Professor ble konkurranse-direktør: «Hva skal man si? At det gode liv er slutt?»

Det er blitt tettere mellom møtene. Og hun er mer på tå hev. Friheten er heller ikke helt den samme for professor Tina Søreide, som valgte å ta pause fra Norges Handelshøyskole for å bli toppsjef i Konkurransetilsynet.

— Det er litt som å gå fra et akademisk anarki til et velsmurt maskineri. Jeg setter det en smule på spissen, for det er ikke helt anarki på NHH, det er ganske mye orden. Men her er det en annen type byråkrati. Som professor på NHH har man frihet og kontroll på egen kalender, sier Tina Søreide (49).

Ikke egen boble

Fra en veletablert professorkarriere ved Norges Handelshøyskole har hun tatt steget ut for å bli toppsjef i Konkurransetilsynet.

— Ut i det virkelige livet vil noen si?

— Som professor har du et viktig samfunnsoppdrag. Derfor er jeg ikke helt med på det som sies om at akademia er en egen boble. Men det er klart at å ha et håndheveransvar er noe annet. Å få det til å fungere, det som man bare har studert fra utsiden som forsker, det er veldig spennende.

— En kontrast å bevege seg fra professorjobb til direktørstilling i staten?

— Hehe, hva skal man si? Det gode liv er slutt? Som professor generelt har du en større frihet til å styre dagene dine. Mens her er det en agenda og prosesser som andre er mer avhengige av, derfor er det en forskjell.

Konkurransedirektøren utdyper:

— Som forsker og foreleser har vi et stort ansvar. Men den håndhevingen som foregår her gjør noe med organisasjonen. Det gir en skjerping, vi har tøffe motparter med skarpskodde advokater som vi skal håndheve loven overfor. Det gjør at folk her er nøye på kvalitetssikring, forklarer Søreide som opplever at klimaet er annerledes.

—Du er rett og slett mer på tå hev, på mange ting der det ville vært mer avslappet i akademia.

— Øker det kvaliteten, å være på tå hev?

— På noen vis kan du bli bedre av det. Men det er også slik at den vitenskapelige friheten en professor har er viktig for både kvalitet og kritisk perspektiv.

Hører mer på tilsynet

— Hvorfor ville du bli konkurransedirektør?

— Dette er jo den tøffeste jobben jeg kunne hatt. I mitt arbeid som professor har jeg jobbet med utallige problemstillinger inn mot det som foregår i Konkurransetilsynet. Derfor er dette en svært interessant jobb å gå inn i.

— Hva med det faglige?

— Konkurransetilsynet er en fantastisk organisasjon å komme til. Som forsker er det også interessant. Faglig sett blir Konkurransetilsynet i mange sammenhenger hørt mer på enn en professor fra Norges Handelshøyskole.

— Hva har du med deg som forsker og professor inn i en rolle som toppleder i staten?

— I akademia må man vurdere om et faglig argument holder vann. Slik er det også her. Men det å få inn en leder med et utenfra-perspektiv gir forutsetninger for å stille nye spørsmål – og se virksomheten til Konkurransetilsynet i et annet lys.

— Noe mer?

— I tillegg til fagkompetansen er undervisningserfaringen en fordel. Jeg tror vi som underviser lærer noen egenskaper som kommer godt med i en jobb som eksempelvis konkurransedirektør. Vi må forklare bakgrunnen for det vi gjør overfor offentligheten. Da kreves det pedagogikk.

Går på skinner

— Så her kommer det inn en med nye øyne på virksomheten. Kan det bli krasj?

—Jeg kommer fra en helt annen sektor og hopper i prinsippet på et tog i fart. Her er det en løpende – svært kompetent - virksomhet som jeg trer inn i som leder eller togfører om du vil. Jeg har selvfølgelig masse ideer, men da skal vi nok være glade for at toget allerede går på skinner, ler Søreide.

— Dere kontrollerer gjerne store organisasjoner eller bedrifter med kunnskapsrike folk som kjenner regelverket. Det blir fristende å spørre om det ikke er ganske umoderne å drive med juks?

