Betaler millioner for verdiløs publisering

— Jeg blir opprørt av den aggressive og useriøse markedsføringen våre ansatte blir utsatt for, kommenterer rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen (bildet under), til Uniforum. 

Universitetsledelsen advarer UiO-ansatte mot selskaper som urettmessig utgir seg for å være anerkjente, vitenskapelige tidsskrifter.

«Flere millioner kroner »

Jurist, Mia Monsen Ragnøy, fra Seksjon for forsknings-, utdanningsstøtte og internasjonalisering kan ikke gi noe eksakt tall på hvor mye penger universitetet har brukt på unyttig publisering de siste årene, men mener det ikke er urimelig å anta at det kan dreie seg om flere millioner kroner.

Seksjonen fikk i 2013 to henvendelser fra forskere som begge hadde blitt overtalt til å signere kontrakt med tidsskriftet Public Service Review. I det groveste av tilfellene hadde forskeren forpliktet seg til å betale 100 000 kroner for en artikkel over to A4-sider.

—Det er ingen tvil om at det var en for høy sum for publisering som vi anså for verdiløs, sier Ragnøy.

Hun frykter at mange flere har gått i fella.

— Disse to var de eneste som kom til oss for å få bistand, men vi registrerte i 2013 at et tjuetall andre UiO-forskere også hadde publisert i Public Service Review.

Følte skam

— Hvorfor er ikke flere kommet til dere for å få hjelp?

— En del har nok ikke forstått at de er blitt utsatt for et bedrageri, og i mange tilfeller er det vanskelig å vurdere hvilken verdi et produkt har. Men jeg tror også at mange har vegret seg for å ta kontakt fordi de synes det er vanskelig å innrømme at de kanskje har blitt lurt, svarer Ragnøy.

Hun forteller at forskerne som kom til seksjonen for å få bistand i 2013, opplevde situasjonen som svært vanskelig og følte skam over å ha latt seg lure.

– Hvorfor er publiseringen i disse tidsskriftene verdiløs?

– Dette er tidsskrifter som gjennom villedende markedsføring utgir seg for å ha høy anerkjennelse og mange lesere, men som i virkeligheten knapt er mulige å søke opp på internett og som sannsynligvis ikke utgis noe sted, sier hun.

Ragnøy forteller at en av forskerne hun har vært i kontakt med, ble lovet at artikkelen ville bli delt ut på relevante konferanser.

– Vi kan ikke finne noe belegg for at Public Service Review blir distribuert i slike sammenhenger, sier hun.

Pott til publisering

– Hva er det som får dyktige forskere til å skrive kontrakt med useriøse tidsskrifter?

– Det er vanlig at prosjekter har en viss pott til promotering og publisering, og selskapene bak tidsskriftene har ofte svært profesjonelle og pågående selgere. Selgerne ringer gjerne til forskere som de vet har fått forskningsmidler enten fra Forskningsrådet eller fra EU. De er høflige, viser til andre forskere som har publisert i tidsskriftet, og tilbyr gjerne publisering ved siden av en kjent person. Ofte haster det å signere en kontrakt om publisering fordi det dreier seg om en nært forestående deadline for innlevering, svarer Ragnøy og legger til at selgerne kunne ringe opptil tjue ganger om dagen.

— Forskerne opplevde dette som svært aggressivt og følte seg presset til å signere kontrakt, forteller hun.

Personlige kjøp

Ragnøy fikk selv oppleve selskapets metoder da hun i forsøk på å få de signerte kontraktene annullert, overtok kontakten med Public Service Review.

— Representanten fra tidsskriftet ringte meg i denne perioden opptil ti ganger daglig og sendte mange, lange mail. Tonen selgeren brukte både i telefonen og på mail var svært aggressiv, forteller hun.

For å hindre inkassokrav varslet Ragnøy selskapet om at kravene var omtvistet, og at UiO ikke hadde til hensikt å betale fakturabeløpene. Dette ble begrunnet med at forskerne ikke hadde signeringsmyndighet på vegne av UiO. Forskerne hadde foretatt personlige kjøp og var dermed vernet av internasjonale regler om forbrukerkjøp.

Public Service Review ga etter en tid opp å få fakturaene betalt. At selskapets representanter, til tross for at de hevder å operere innenfor lovens retningslinjer, ikke valgte å gå rettens vei, overrasket ikke Ragnøy.

— Disse selskapene ønsker ikke den negative oppmerksomheten en eventuell rettssak vil gi, konstaterer hun.

Forstår at noen lar seg lure

Rektor Ole Petter Ottersen har selv opplevd å bli oppringt av selskapet, men uten å gå på limpinnen.

