Biblioteksdirektør Lars Egeland ved OsloMet har sett på hva som skal til for å få studentene til å jobbe best på campus. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Biblioteksdirektør Lars Egeland ved OsloMet har sett på hva som skal til for å få studentene til å jobbe best på campus. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Campus som fremmer læring, samarbeid og forskning

Campus. Det må være rom som inviterer til åpenhet mot omverdenen, som legger til rette for tverrfaglig samarbeid og deling av data og kunnskap, skriver Lars Egeland.

Publisert

Hva sier forskningen om hva som kjennetegner campusutforming som har positiv innvirkning på undervisning, forskning, samarbeid og læring?

Dette var oppdraget fra Kunnskapsdepartementet til Kunnskapssenteret for Utdanning. Resultatet av deres systematiske kunnskapsoversikt er ble overlevert til departementet i desember i fjor og er publisert i rapporten «Campusutforming for undervisning, forskning, samarbeid og læring».

Universitetsavisa til NTNU oppsummerte svaret fra studentene slik: Bibliotek kommer på førsteplass. Dette var basert på en undersøkelse som forskerne H.K. Wilson og A. Cotgrave ved Liverpool John Moore University hadde foretatt for å finne ut hva slags rom studentene mente egner seg godt til læring, og som er referert i Kunnskapsoversikten.

Å lage systematiske kunnskapsoversikter er en metode som er mye brukt i medisin og helsevitenskap, ikke minst for å lage anbefalinger til helsevesenet om praksis innen ulike områder. Samfunnsvitenskapene er ikke så eksplisitte, men metoden tas i økende omfang i bruk også her. F.eks. i forbindelse med Djupedal-utvalget som skrev om tiltak mot mobbing og som trengte en oversikt over hva forskningen faktisk sier om tiltak som virker mot mobbing. Ved OsloMet har vi etablert en tverrfaglig tjeneste med forskningsbibliotekarer som foretar slike kunnskapsstatuser. Ikke minst er det viktig i prosjektsøknader at man kjenner til hva som er gjort av forskning andre steder.

I dette arbeidet er det er søkt etter artikler i seks elektroniske databaser, bl.a. ERIC, Psychinfo, Scopus og Art & Architecture Complete. Søkene resulterte i 23.137 treff. Etter fjerning av duplikater benyttet man tekstmineringsteknologi som resulterte i at man sto igjen med 43 studier som var potensielt relevante. Disse ble lest i fulltekst av to forskere som sorterte ut 2 studier etter kvalitet og 10 på relevans. Kunnskapsoversikten omfatter derfor 31 studier - ingen av artiklene var norske.

Alle møbler må kunne flyttes på!
Lars Egeland
Biblioteksdirektør, OsloMet

Strategisk campusutvikling er blitt et begrep i høyere utdanning de siste åra. Det dreier seg om alt fra å planlegge campus med stor nok kapasitet, lokalisering av bygninger osv - til innholdet i bygningene. I NTNUs Visjoner for campusutvikling 2060 dreier campusutvikling seg om hvordan universitetet kan tilpasses behovene for økt fleksibilitet innen utdanning, forskning, nyskaping og formidling. Campusutviklingen må tilpasses universitetets rolle i samfunnet, internasjonalisering, nye utdanningsformer og læringsmiljø. Campusutvikling handler også om å være relevant i regionen eller byen.

Campusutvikling: For hva slags læring? Når det gjelder utvikling av gode lokaler for læring, henger det selvfølgelig tett sammen med hva slags læring man legger opp til. Underviserundersøkelsen utført av NOKUT i 2016 viser at undervisnings- og arbeidsformene i høyere utdanning fortsatt domineres av lærersentrert utdanning. Riksrevisjonens gjennomgang av studiegjennomføringen i høyere utdanning (Dokument 3:8 (2014-15), viser at det er lav gjennomføring og stort frafall som har en stor samfunnsmessig kostnad. De peker på arbeidsformene i høyere utdanning, og etterlyser mer studentaktive undervisnings- og læringsformer og gode sosiale miljøer.

Dette blir også etterlyst i Studiekvalitetsmeldinga. I Utdanningskvalitetsmeldinga til OsloMet for 2016-17 er det røde varsellamper på to forhold: «For lite variasjon i lærings- og vurderingsformer. Digitale verktøy må benyttes i større grad» og «for lav kjennskap blant studentene til forsknings- og utviklingsarbeid» dvs forskningsbasert utdanning. En undersøkelse utført av Kunnskapssenter for utdanning i 2016 (Morgan, 2016) viser at det er den pedagogiske bruken av teknologien som virker positivt på læringsutbytte, ikke teknologien i seg selv. For mange av oss er det selvsagt: Teknologi er interessant for nerdene, for oss andre er det viktigere hvordan teknologien implementeres i vår hverdag.

