Rektor på Universitetet i Oslo, Svein Stølen,mener tidsplanen på gjennomføring av åpen publisering og Plan S, ligner litt på Jaglands 36,9. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Rektor på Universitetet i Oslo, Svein Stølen,mener tidsplanen på gjennomføring av åpen publisering og Plan S, ligner litt på Jaglands 36,9. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Stølen om Plan S: Den vanskelige veien til åpen tilgang

Open Access. Svein Stølen, rektor på Universitetet i Oslo, etterlyser en Plan I – en Implementeringsplan – som peker på hva som faktisk må gjøres før man tar store avgjørelser som er vanskelige å reversere.

Publisert   Sist oppdatert

Kunnskapsdepartementet og Norges forskningsråd har besluttet at Norge skal tilslutte seg en ambisiøs plan for åpen tilgang. Plan S er utviklet sammen med Det europeiske forskningsrådet (ERC) og ulike typer forskningsfinansiører fra ti europeiske land, og peker mot den åpenbare visjonen – åpen vitenskap til hele samfunnets beste. Implementeringen må likevel i stor grad gjennomføres av institusjonene, og det hadde vært en ide å diskutere hvor fort vi kan klare å gå frem uten at det i hovedsak blir de enkelte forskerne, og spesielt de unge forskerne, som tar støyten ved å ikke kunne publisere i det som i dag er de ledende tidsskriftene.

Det er få områder hvor det har vært et så markant sprik mellom festtaler og realiteter som innen utviklingen mot Open Access (OA). På den ene siden har svært mange aktører innen forskningen, inkludert UiO som innførte en tydelig OA-politikk i 2011, over år argumentert for at dagens publiseringssystem er uholdbart, og at en fullstendig overgang til åpen tilgang må til. På den andre siden har de store akademiske forlagene bare økt sin inntjening, og det store paradigmeskiftet har glimret med sitt fravær.

A definere denne transisjonsfasen til i overkant av ett år – dermed basta – likner litt på Jaglands 36,9 prosent som en magisk grense.
Svein Stølen
Rektor, UiO

Det har lenge vært tydelig at det store skiftet fra dagens publiseringssystem til et system med gjennomgående åpen tilgang ikke kommer til å gå av seg selv. Hovedgrunnen til det ser ut til å være en kombinasjon av at forlagene er svært godt tjent med at dagens modell opprettholdes, og at kvaliteten og prestisjen til de ulike publiseringskanalene gjør at mange forskere velger å publisere i lukkede tidsskrifter fremfor i åpne. Dagens publiseringssystem er utgangspunktet for alt fra internasjonale rangeringer og fagevalueringer, til evaluering og rekruttering av enkeltforskere og institusjonenes budsjetter.

Jeg er helt sikker på at Open Access må være målet. Bak dette målet ligger samfunnets legitime krav om at skattebetalernes penger skal komme skattebetalerne til gode. Vår egen nordiske modell er basert på en egalitær tilgang til kunnskap. Det er et godt prinsipp vi må hegne om, og jeg tror vi alle ser hvordan de endringer vi allerede har vært igjennom har distribuert kunnskap som tidligere var forbeholdt et fåtall. Mennesker som får en alvorlig diagnose dykker inn i litteraturen og utfordrer leger og helsevesen på behandling. De søker forståelse, klarhet og kanskje trøst i kunnskap. Det er ingen grunn til å tro at den utviklingen vil stoppe opp og begrense seg til nettressurser, eller begrense seg til det medisinske feltet. Mange pasienter går allerede dypere ned i forskningen.

Det er heller ingen tvil om at åpen tilgang til publikasjoner, data og kildekode er et gode for næringslivsutvikling. Både Iselin Nybø og Torbjørn Røe Isaksen har nylig besøkt robotikklabben ved vårt Institutt for Informatikk. Kunstig intelligens har vært tema, og våre forskere legger kildekode fritt ut slik at den kan brukes i inn- og utland. Samtidig kan våre forskere utnytte kunnskap utviklet i andre deler av verden på samme måte. Det kan også et kunnskapsrikt næringsliv med kandidater nettopp fra disse miljøene.

Hvordan skal vi nå målet om åpen tilgang? Hvor fort og hvordan kan dette gjøres uten å miste kvalitet som den viktigste rettesnoren for faglig utvikling? Debatten som har rast de seneste ukene har til dels dreiet seg om økonomi og til dels om våre forskeres viktige rett til selv å velge publiseringskanal.