— Jeg blir opprørt av den aggressive og useriøse markedsføringen våre ansatte
her blir utsatt for, og oppfatter dette som kriminell atferd, kommenterer han og viser til en sak i Norges Høyesterett i 2009 hvor et selskap ble dømt for å ha solgt verdiløs profilering i en bedriftskatalog på internett.

— Kontakten med slike selskaper er bortkastet tid og penger for den enkelte og for universitetet, og det er viktig at alle blir gjort kjent med, og advart mot, denne markedsføringen, sier han.

Ole Petter Ottersen kan forstå at noen har latt seg lure.

— Forskerne står fritt til å velge sine egne kanaler, og det er ikke alltid så lett å gjennomskue bedrageriet. Det er en rekke useriøse aktører på markedet, og tidsskrifter som forsvinner, dukker gjerne opp igjen under et annet navn. Det viktigste vi kan gjøre, er derfor å skape oppmerksomhet om dette, gjennom ledelseslinjen og gjennom mediene, understreker han.

Hvorfor universitetsledelsen ikke gikk massivt ut og advarte mot Public Service Review og lignende aktører etter hendelsene i 2013, kan Ottersen ikke svare på.

— Det ble ikke gitt ut informasjon fra sentralt hold så vidt jeg vet, men vi oppfordret enhetene til å skape bevissthet rundt dette, kommenterer jurist Mia Monsen Ragnøy.

En ære å bli kontaktet

Blant de mange forskerne ved Universitetet i Oslo som er blitt oppringt av en telefonselger fra Public Service Review, er leder ved Institutt for medier og kommunikasjon, professor Tanja Storsul.

Hun bekrefter at det dreier seg om svært pågående markedsføring.

— Selgeren fortalte meg at det var en ære å bli kontaktet og at artikkelen min ville bli publisert sammen med artiklene til flere prominente personer, blant dem en kjent politiker, forteller hun.

Prisen Storsul ble bedt om å betale, var 7.000 euro for en artikkel over tre sider. Dette var ifølge selgeren redusert pris pga. kort deadline.

Medieprofessoren reagerte på at hun ikke hadde hørt om tidsskriftet, og ba om dokumentasjon på e-post som viste at det virkelig dreide seg om et seriøst vitenskapelig tidsskrift med stor leserkrets.

– Da ble det stille, konstaterer hun.

Advarte mot Public Service Review i 2011

Det har ikke lykkes Uniforum å komme i kontakt med representanter fra Public Service Review, men Universitetsavisa ved NTNU intervjuet i 2011 en representant for selskapet i artikkelen «Betaler stiv pris for usikker reklame».

Vær på vakt og be om hjelp

– Dette er bedrageri, og det er viktig at UiOs ansatte har et bevisst forhold til at slike selskap eksisterer, understreker Mia Monsen Ragnøy.

Hun forteller at enkelte enheter har laget lister over useriøse aktører.

— Kanskje er dette også noe vi bør gjøre sentralt, men en slik liste vil sjelden være komplett, sier hun og viser i likhet med Ottersen til at det stadig dukker opp nye aktører.

— Vær kritisk, oppfordrer hun.

— Undersøk at det dreier seg om et seriøst tidsskrift, før du skriver under på en kontrakt om publisering. Og skulle du komme til å skrive under på noe du i ettertid mistenker at er verdiløst, kan du kontakte juristene ved utdanningsinstitusjonen din for bistand.

(Foto: Skjalg Bøhmer Vold, Khrono)

Får daglige invitasjoner

— Jeg kjenner ikke den publikasjonskanalen som er omtalt her. Vi har heller ikke hatt noe liknende oppe på institusjonsnivå på HiOA så vidt jeg er kjent med, sier prorektor for forskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Frode Eika Sandnes.  Men han har noen personlige erfaringer:

— Hver dag får jeg en håndfull tilsynelatende skreddersydde eposter med invitasjoner til å publisere arbeid i helt ukjente og obskure tidsskrifter. Noen av disse er sikkert ok, men man får inntrykk av at dette kun er humbug og pengemaskin, sier han.  

— Min mening er at man unngår svindel dersom man kun har som ambisjon å publisere i de kanalene man selv leser, og dermed også kjenner, samt hele tiden strekker seg etter de beste kanalene. Det sier seg jo selv at det er mest fornuftig å prøve å nå kjernen av sitt fagfelt, sieer Eika Sandnes.

— Første året som prorektor ble jeg oppringt om noen som tilbød feature for institusjonen i et glossy magasin som jeg aldri har hørt om. Det var en svært rar og pågående henvendelse som man ikke kunne ta alvorlig, og det var heller ikke vitenskapelig, mener prorektoren.

Da han satt i norsk fagråd for informatikk før rektoratperioden diskuterte de VDM Verlag som hadde det han kaller «ganske uetiske fremgangsmåter» - særlig på publisering av master og doktorgradsoppgaver.