Prisbelønt film om amerikanske liv etter finanskrisen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mine favorittfilmer er filmer om mennesker. Noen vil kanskje innvende og si at det er mennesker, skuespillere, i alle filmer. Ja, det er i nærheten av sannheten. Men ikke helt. Noen filmer handler mer om mennesker enn andre filmer. De handler nemlig om mennesket, ikke bare om noen eksemplarer av arten. Og de filmene som handler om mennesket kan gjerne fortelle sin historie via dyrene, via maskiner og kunstig intelligens. Eller i andre tidsplan enn det vi ellers befinner oss. Skuespillerne må gjerne ha romdrakter på seg. Eller være uten klær, for den sakens skyld. Bare det handler om oss mennesker, om mennesket.

FAKTA

Nomadland

• Premiere: 19.03.2021
• Skuespillere: Frances McDormand, David Strathairn
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Chloé Zhao
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: Tillatt for alle

Hvis en film handler om mennesket, og den også er godt laget, er jeg gjerne solgt. Slik jeg blir det et stykke ut i Nomadland av Chloé Zhao. Den relativt unge, kinesiskfødte, men USA-baserte regissøren som fra nå av kommer til å være på alles lepper. Begge hennes to tidligere filmer har høstet priser (jeg var selv med på å gi henne den internasjonale filmkritikerprisen for hennes forrige film The Rider (2017), og er mektig stolt av det nå). Denne tredje filmen rasker med seg priser. For eksempel Gulløven på filmfestivalen i Venezia sist høst, og Golden Globe for Beste drama og Beste regissør nylig. Og i april vil den kanskje legge beslag på tre av de gjeveste Oscar-statuettene. Den er iallfall nominert - i seks kategorier.

Denne gangen forteller hun i fiksjonsform en fortelling som tar utgangspunkt i virkelige hendelser. Hennes manus bygger på sakprosaboka Nomadland. Surviving America in the Twenty-first Century av Jessica Bruder. Det hele begynner i det lille tettstedet Empire, Nevada nær vestkysten. Gipsplatefabrikken har lagt ned som et resultat av finanskrisen, og det lille samfunnet løser seg rett og slett opp. Det er ingen andre arbeidsplasser av betydning i Empire. Stedet strykes fra listen over postnummer i USA.

Fern - en kvinne på rundt 60 som er enke og fabrikkarbeider - ser seg nødt til å samle det lille hun har igjen og begi seg ut på veien i sin gamle, hvite kassebil. Den blir hennes nye hjem. Hun reiser rundt og tar korttidsjobber der de måtte være tilgjengelige.

Fern er blitt en del av nomadefolket. De har stort sett samme skjebne som henne selv. Bilen eller bobilen er blitt deres hjem. De lever på det de klarer å skrape sammen. De hører ikke til noe sted, iallfall ikke for mer enn den tiden de har en ansettelse, for eksempel på sesongarbeid på Amazons godssentral.

Disse menneskenes eksistens er på et vis plassert utenfor storsamfunnet, i et delvis selvvalgt eksil. Stedlig tilhørighet er noe som er fjernt knyttet til fortid i livene deres. Her er det ikke noen som snakker seg varm om å gjøre noe «great again». Deres eneste tilhørighet er den de har til hverandre i dette litt tilfeldig sammensatte fellesskapet, og til minner om dem som ble borte på livsveien. Og det er nettopp her et av filmens vare øyeblikk fester seg, når Fern resiterer Shakespeares Sonette 18; Shall I compare thee to a summer’s day? til minne om sin ektefelle - for en annen nomade hun tilfeldigvis møter.

Zhao lager film med en fintfølelse for sitt materiale. I den første halvdelen er det som om hun ikke er til stede i det hele tatt. Men det er hun selvsagt, med en hyperrealistisk tone som gjør at vi noen ganger klyper oss i armen og lurer på om det er en dokumentar vi overværer. Mange av aktørene er da også nomads i det virkelige livet. De gir filmen det anstrøk av ekte realisme den kommuniserer så godt.

Etter hvert følger vi Fern tettere, delvis uten denne kollektive tilhørigheten, når hun reiser videre til neste oppholdssted. Vi blir kjent med andre sider av henne. Og vi blir bedre kjent med hennes historie før finanskrisen snudde opp ned på det hele. Her velger Zhao å spille ut sin hovedrolleinnehavers fulle potensial. Og det sier ikke lite, når det er Frances McDormand som gjør den jobben. McDormand utgjør nærmest en egen kategori blant amerikanske skuespillere. At Zhao fanger henne så godt på lerretet vitner om sikker føring som instruktør.

I den siste delen er altså Zhao tydeligere til stede som historieforteller, og det fungerer også svært godt. Men også her ser vi hennes viktigste grep, som handler om å la fortellingen snakke for seg selv. Hun velger stadig vekk å minimalisere bruken av forklarende overganger i klippingen. Resultatet er at vi som ser på må anstrenge oss for å skape våre egne overganger. Denne klippeteknikken kan være risikabel fordi publikum risikerer å falle av. Når den fungerer, gir den en særegen følelse av realisme.

De mange skumringsscenene er en del av filmfotograf Joshua James Richards valg for filmen. De bidrar til en stemning som følger oss gjennom hele fortellingen.

«Nomadland» skriver seg inn i en tradisjon i amerikansk film der «vanlige mennneskers» hverdagsliv løftes fram. For oss i en annen del av verden er det velkomment å bli kjent med disse sidene av amerikanske liv.