Les også: Khronos samleside om Open Access og Plan S

Like mye er debatten likevel utløst av en høyst forståelig uro for hva den raske overgangen indikert i Plan S vil kunne medføre for den enkelte forsker og for forskergruppene. Det handler om noe så sentralt som dedikerte vitenskaperes videre karriere. I en tid hvor unge forskere krever større forutsigbarhet, og helt korrekt får støtte for dette kravet hos våre politikere og universitetsledere, må vi se hva en slik reform innebærer for den kommende generasjonen. Det er en tydelig frykt for redusert forutsigbarhet og økt utrygghet.

For å lykkes trenger vi en Plan I – en Implementeringsplan – som vurderer følgene av en ny publiseringspolitikk og peker på hva som faktisk må gjøres før vi tar store avgjørelser som er vanskelige å reversere. Vi trenger en grundig gjennomtenkt og evidensbasert plan, som tar høyde for ulike scenarier og vekter konsekvenser for ulike hensyn vi bryr oss om. Dette er en plan som må utvikles med sterk og tydelig involvering av våre fagfolk – men hvor våre fagfolk ikke blir sittende med alle ulempene.

Følgene av disse endringene vil nemlig helt klart bli større og mer utfordrende jo nærmere man kommer faget. Vi må også ta hensyn til det faglige mangfoldet. Den beste løsningen vil trolig variere fra fagfelt til fagfelt, gitt hva slags tidsskriftflora og publiseringsmodeller som er rådende. Her er det veldig vanskelig om man utarbeider en one size fits all-løsning. Noe som fungerer fint innen noen fagfelt kan være direkte skadelig for andre. I noen fag publiseres forskningen ofte i bokform, noe som vil kreve helt andre løsninger enn der publiseringen utelukkende skjer i tidskriftsartikler.

Vi har de siste ukene sett mange og gode debattinnleggsom viser hvilke utfordringer vi står overfor. Noen hovedpunkter trer frem i debatten til nå:

Plan S er radikal, men gir også rom for overgangsavtaler og -ordninger som avviker fra prinsippene.
Svein Stølen
Rektor, UiO

Det er fint at mange forskningsfinansiører har gått sammen, men vi mangler mange store aktører og land. Danmark og Tyskland – for ikke å snakke om ikke-europeiske aktører som USA og Kina – glimrer for eksempel med sitt fravær. Hva betyr dette for et universitet som UiO, som henter mange av sine forskertalenter i internasjonal konkurranse med de beste universitetene i verden? Hva betyr dette for talenter som etter et opphold ved UiO vil søke seg til stillinger i land som ikke fører samme politikk? Vil deres usikkerhet bety at vi mister tilgangen til talenter som konkurrerer globalt? Det handler om å ha like konkurransevilkår.

Dette gjelder land som ikke er med i Plan S, men også land hvor forskningsfinansiøren som støtter Plan S ikke har den samme monopolstillingen som Norges forskningsråd (NFR) har i Norge – fra Sverige er det for eksempel FORMAS (Forskningsrådet för miljö, areella näringar och samhällsbyggande) som har signert. Det svenske Vetenskapsrådet står utenfor, og det gjør også andre tunge svenske finansiører som Riksbankens Jubileumsfond og Wallenberg-stiftelsene.

Det er interessant at The European Research Council (ERC) og ERCs Scientific Council støtter dette, men hva med resten av EU-systemet? Får vi nå én politikk for fremragende forskning og en annen for resten av EU-systemet?

Hva betyr dette for konkurransesituasjonen? Vil norske forskere med finansiering fra ERC og NFR ha andre muligheter for publisering enn norske forskere med finansiering fra andre deler av Horisont Europa? Dette kan ikke være tilstrekkelig gjennomtenkt.

Plan S er radikal, men gir også rom for overgangsavtaler og -ordninger som avviker fra prinsippene. En tilnærming er å anta at det er mulig å snu de store forlagene, hvorav mange er fra USA. Det er sikkert en unødvendig presisering, men USA viser ingen tegn til å implementere noe ala Plan S nå. Dermed kan det virke utopisk å tro at dette blir en enkel kamp. Kanskje er det enklere å skape nye publiseringskanaler?

Kanskje er det klokt å tenke at internasjonale learned societies i større grad må ta eierskap til publiseringen? Slike lærde selskap og organisasjoner finnes innenfor de fleste fag. De fleste drives av fagfolkene selv, og er ikke profittdrevne. Forlagenes del av den totale publiseringsprosessen er allerede svært liten. Hele prosessen frem til et ferdig manuskript og den helt sentrale fagfelleevalueringen er utelukkende basert på forskernes arbeid. Våre fagfolk er dessuten redaktører og sitter i redaksjonsråd. Ut av dette sikrer forlagene seg en stor profitt, og i økende grad kontroll over de data forskningen er basert på.