— Det er interessant. Vi har sosiale normer som tilsier at man ikke skal jukse. Da tar man fra fellesskapet. Men dette er snakk om mennesker. De greier å overbevise seg selv om at det de tjener stort på ikke nødvendigvis er galt. Særlig når det gjelder økonomisk kriminalitet er det ikke alle som ser at konsekvensene er så skadelige. Det oppfattes verre om en katt er blitt drept på bestialsk vis.

Faglig utvikling

— Du har satt den akademiske karrieren på pause. Hva innebærer det å gå ut av en lang professortilværelse?

— Aktive fagfolk har jo prosjekter som ikke nødvendigvis er ferdige på et blunk. Så jeg har nok en fem-seks artikler som vil bevege seg i enda senere tempo enn før. Disse må medforfattere ta seg av, samtidig som jeg eventuelt har en hånd i det. Det er ikke lagt bort. Jeg har også et spennende bokprosjekt. Dette har jeg avklart med min nye arbeidsgiver.

Søreide fortsetter:

— Som aktiv professor har jeg likt å arrangere seminarer eller faglige debatter. Og faglig utvikling er sentralt i Konkurransetilsynet. Dermed vil jeg jo delta i faglig arbeid også her.

— I noen akademiske miljøer defineres det som vanskelig å komme tilbake dersom du velger å forlate forskerkarrieren?

— Det er jeg ikke redd for. Man må selv holde seg relevant som fagperson. Det kan være krevende når man velger å gå ut. Samtidig er det slik at de som har gjort noe annet også kan ha et fortrinn. Særlig når det gjelder undervisning kan fag og praktisk erfaringer kobles på en helt annen måte.

— Så flere burde gått ut av akademia for en periode?

— Innenfor akademia trenger vi forskjellige typer forskere. Både de som er rene skrivebordsforskere, som har gått fra en doktorgrad og veien videre til professorat. De er gull verdt, men det er fint å ha litt andre kategorier også.

— Går det an å si at noen er for mye ved skrivebordet?

— Nei, selvfølgelig ikke. Om noen vinner en Nobelpris fordi de har spesialisert seg så mye kan vi ikke si at det er dumt. Men det er nok bra at vi har ulike typer forskere.

Noen kunne publisert mer

— Hvordan føler du kontakten er mellom forskning og samfunnet forøvrig?

— Det vil nok også variere. Norges Handelshøyskole har utbredt kontakt med samfunnet utenfor. Men noen holder nok mer tak i dette enn andre. Samtidig er jeg som sagt ikke enig i at akademia er en egen boble. Det ville ikke fungert, sier Tina Søreide.

— Du har vært ute i verden. Hva vil du si er det beste og verste med norsk akademia?

— Jeg vil si at den romsligheten vi har er gull verdt og noe som må bevares. I andre land har de trangere rammer og heller ikke den akademiske friheten som finnes i Norge. Noen forskere her til lands kunne nok vært dyttet til å publisere mer, men jeg er likevel glad for at vi har et tellekantsystem som ikke er skarpere enn det er.

— Jeg synes også det er bra at vi som forskere kan diskutere og kritisere myndighetsmisbruk. Når vi ser at demokratiet er truet i mange land kjenner mange norske forskere både på den friheten vi har, men også på ansvaret.

Hard konkurranse

— Hva vil du si er en minusside?

— Jeg har sittet i Forskningsrådet i Porteføljestyret for Humaniora og Samfunnsvitenskap. Der får vi innblikk i hvordan mange forskere jobber svært godt med søknadene, samtidig som det kanskje bare er rundt åtte prosent som lykkes med å få midler. Her syns jeg det ville vært bra med en slags review-ordning, slik at forskere ikke bare fikk tilbakemelding på søknaden, men også mulighet til å følge opp, og slik, bedre muligheter når de sender den inn på nytt. Mange mister nok motet i disse prosessene.

— Hører vi nå at den nye konkurransedirektøren sier at konkurransen er for hard?

— Hehe, nei jeg er opptatt av konkurranse, men den må ikke kverke motivasjonen til forskerne.

— Finnes det egentlig noe alternativ til konkurranse som utvelgelsesmetode når det handler om å gi midler til de beste forskningsprosjektene?

— Vi er nødt å ha konkurranse i dette. Jeg mener ikke å si noe annet. Men det er ulike former å organisere en konkurranse på. Slik som ved offentlige anbudskonkurranser, der det er ulike ting som vektlegges utfra hva som ønskes oppnådd. Det må også være mulig når det gjelder forskning.

