I svært mange offentlige og profesjonelle sammenhenger i Norge i dag ligger det oversettelse og tolking i minst ett ledd, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser Årets forbilde i 2016, Lubna Mehdi, som tolker tegnspråk.
I svært mange offentlige og profesjonelle sammenhenger i Norge i dag ligger det oversettelse og tolking i minst ett ledd, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser Årets forbilde i 2016, Lubna Mehdi, som tolker tegnspråk.

Norge må styrke utdanningstilbudet innenfor oversetting og tolking

Språk. Som innenfor andre fagområder er høy faglig standard viktig også for profesjonsutøvere på dette feltet. Oversettere og tolker må kunne dokumentere sterk faglig kompetanse gjennom et høyt utdanningsnivå, skriver forskere ved Universitetet i Agder.

Publisert

Språk nevnes ofte i utdanningspolitiske debatter, og det er lett å enes om de mange verdige ønskene og tiltakene knyttet til kunnskap og opplæring i både morsmål og fremmedspråk. Men kompetanse i kommunikasjon på tvers av språk og kulturer er vesentlig for å sikre presis formidling, tilgang til informasjon, deltakelse i lokale, nasjonale og internasjonale møter og fora og ikke minst rettssikkerhet. Norge må styrke utdanningstilbudet innenfor oversetting og tolking.

Hyppig bruk av oversettelse som kommunikasjonsform støtter også utvikling av et levende og dynamisk norsk fagspråk.
Sandra Louise Halverson og Sissel Marie Rike
Universitetet i Agder

«Språk» er overskriften på et eget kapittel i Storingsmeldingen om Humaniora i Norge, der det argumenteres for å styrke nasjonalspråket og andre deler av Norges språklige arv, og å øke kompetansen i fremmedspråk. Kunnskap om språk og ferdigheter i språk gir innsikter i egen og andres kultur, tenkning og levesett, og slik innsikt er verdifull for individet, for samfunnet her hjemme, og for det globale samfunnet.

Men her mangler en viktig brikke om Norge virkelig vil bruke språklig/kulturell innsikt og kunnskap til å sikre kommunikasjon og deltakelse og for å sørge for at landet er med i den globale samhandelen: evnen til å forstå og formidle på tvers av språk. Det mangler oversetting (av skriftspråk) og tolking (av talespråk). God kommunikasjon på tvers av språk sikrer deltakelse, tilgang til viktig informasjon, og et fungerende demokrati.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hvor mye oversettelse og tolking som trengs i Norge hver dag. Et tilfeldig blikk på varene i kjøleskapet, et halvt øye eller øre på en nyhetssending, eller en hurtig gjennomgang av nye bøker så vel som film eller musikk vil høyst sannsynlig innebære et møte med oversatt eller tolket tekst.

I svært mange offentlige og profesjonelle sammenhenger i Norge i dag ligger det oversettelse og tolking i minst ett ledd, enten det er snakk om produksjonsmanualer, helseinformasjon eller nyhetsinnslag. Behovet for tolker er godt dokumentert i en NOU fra 2014 og i de årlige statistikkene utgitt av UDI.

Globalisering, økende internasjonalisering og den teknologiske utviklingen, ikke minst innenfor kunstig intelligens, setter store krav til kommunikasjon og sikkerhet. Alt kan ikke overlates til maskiner, så oversettere og tolker vil også i fremtiden på forskjellige måter være viktige ledd i tverrkulturell samhandling. Som innenfor andre fagområder er høy faglig standard viktig også for profesjonsutøvere på dette feltet. Oversettere og tolker må kunne dokumentere sterk faglig kompetanse gjennom et høyt utdanningsnivå. Dette har igjen sammenheng med utvikling av solide forskningsmiljøer på oversettings- og tolkefeltet.

Per dags dato finnes det i Norge kun ett studietilbud i oversettelse, ett i tolking for offentlig sektor, og tre programmer innenfor tegnspråk og tolking. Alle tilbudene er tre-årige bachelorprogrammer. Master- og PhD-utdanninger finnes ikke.

De fleste andre europeiske land har lenge drevet flerårige utdanninger for oversettere og tolker, og utdanningstilbudene strekker seg helt frem til PhD-nivået. I europeisk sammenheng er det etablert utdanningssamarbeid på master- og PhD-nivået. Norge har ikke noen utdanninger som kvalifiserer til deltakelse her. Utdanninger på feltet utvikler seg raskt i Asia og Midtøsten spesielt, og utdanning av tolker og oversettere er et voksende forskningsfelt.

Forskningen som drives, favner vidt: i tillegg til tradisjonelle litteraturvitenskapelige eller lingvistiske analyser, forskes det på sosiologiske spørsmål om makt og kapital i publisering av oversettelser, på hvordan oversettelse og tolking utføres i politisk betente situasjoner og konflikter, hvordan tolker inntar ulike roller i komplekse rettsavhør, hvor på tv-skjermen tekster skal plasseres og hvordan det språklige innholdet integreres med det visuelle, hvordan oversettere og tolker møter etiske dilemma, og hvordan oversettelsesprosessen forløper seg over tid, bare for å nevne noen eksempler.

I tillegg til at oversettelse og tolking stiller de høyeste krav til språkkompetanse i to språk, viser både praktisk erfaring og forskning at det å kunne to språk, ikke er ensbetydende med å kunne oversette eller tolke mellom dem. Oversettelse og tolking er noe annet og noe mer. Utover det rent språklige, omfatter profesjonskompetanse til oversettere og tolker kunnskaper og ferdigheter innenfor kommunikasjon, informasjonssøk og -vurdering, terminologi, juss, økonomi, og teknologi, bare for å nevne noen.

Det er ikke vanskelig å forestille seg de etiske utfordringene som ligger i oversetterens eller tolkens hverdag, noe som understreker nødvendigheten av veiledet forberedelse og etisk refleksjon i utdanningene.

Et siste paradoks i denne situasjonen er det faktum at oversettelse og tolking kan spille en viktig språkpolitisk rolle, uten at dette synes å være brakt inn i debatter om norsk språkpolitikk. Hyppig bruk av oversettelse som kommunikasjonsform støtter også utvikling av et levende og dynamisk norsk fagspråk. I arbeidet med tolking og oversetting oppleves fagspråklige mangler på en akutt måte, og løsninger må finnes.

Kommunikasjon på tvers av språk er ikke det samme som kommunikasjon i et språk, og det krever kunnskaper, trening og etisk refleksjon. Norge bør styrke de eksisterende utdanningene i oversettelse og tolking og etablere utdanningstilbud opp til PhD-nivået. En slik styrking vil bidra til å dekke Norges umiddelbare og fremtidige behov for høyt kvalifiserte oversettere og tolker og muliggjøre en sterkere norsk deltakelse i internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid.