Vil ha direkte premiering for publisering

Mye av forskningsmidlene som deles ut ved høyskolen gis etter søknad. Forskeren har en idé til et prosjekt som han eller hun søker om penger til. Hvorfor ikke gjøre det enklere og heller bevilge penger etter oppnådd publisering? Enhver som publiserer, tilhører et miljø, så la pengene gå til instituttet hvor vedkommende jobber, og ikke til den som publiserer.

La pengene være frie midler som kan brukes til reiser på konferanser og workshops, til å holde egne, til å skrive forskningssøknader, til et instituttseminar eller til forskningsmateriell. All forskning, også den som ikke har forskningsbevilgninger, trenger driftsmidler.

Denne ordningen har flere fordeler. For det første vil det øke publiseringen ved høyskolen. Skal vi bli et universitet, må publiseringsaktiviteten på nivå 1 og 2 i det norske tellekantsystemet opp, særlig må økningen komme på nivå 2. Dette er målet for forskningsinnsatsen ved høyskolen. Det er bredden i vår innsats som er avgjørende. Vi må jo vise at vi har dyktige nok og mange nok vitenskapelige miljøer ved høgskolen til at vi skal rykke opp til universitetsstatus.

Vi økonomer ser jo ikke på mennesket som komplekst og sammensatt, men heller som et enkelt vesen. I mange sammenhenger har det noe for seg. Publisering er et slikt eksempel. Økes premien for å publisere, blir det flere publikasjoner. Som ansatt produserer jeg forelesninger, veiledning og forskningsartikler. Premie for publisering betyr flere publiserte artikler.

For det andre spares det på byråkratiet. Når bevilgningen skal fordeles, er det bare å bruke den premien for en publikasjon av nivå 1 eller 2 og gange med antall publikasjonspoeng. Har man etablert størrelsen på premien og hvordan publikasjonspoeng beregnes, kan dette gjentas år etter år. Kontrasten til dagens system er betydelig. Her skal forskningstemaer utformes, forskerne skal i konkurranse skrive sine søknader, og så skal de vurderes av et utvalg. Så blir pengene fordelt og forskningen kan for alvor begynne. De som ikke blir tilgodesett, kan miste motivasjon til å forfølge sin forskningside.

For det tredje øker transparensen, dvs. åpenheten i tildelingen av forskningsmidler. Det er bare å sjekke antall publikasjoner, så vet andre hvordan forskningsmidlene til instituttet har fremkommet. Etter det nåværende system blir tildeling til gjennom en uoversiktlig tautrekking mellom ulike miljøer. Her kan enkeltpersoners forhandlingsdyktighet være avgjørende for det endelige resultatet.