i Norge reiser i en topptung og ministerledet delegasjon for å posisjonere seg overfor kinesiske myndigheter, er det allikevel på sin plass å mane til aktsomhet og kritisk debatt om hvilke premisser som legges til grunn når samarbeidsinstitusjonene ikke er gjenstand for samme grad av akademiske frihet.

Mens akademia i mange autoritære stater representerer et sårt tiltrengt rom for kritisk tenkning, er akademia i Kina underlagt betydelig statlig styring og kontroll. Internasjonalt har vi sett at tunge akademiske institusjoner har akseptert krav om sensur for å få innpass i det kinesiske markedet. Cambridge University Press fikk i 2017 kritikk da de fjernet tilgang til flere hundre akademiske artikler som omtalte tema som Tiananmen-massakren, Tibet og situasjonen i Xinjiang. De valgte å snu etter en massiv protest fra studenter.

Det er ikke forventet at akademia skal drive utenrikspolitikk, men når man reiser i en såpass topptung delegasjon i regi av politisk ledelse er det vanskelig å se dette frakoblet fra norsk utenrikspolitikk. All erfaring viser at Kina er svært dyktig til å bruke denne type relasjoner til å legitimere og normalisere sitt styresett både på hjemmebane og utad. Mens Kina søker partnerskap med omverden på en rekke områder, har økt åpenhet ikke ført til en forbedring av menneskerettighetssituasjonen. Snarere er Kina upåvirket og man ser tydelige tegn på at situasjonen forverres. Det mest oppsiktsvekkende resultatet av disse samarbeidene er heller at myndighetene lykkes i å endre omverdens syn på Kina.

Et eksempel på dette er etableringen av drøyt 500 Konfutse-institutter verden over. I 2009 Konfutse-instituttene beskrevet av Kinas propagandasjef Li Changchung som «en viktig del av Kinas propagandaapparat» (Utenriksdepartementet). Instituttene er kontroversielle på grunn av den tette tilknytningen til kinesiske myndigheter og føringer knyttet til pensum, særlig med tanke på hva som utelates. Dette har ført til at to universiteter i USA, ett i Canada og to i Europa har lagt ned sine institutter. I Norge er det i dag et Konfutse-institutt knyttet til Universitetet i Bergen.

At Kina var i dialog med en rekke norske utdanningsinstitusjoner om opprettelsen av Konfutse-institutter i forkant av delegasjonsreisen tyder på at Kina har sin egen dagsorden i disse relasjonene. En rapport fra Utenriksdepartementet i forkant av delegasjonsreisen pekte på at den sterkt politisk styrte ordningen må sees på som en måte å fremme kinesisk innflytelse. Dette har ført til at flere utdanninginstitusjoner i Norge, deriblant NTNU, har valgt å ikke gå videre i dialogen med Konfutse.

Vi er glade for at Olsen og Eriksen ikke har erfart at avtalen mellom UiB og Konfutse, så langt den eneste i Norge, har lagt føringer som begrenser UiBs akademiske frihet. Det blir allikevel en feilslutning om man på dette grunnlaget benekter at Konfutse generelt har tette koblinger til, og er gjenstand for politisk styring fra, kinesiske myndigheter. Her savner vi en tydeligere refleksjon fra UiB om hvordan de vurderer utfordringene knyttet til dette.

I en tid der norske universitets- og høyskoler søker tettere samarbeid med Kina, må vi ikke glemme at dette er et diktatur som går stadig lenger i å undergrave menneskerettighetene. Økt samhandling mSed og åpenhet mot omverden fra kinesisk side, har så langt ikke påvirket dette.

Det er positivt at Bjørnerud Mo og Gornitzka erkjenner noen av utfordringene man møter i et slik samarbeid. Vi støtter linjen om at akademiske samarbeid best bygges nedenfra på akademikernes egne premisser. Det er derfor helt avgjørende at vi opprettholder en kritisk og åpen debatt om disse samarbeidene for å sikre den akademiske friheten vi alle ønsker å ivareta.

​Se også: Les alle saker og innlegg i Khrono om Kina her