Pensjon for offentlig ansatte – vi blir grundig lurt!

Da pensjonsreformen for offentlig ansatte trådte i kraft 1. januar 2011, skulle vi som pensjonister være garantert en pensjon på minimum 66 % av sluttlønna vår. Og fortsatte vi å jobbe etter fylte 67 år, skulle pensjonen øke.

Dette har vært en klar feilinformasjon, for vedtaket har ført til at pensjonen fra Statens Pensjonskasse reduseres kraftig – eller blir satt helt ned til null – avhengig av hvor lenge vi jobber etter fylte 67 år. Vi subsidierer dermed Statens pensjonskasse med meget store beløp.

Embetsverket og politikerne har faktisk tenkt ut et system som i realiteten straffer dem som velger å stå lenge i jobb. Samtidig har de samme politikerne stadig framhevet hvor viktig det er for samfunnet at vi jobber lengst mulig.

Heldigvis virker det nå som at mange politikere innser den feilen de gjorde i forbindelse med vedtaket i 2010. For stadig flere politikere innrømmer at de ikke var klar over, eller ikke forsto, konsekvensene av vedtaket de gjorde den gangen.

I 2018 fremmet Senterpartiet forslag til Stortinget om endring, og både Arbeiderpartiet og SV kom med forslag om å vurdere konsekvensene av ordningen.

I Stortinget ble dette avvist, merkelig nok også av Fremskrittspartiet, som i 2010 var det eneste partiet som stemte mot ordningen. Har Fremskrittspartiet endret syn, eller følte de seg bundet av regjeringssamarbeidet? Siden partiet nå har forlatt regjeringen, kan vi vel regne med at de vil støtte endringsforslag?

Og hva med Kr.F og Venstre? Var de bundet av en avtale med regjeringen da forslagene ble lagt fram i 2018? Er hindringen nå at de har trådt inn i regjeringen, og har måttet stemme for nok et forslag som de egentlig er imot?

Pensjonistforbundet har lenge jobbet med å få politikerne med på en endring av pensjonsreformen. Nylig var jeg til stede på et møte i Stortinget, arrangert av Senterpartiet og Pensjonistforbundet. Alle partier var invitert, men kun Arbeiderpartiet og SV møtte – i tillegg til Senterpartiet. Foreløpig er det altså bare de tre partiene som har kommet med klare og positive uttalelser i saken. Hva med de øvrige?

Daværende Arbeids- og sosialminister, Anniken Hauglie, uttrykte nylig at Norge ikke har råd til å oppheve denne ordningen, fordi det vil koste 15 milliarder å gjøre det. Det er åpenbart helt feil når det tas hensyn til de store samfunnsmessige tilskuddene det fører til at personer står lenger i jobb. Hun er nå ute av regjeringen, erstattet av Torbjørn Røe Isaksen. Jeg velger å tro at han ser mer realistisk og inngående på realitetene, ikke minst på urettferdigheten i at folk som velger å stå lenge i jobb, skal subsidiere Statens Pensjonskasse med store beløp, samtidig som de bidrar sterkt samfunnsøkonomisk.

Kan vi forvente en endring med det første, som fører til at det faktisk skal lønne seg å stå lengst mulig i jobb?

Hvordan forklarer politikerne at i det private kan man både kan ta ut full pensjon og fortsette i fullt betalt hel eller delvis jobb? Og at en offentlig ansatt etter fylte 67 år kan ta ut full offentlig pensjon og ta jobb i det private – uten at det får konsekvenser for den offentlige pensjonen?

Noen helt konkrete spørsmål som politikerne enkelt bør kunne svare på blir da:

• Mener dere at dette er en rettferdig ordning? Var det dette dere trodde dere vedtok?
• Og hvis ikke – når kommer det et nytt vedtak, som rydder opp i denne urettferdigheten?

For å illustrere den negative virkningen av pensjonsreformen, kan det gis en rekke konkrete eksempler. Her følger noen få:

En lærer med full opptjening både i folketrygden og i pensjonskassen, ville vente med å gå av med pensjon til etter å ha fylt 70 år. Vedkommende valgte å redusere stillingen sin til 50 % fra fylte 67 år. Da ble bare halv pensjon utbetalt fra Statens Pensjonskasse, som derved sparte rundt en kvart million kroner.