Krav til gode læringsarealer henger åpenbart tett sammen med bruk av teknologi. Teknologien gjør at jeg har tilgang til det meste hjemmefra: Jeg kan søke i databaser, se forelesninger på film, delta i digitale kurs. Jeg trenger ikke å komme til campus for å sitte med PCen. Men det kan være andre gode grunner til at jeg skal komme hit: samarbeide med andre mennesker, lære sammen, arbeide i et inspirerende læringsmiljø f.eks. Det fysiske møtestedet blir trolig ikke mindre viktig i framtida, men da må vi ha lokaler som fremmer slike møtesteder.

«De mest kreative ideene kommer ikke til å komme mens du sitter foran skjermen din» sier Scott Birnbaum, visepresident i Samsung (Waber, 2014). Derfor legger store kunnskapsbedrifter som Google, Facebook og Microsoft opp til store fleksible arbeidsområder der muligheten er stor for å treffe kolleger som man ikke ellers treffer. Der det legges til rette for mange ulike måter å jobbe på og ikke minst der det folk stimuleres til kreativitet gjennom kunst og sosiale rom. «Det trengs en variasjonsbredde av rom og arealer hvor planlagte aktiviteter kan gjennomføres eller nye oppstå. Noen kan egne seg for kreativitet, andre for produktivitet» (Lillejord, 2017, s 7). Det høres omtrent ut som et moderne bibliotek.

I fjor var ledergruppa ved biblioteket ved OsloMet på studiebesøk til flere nederlandske universitet. Blant annet besøkte vi Centre for Teaching and Learning ved Utrecht University. Der var de opptatt av å skape framtidas undervisningsrom tilpasset mer intensiv bruk av digital teknologi. Hvordan ser et slikt undervisningsrom ut? De startet med å fjerne alle møbler. Veggene ble dekket med metallplater som ble malt hvite. Dermed ble alle veggene white-boards der det kunne skrives og tegnes og ark og plakater kunne henges opp ved hjelp av magneter. I taket ble det montert skinner som gjorde at kameraer, projektor og annet utstyr, inkludert gardiner kunne trekkes rundt i rommet. Noen få hev-og-senk-bord og stoler i ulike farger. Vi ble bedt om å sette oss. «Jasså, du er sjefen», spurte den ene professoren. «Ja, for du skjønner at vi har erfaring for at sjefene alltid setter seg på de røde stolene», forklarte han. «Vår oppsummering er at undervisningsrom for en digital framtid, handler om fleksible rom som kan tilpasses ulike grupper mennesker,» sa han.

Lar det seg gjøre å argumentere for åpne, fleksible løsninger for studenter og lukkede cellekontorer for ansatte?
Lars Egeland
Biblioteksdirektør, OsloMet

Mange universiteter rapporterer om at klasserom blir mindre viktige for studentene som læringsområder. Oppsummeringen i Kunnskapssenterets rapport er at «studentene etterspør uformelle læringsrom der de de har enkel adgang til mat og drikke, kan sitte komfortabelt og være en del av et sosialt miljø samtidig som de kan arbeide individuelt og holde kontakt med digitale nettverk. Arbeidsplasser vil få stadig flere multifunksjonelle rom» (Lillejord 2017 s. 3) I rapporten pekes det på at «i økende grad kan studier foregå uavhengig av sted og tid, noe som påvirker studentens forhold til campus. Selv om studenten kan påvirke når og hvordan de kan studere, er de likevel avhengige av fysiske og virtuelle møteplasser hvor de kan diskutere med medstudenter og konsultere veiledere og undervisere» (Lillejord 2017, s 9) En av konsekvensene av dette er at studentene vil stille større krav til estetisk og fysisk utforming av både de formelle og uformelle rommene for læring.

