Vi setter akademisk frihet høyt

I debattinnlegget «Aksepteres undertrykkelse i akademia?» hevder Jostein Hole Kobbeltvedt og Ingrid Brei­steinslien Rosland i Raftostiftelsen at «det er grunn til bekymring når akademiske institusjoner inngår samarbeid med en autoritær stat som ønsker kontroll over egen befolknings adferd og tanker». Kobbeltvedt og Rosland plukker opp tråden fra en debatt som har pågått siden april i år, da omlag 200 representanter fra norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner dro på en delegasjonsreise til Kina. Debatten har i sommer gått i universitetsavisen Khrono, hvor UiBs deltagelse i samarbeidet med Konfutse-instituttet (KI) har vært et omdreiningspunkt.

Vi deler ikke artikkelforfatternes bekymring over at vår rolle som fanebærer for kritisk tenkning og uavhengighet står for fall. Vi vil her forklare prinsippene rundt både undervisningssamarbeidet med Konfutse Instituttet (KI) og vårt forskningssamarbeid med kinesiske partnere.

Kobbeltvedt og Rosland skriver i innlegget at «Det rapporteres at universiteter som har opprettet Konfutse-institutter må få kurs og programmer godkjent av kinesiske myndigheter». Denne påstanden, som mangler kildehenvisning eller referanse, stemmer ikke med vår erfaring gjennom ti år. Det er disse erfaringene, og de faktiske forholdene, som vi forholder oss til: UiB og KI samarbeider om undervisning i kinesisk språk. Ansvaret for det faglige innholdet er tydelig plassert hos UiB, gjennom en samarbeidsavtale. Konfutseinstituttet i Bergen er en selvstendig, norsk stiftelse som UiB, Høgskulen på Vestlandet (HVL), Beijing Sport University og Hanban (Office of Chinese Language Council International) samarbeider med. Som alltid når UiB inngår avtaler, benytter vi oss av vår solide juridiske ekspertise for å påse at våre interesser er i varetatt og at lover og regler følges. I avtalen som UiB har inngått, står det derfor at instituttet skal følge norsk lovs krav til stiftelser, det vil si at de skal operere fritt og uavhengig.

Utdanningsansvaret er også entydig plassert i avtalen, som sier at: «UiB utarbeider studieplaner, undervisningsopplegg og pensum, både for campus-kurs og videreutdanning, på lik linje med alle øvrige undervisningsemner ved universitetet».

I tillegg til utdanningstilbud i kinesisk språk, har UiBs forskere gjennom en årrekke også utviklet et solid forskningssamarbeid med kinesiske forskere og institusjoner, særlig innenfor samfunnsvitenskap, juss, medisin og klimaforskning. Kinesiske forskeres posisjon i den internasjonale forskningsfronten gjør dem til attraktive samarbeidspartnere.

Vår entydige erfaring er at Kina-samarbeid er tuftet på en felles interesse for å drive fram god forskning og sampublisering i de beste internasjonale tidsskriftene, og hvor akademiske kjerneverdier respekteres. Slik vi kjenner våre forskere, ville et samarbeid være totalt uaktuelt, dersom knebling, overvåkning og politisk innblanding i det akademiske arbeidet forekom.

Skulle våre forskere eller studenter oppleve seg styrt, sensurert eller manipulert, er dette noe rektoratet ville ta på alvor, og motsette seg på det sterkeste. Ved UiB setter vi akademisk frihet høyt, og tolererer derfor ikke forsøk på å kneble våre studenter eller ansatte.

Kobbeltvedt og Rosland skriver at «Akademias rolle som fanebærere for kritisk tenkning og uavhengighet innebærer at vi har større forventninger til dem.»

Vår holdning er at akademisk samarbeid må være uavhengig av politikk og regimer. Våre forskere inngår i de samarbeid som vil fremme kunnskapsutvikling, rotfestet i en kritisk vitenskapstradisjon. Kritikk innebærer ikke kun evne til å kritisere styresmakter, men også evne til distanse til egne vurderinger av vedtatte sannheter. Hvis vi skulle operere med liste over land som ikke er godkjent for forskningssamarbeid fordi politiske regimer ikke er lever opp til våre idealer, setter vi politiske og normative krav til forskningen. Det ville i så fall være det motsatte av fri og kritisk forskning. Kritisk forskning må og skal være uavhengig av normative verdier.

Diskusjonen om akademisk boikott blir tidvis aktualisert. Så langt har vi ikke funnet at det er en vei vi ønsker å gå. Skulle vi som universitet bare åpne for samarbeid med institusjoner som ligger i land som er i overenstemmelse med våre demokratiske verdier, vil vi nok få et innskrenket internasjonalt kontaktnett. Hvis vi som universitetsledelse skulle gjøre en moralsk og politisk vurdering av samarbeidsland og deres regimer, vil vi fort få en uhåndterlig situasjon og som begrenser en forskers fundamentale frihet. Når vi styrker samarbeidet med Kina, er det fordi Kina er blitt en svært interessant forskingsnasjon de senere årene. At forskere kan samarbeide uavhengig av politisk klima ser vi på som en stor styrke.

UiBs akademiske samarbeidsrelasjoner er gjenstand for diskusjon både på fakultetene og i universitetsstyret. Man kan like eller ikke like det politiske systemet i Kina. Her står hver enkelt forsker fritt. De står også fritt til å inngå i de akademiske samarbeidsrelasjonene de finner nyttige og relevante.

Den akademiske friheten gir også UiB som universitet en institusjonell autonomi, som åpner for at vi kan inngå i de samarbeidsrelasjonene vi finner relevante.

Vi mener også at denne form for frihet til forskningssamarbeid i noen tilfeller kan bane vei for samarbeid og utvikling også innenfor andre samfunnsområder. Vi tror på vitenskap som diplomati, hvor faglige kanaler kan holdes levende - uansett hvor kjølig det politiske klimaet skulle være.​​

Les også: Alle innlegg og saker i Khrono om Kina-debatten