Disse midlene som i dag tas fra forskningssystemet og deretter pløyes inn i eksterne profittdrevne forlag kan komme forskningen til gode. Vi kan bruke de internasjonale lærde selskapene til å skape morgendagens publiseringskanaler – det være seg dannelsen av nye, gode Open Access-tidsskrifter over tid eller ved å overføre dagens gode tidsskrifter fra forlagene til nye Open Access-plattformer – basert på hele tankegodset den åpne vitenskapen er basert på. Men dette krever en overgangsfase – og den krever i neste omgang både tid og betydelige ressurser. Hvor tas ressursene fra? Den enkelte forskers allerede travle hverdag? Her må prinsipperklæringer slik som Plan S følges opp med de ressursene som trengs.

Mange tidsskrifter eies allerede i dag av lærde selskaper, men driftes av store forlag på kontrakt. Disse kan flyttes fra forlag til nye plattformer, men timingen må være riktig. Vi må nødvendigvis vente til det tidspunkt hvor dagens kontrakter går ut og attraktive OA-plattformer er på plass.

Oppe i all denne problematiseringen, så finnes det selvsagt hederlige unntak til internasjonale og griske forlag, så det må totalt sett jobbes med klokhet og ro. Men å definere denne transisjonsfasen til i overkant av ett år – dermed basta – likner litt på Jaglands 36,9 prosent som en magisk grense. Det hadde vært klokere å ta høyde for utfordringer langs stien videre. Det må gjøres en tydelig risikovurdering før man setter av gårde. Hvor er de viktigste utfordringene – hva er planen for å løse disse?

Det er kvaliteten til en forskers arbeider som må vurderes ved finansiering av prosjekter, ved ansettelser og så videre. La det ikke være noen tvil om det. La det heller ikke være noen tvil om at det er vanskeligere sagt enn gjort. Hvordan sammenlikner man 150 ulike kandidater til en bredt utlyst stilling? Settes det sammen en bedømmelseskomité som uhildet leser alle arbeider fra alle kandidater –- kandidater med en total bredde som ofte overstiger komiteens hovedkompetanse med god margin? Eller baserer man seg i stedet på en velfungerende fagfelleordning som har sørget for å utvikle noen tidsskrifter hvor kvalitetssikringen er svært god – sikret gjennom å bruke de beste fagfolkene på feltet som redaktører og i redaksjonskomiteen?

Publiseringskanal som kvalitetskriterium benyttes til tider i screeningen av kandidater til en stilling, for eksempel for å redusere 150 kandidater til 15, som deretter blir gjenstand for nærmere vurdering av kvalitet. Vi trenger kanaler som er bedre enn andre, og tydelige oversikt over disse kanalene, ganske enkelt fordi publiseringsvolumet i dag er så enormt. Jeg har skrevet om kvalitet versus kvantitet før. Vi finner gull i svake tidsskrift, og vi finner zink i gode tidsskrift – men et tidsskrift-hierarki er nyttig i et system som aldri vil bli perfekt. Overgangsfasen må sørge for at vi fortsatt skiller mellom Open Access publiseringskanaler som i gjennomsnitt er meget gode, og de som i gjennomsnitt er av langt lavere kvalitet. Dette vil nødvendigvis ta tid.

Demokratiseringen av kunnskap er den viktige og riktige visjonen, men det er lite som indikerer at den raske omveltningen beslutningstakerne forventer er realistisk. Til det er det for mye usikkerhet, og kanskje må besluttende myndigheter i tillegg til å gi oss realistisk tid dessuten dekke overgangskostnadene, som kan bli store. Det å tro at institusjonene i en intens overgangsperiode kan dekke utgifter til eksisterende forlag og samtidig benytte store midler på å muliggjøre at egne fagfolk kan ta over eierskapet til nye publiseringskanaler via lærde selskaper savner rot i en økonomisk virkelighet. Det blir en utfordring som til syvende og sist rammer den enkelte forsker.

Et politisk vedtak og en tidsplan som dette må være basert på en gjennomgående risikoanalyse. Nå må det jobbes frem en slik risikovurdering, og ut av denne kan en realistisk tidsplan defineres. Her gjelder det å være behørig konservativ uten å tape det store bildet av syne.

Universitetet i Oslo er klare til å bidra for å nå visjonen om åpen tilgang, både i den nasjonale og europeiske konteksten.