Dette burde jo logisk sett føre til at pensjonskassen økte utbetalingene fra og med fylte 70 år ved å la dette beløpet inngå, slik at utbetalingen, som ifølge Bruttoprinsippet skal være minimum 66 % av sluttlønna, ville ha blitt noen prosentpoeng høyere. Men Statens Pensjonskasse kom fram til at i stedet for en utbetaling på minst 66 % av sluttlønn, ble pensjonen redusert med ca 40 000 kr pr år. Etter at arbeidstakeren hadde spart pensjonskassen for rundt en kvart million kroner, ble vedkommende ”straffet” av pensjonskassen ved å oppnå langt lavere pensjon. Etter 15 år vil dermed pensjonskassen ha spart mer enn tre kvart million kroner – eller, som det er god grunn til å hevde, har pensjonskassen snytt vedkommende for dette beløpet.

Enda verre ville det ha blitt om nevnte arbeidstaker, på grunn av mye å gjøre på arbeidsstedet, hadde gått med på å jobbe i full stilling de siste månedene før full pensjonering.

Da ville ikke Pensjonskassen utbetale pensjon i det hele tatt i den perioden, noe som selvsagt burde gi økt pensjon ved oppnådd pensjonsalder. I stedet, tro det eller ei, på konkret forespørsel svarte Statens Pensjonskasse at tvert imot ville utbetalingene fra pensjonskassen da bli ytterligere redusert. Det totale tapet ville da bli over 60 000 pensjonskroner pr år i forhold til å ta ut full pensjon ved fylte 67 år, altså et totalt tap på godt over en million kroner dersom vedkommende lever til fylte 85 år.

Her følger en helt konkret kortversjon av det flere som har valgt å jobbe i statlig virksomhet til fylte 73 år, har fått som svar fra Statens Pensjonskasse:

«På din forespørsel kan vi informere om at tjenestepensjonen din vil utgjøre kroner 0 minus skatt». Går vi ut fra en forventet levealder på 85 år, vil pensjonskassen i hvert av disse tilfellene tjene inn langt over en million kroner.

For mange av oss nåværende og tidligere offentlig ansatte oppleves det som et «ran» når vi tvinges til å subsidiere Statens Pensjonskasse med hundretusener, endog millioner, av kroner dersom vi jobber etter fylte 67 år. Og ikke bare at pensjonen reduseres, innbetalingene til pensjonskassen både fra arbeidsgiver og oss fortsetter.

Vi er minst 12 000 personer som har fortsatt, eller fortsetter, å jobbe i det offentlige etter fylte 67 år. Og som totalt sett subsidierer staten med flere milliarder kroner.

Er det rettferdig at det offentlige skal subsidieres med store beløp fra arbeidstakere som vil gjøre en ekstra innsats?

Selvsagt lønnes også de som står i jobb lenger enn til fylte 67 år, og dermed tjener de mer i de ekstra årene enn ved å gå av tidligere med full pensjon. Men akkurat det er vel ikke noe argument for å redusere pensjonen? Alle som jobber, mottar selvsagt lønn, og de som tar ut bare en del av pensjonen, og sparer det offentlige for hundretusener, endog millioner av kroner, skal vel ikke straffes for det? Burde de heller anbefales å gå av ved 67 år, ta seg jobb i det private og motta både full pensjon og full lønn?

Samordningsreglene fungerer også slik at dersom det tas ut pensjon fra folketrygden mens man fortsetter å jobbe i det offentlige etter fylte 67 år, vil pensjonen fra Statens Pensjonskasse også da bli redusert. Hva i all verden kan argumentet være for en slik urettferdighet?

Om det er tatt ut full pensjon fra folketrygden eller ikke, må selvsagt være totalt uvedkommende i slike tilfeller. For ved å gå av med full pensjon ved fylte 67 år, ville vedkommende uansett ha fått utbetalt andelen fra folketrygden, og tilleggsbeløpet fra pensjonskassen ville bragt totalbeløpet opp til 66 % av sluttlønn.

En annen urettferdighet som det må gjøres noe med, er det årlige indeksfradraget på 0,75 % for pensjonister. Det fører til at vanlige pensjonister påføres et inntektstap på ca trekvart million kroner dersom de jobber til fylte 67 år og lever til 85 år.

Hva vil politikerne gjøre med spørsmålene som stilles i denne kronikken?

Når kan vi forvente at pensjonsreformen endres slik at det faktisk vil lønne seg å jobbe også etter fylte 67 år?

Jeg utfordrer herved de politiske partiene, og ikke minst Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen, til å besvare spørsmålene som er stilt.