Fri akademia fra markedets krav

Regjeringen ønsker større frihet og handlingsrom til akademia. Forskningsminister Iselin Nybø var frampå i Arendalsuka: Hun sa: «Jeg synes vi bør tillate oss å løfte blikket og se på hvilke muligheter som finnes for at UH-sektoren kan styre seg selv mere». Hva mener hun egentlig?

Hun mener større markedsfrihet, institusjonell frihet for akademia til å operere i ulike kunnskaps- og eiendomsmarkeder med mulighet for inntjening, låneopptak og marketsspekulasjoner. Organisasjonsformen må da endres, bli et særlovsforetak eller noe tilsvarende – bli et eget rettssubjekt. «Ufriheten» hun ser er denne: Budsjettene som nå vedtas parlamentarisk begrenser handlingsrommet ved at UH-ene ikke har rett til å ta opp lån, ikke kjøp og salg av bygninger, ikke skolepenger og er hindret fra konkurranse i markedet for sine kunnskapsprodukter.

Statsråd Nybø presenterte mandatet for den nye mulighetsstudien av høyere utdanning uten å nevne begrepet foretak. Da Venstre gikk inn i regjeringen, og der samarbeidet ble stadfestet i plattformen som ble utarbeidet på Jeløya, ble det klart at regjeringen vil: «Ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner.» Direktør Helga Aune (49) i konsulentselskapet PwC. er utpekt som leder. Forslaget høstet i første omgang endel ros fra noen få av landets rektorer, men i løpet vår/sommer ble proteststemmene heftig kraftigere og kraftigere.

Bort med ordet «foretak» ble løsningen - uten endring av studiens intensjon. I løpet av våren og forsommeren har departementet med ministeren Nybø i spissen, uttalt seg om studien. Det mest interessante er kanskje ord som ikke står der, eller ordene. Hverken foretak eller foretaksmodell står nevnt. Saken er den. Debatten i media og akademia om mulighetsstudien har i altfor stor grad dreid seg om foretak og foretaksmodell. For regjeringen har dette bare vært ett eksempel på hva som bør vurderes i en mulighetsstudie av sektoren, sier Nybø til Khrono og fortsetter:

— At ordet ikke nå er nevnt understreker at regjeringen ønsker en bredere? inngang til gjennomgangen av organisering og styring av universiteter og høgskoler. Men foretak er likevel aktuelt, ifølge ministeren.

I dag er akademia tradisjonell offentlig forvaltning og styring underlagt representative folkevalgte organ. Ansatte og studenter sitter i styrene. Den sosialdemokratiske staten regulerte og begrenset de private markedsaktørene i keynesiansk forstand, dvs. etterspørselssiden, og redskapet var det regelstyrte byråkratiet i Webers forstand.

Den nyliberale staten lar seg omvendt regulere av markedet i en tilbudssideøkonomi, og dens institusjoner må organiseres deretter; som armlengdes organ, som markedsaktører, som offentlige særforetak, aksjeselskap eller stiftelser. De blir markedsaktører i konkurranse seg imellom og med de private. Offentlig virksomhet må derfor målstyres og privatiseres, bli armlengdes organ - og bli kontrollert av frittstående aktører, og slik frikobles fra ordinær demokratisk kontroll. Folkestyret i Norge undergraves og fratas tillit som ledd i en ideologisk formulert effektiviserings- og forenklingspolitikk. Ideologisk gis markedsbeslutninger forrang som mer hurtige og effektive framfor beslutninger fattet i folkevalgte organ etter politiske overveielser og byråkratisk behandling.

Kjente Pater Kjell Arild Pollestad formulerte det kritisk slående i Klassekampens kronikk 3. oktober 2016. «I fru Solbergs Høyre finnes ingen verdier som ikke til syvende og sist må begrunnes ut fra markedets krav». Nå står akademia for tur. Men. Markedsstyring av UH-ene er ikke akademias identitet. Det blir feil: Bedriftsøkonomi, eiendomsspekulasjon, lånopptak, konkurransefokus – skolepenger hører ikke denne verden til.

Tradisjon skaper identitet. Akademisk tradisjon har gjennom århundrer skapt identitet basert på intellektuell undring, kritisk tenkning og derav fri forskning. Men markedsorientering over tid skaper kan skape en ny identitet hos forskere og studenter - som forbrukere av tilgjengelig tilbud fra markedet. Vitenskapen blir instrumentell og kan bli kritisk mot nettopp manglende etterspørsel og nytte. Egendrevet forskning mister legitimitet.

Foretaksmodellen vil føre til en markedstilpasning noe som gjør at forskningen i stor grad vil være resultatorientert i forhold til markedet. Dette vil altså være et hinder for breddeforskning med langsiktige perspektiver og vil på den måten svekke autonomien til forskerne. Vi bør ta lærdom fra Helseforetakene; voksende byråkrati, voksende lederlønninger, resultatstyring, bedriftseffektivitet, tapt demokratisk kontroll. Det må ikke bli som i de regionale helseforetakene at et sjikt av bedriftsøkonomer og markedsorienterte byråkrater sitter med makta.

Skal fri forskning sikres, så trenger vi blant annet en fri offentlig forvaltning og legitimitet for egen-drevet/akademia-drevet forskning. Målet blir da at politikerne beholder styringen og at forskerne tar tilbake faget sitt og sin akademiske identitet. Alternativet til et markedsdrevet akademia er ganske enkelt tradisjonell offentlig forvaltning. Så verken kunnskapsforetak, kunnskapsstiftelser eller kunnskapsaksjeselskaper i akademia.​