Viktig mekanisme

— I hvilken grad er du selv et konkurransemenneske?

— Jeg sitter jo her, på toppen av Konkurransetilsynet. Man kan ikke komme her uten å være et konkurransemenneske. Jeg tror konkurranse er en viktig mekanisme for å få et samfunn til å fungere. På venstresiden i politikken hevdes det til tider kategorisk at det ikke må være for mye konkurranse. At det er noe kapitalistisk over dette, som genererer profitt for noen. Men det de egentlig kritiserer er gjerne urettferdig konkurranse eller uregulert kapitalisme. Med skikkelige rammevilkår er konkurranse et viktig verktøy for utvikling. Og noe vi trenger for å gjøre noe med inntektsforskjeller i et land. Dermed er konkurranse også et viktig argument for dem som ønsker utjevning.

— Når du selv konkurrerer, er du en god taper?

— Jeg løp faktisk nylig Robust-løpet på Jæren. Det var som en del av en 50-års feiring. Det var to varmegrader, regn og vind. Derfor følte jeg det gjorde meg fortjent til middagen på kvelden. Jeg aner ikke hvilken plassering jeg fikk. Så der har du vel meg.

Ryddig i norsk akademia

— Kan det tenkes at konkurranse i noen tilfeller er mer hemmende enn fremmende?

— Det er mulig. For eksempel er det diskusjoner på gang om hvorvidt bærekrafttig utvikling krever mer samarbeid enn hva konkurranseloven tillater. Samtidig er det slik at nettopp konkurranse er viktig for å sikre at vi får innovative løsninger for bærekraftig utvikling til lavest mulig pris.

— Vi kan vel kalle deg korrupsjonsprofessoren. Hvordan er stien til akademia her?

— Jeg har et godt inntrykk av norske institusjoner på dette feltet. I de aller fleste sammenhenger er det ryddig, og heller ikke så mange fordeler å oppnå ved urent trav. Akademikere generelt virker opptatt av å respektere habilitetsregler. Når det gjelder midlene fra Forskningsrådet er det også et ryddig system. Samtidig vet vi at en korrupsjonssak ved et universitet i Norge ville bli oppfattet som svært skadelig, og ikke noe man lett kunne ha ignorert; det ville vært en skandale.

— Men utenlands er det vel annerledes?

— Ja, i enkelte land er dette et stort problem. Hvis problemet er omfattende vet du ikke om den doktoren du snakker med har fått graden sin på ærlig vis eller ikke. Mange steder kan en grad kjøpes. I Norge er det ikke slik, men vi er jo ikke immune. Derfor bør vi være på vakt og opprettholde kontrollsystemer.

Se hva jeg husker av forskning

— Som konkurransedirektør kan vel du fikse strømprisene og dagligvareprisene i det minste?

— Hehe, ja media spør allerede hva konkurransedirektøren har tenkt å gjøre med dette? Dette forteller vel virkelig hvor stor forskjell det er på denne jobben i forhold til å være en løsreven forsker som kan skyte fra hoften uten særlig kvalitetskontroll.

— Vender du etter hvert tilbake til NHH?

— Så langt er det lite av det jeg har gjort karrieremessig som har vært særlig planlagt, så vi får se. Jeg har permisjon i seks år fra NHH. Planen er å returnere dit. Så får jeg se hva jeg husker av forskning.

— Hvilket råd vil du gi til unge akademikerspirer?

— Man bør iallfall ikke bare gå etter publikasjonspoeng. Personlig synes jeg det blir for snevert. Men spør du en annen får du kanskje høre at skal du bli professor raskt så er det et snevert fokus som gjelder. Men jeg hadde ingen planer om å bli professor lenge før jeg ble det. Det å være åpen, stille opp, delta i råd og utvalg og ikke bare svare negativt på invitasjoner fordi man vil ha artikler publisert i de rette journalene. For min del har det vært riktig.

— Hvilke reaksjoner har du fått fra kolleger på at du forlater akademia for en stund?

— Overveldende positivt. Jeg har egentlig ikke fått noen negative bemerkninger. De er sikkert så glad for å bli kvitt meg. Endelig fikk hun jobb et annet sted!