Når studentene stemmer med beina, det vil si at de velger de lokalene som de selv finner mest attraktive for læring, så lønner det seg å finne ut hva studentene ønsker. I undersøkelsen som Wilson & Cotgrave har foretatt (referert i Lillejorde 2017) sier studentene at uavhengig av fagbakgrunn så rangerer de tilgang til bibliotek som viktigst for læring. Deretter kommer adgang til rene toaletter, god plass, moderne teknologi, behagelig temperatur. Studentene er opptatt av at rommene skal fremme fellesskapsfølelse, tilhørighet og identifikasjon. «Sosiale rom må invitere til både planlagte og spontane studentmøter.» «Hvis studentene både kan samarbeide om oppgaver og vise hverandre hva de har gjort, kan deres følelse av felleskap øke.» (Lillejord 2017). En annen undersøkelse (Harrop & Turpin, 2013) viser ni forhold som kjennetegner gode uformelle læringsrom: Læringsrommet er en destinasjon (studentene søker seg dit), en identifikasjon (særpreg), innbyr til samtaler, gir følelse av fellesskap, gjør det mulig å trekke seg tilbake, enkel adgang, lett å få plass, er brukervennlig, alle nødvendige ressurser er tilgjengelige, lett å få tak i mat og drikke.

Kunnskapsstatusens oppsummering av de ulike undersøkelsene er at studentenes følelse av tilhørighet og identifikasjon er viktig. At studenter fra ulike fagdisipliner kan ha ulike personlighetstrekk som påvirker preferanser for fysisk utforming, at biblioteket er et viktig uformelt læringsrom - men også at nærhet til undervisere er viktig. I tillegg at møbleringen har et oppsett som gjør det mulig å samhandle. (Lillejorde 2017, s 35) Alle møbler må kunne flyttes på!

En undersøkelse blant studentene ved OsloMet i fjor viste at ca 80 % av studentene brukte biblioteket som arbeidssted. Det som gjorde det populært var blandingen av å være et sted som fremmet arbeid, samtidig som det var et sosialt rom. Et sted å jobbe, men også å se andre, og bli sett. Et sted å jobbe aleine sammen, som en student oppsummerte. I boka «Det åpne bibliotek: Forskningsbibliotek i endring» (Anderson 2017) skriver sosialantropologene Astrid Anderson og Cicilie Fagerlid om hvordan HumSam-biblioteket på UiO oppfattes som et arbeidssted som også virker disiplinerende på studentene - som fremmer arbeid. Det burde bety at institusjonen burde ha interesse av å legge til rette for at studentene bruker biblioteket som arbeidssted.

Når det argumenteres for at mer åpne og fleksible arbeidsområder for studenter, fremmer innovasjon, samarbeid og læring, er det interessant at det samtidig pågår en diskusjon om hva slags kontorarbeidsplasser ansatte skal ha. Lar det seg gjøre å argumentere for åpne, fleksible løsninger for studenter og lukkede cellekontorer for ansatte? Waber (Waber 2014) setter opp en tabell der X-aksen er fra faste arbeidsplasser til fleksible løsninger og y-aksen er fra private kontorer til åpne løsninger. Private, faste arbeidsplasser fremmer personlig produktivitet, fokuserer på invididuelt arbeid med deadliner. Åpne løsninger med fleksible arbeidsplasser bidrar til å knuse siloer, fremmer kreativitet og innovasjon, prosjektarbeid og gruppe-effektivitet. Diskusjonen om arbeidsplasser bør derfor handle om hva slags produktivitet man trenger, så kan man velge kontorløsning ut fra det.

Det er et uttalt mål at undervisningen i høyere utdanning skal være forskningsbasert. Dette er det ingen uenighet om, men begrepet tolkes på mange ulike måter. Noen oppfatter det slik at studentene skal engasjeres i lærernes forskningsprosjekter. Andre er mer opptatt av at undervisningen skal basere seg på kunnskap som er forskningsbasert, det betyr at studenter og lærere i stor grad skal bruke forskningskilder og forskningsartikler. En tredje definisjon er å knytte det til læringsformen: At undervisningen skal bygge på at studentene utsettes for forskningsspørsmål som de selv må bidra til å finne svar på. Her knyttes forskningsbasert undervisning til målet om mer studentaktive undervisningsformer.

I Kunnskapsstatus-rapporten sies det slik: «Forskere på universitet og høgskoler må tenke og arbeide som forskere også når de underviser - samtidig som campus må utformes slik at dette blir mulig for dem.» (Lillejord 2017, s 56) Det betyr at det må være rom som inviterer til åpenhet mot omverdenen, som legger til rette for tverrfaglig samarbeid og deling av data og kunnskap.

Artikkelen har også vært trykt I Bok og Bibliotek nr 2/2018