Prorektor Nina Waaler ved OsloMet kritiserer Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning for å ha svak kobling mellom forskning og utdanning. Foto: Siri Øverland Eriksen
Prorektor Nina Waaler ved OsloMet kritiserer Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning for å ha svak kobling mellom forskning og utdanning. Foto: Siri Øverland Eriksen

Ta grep for å koble forskning og utdanning

Statsbudsjettet 2019: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er overraskende svak om koblingen mellom forskning og utdanning, skriver Nina Waaler.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har lest den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning med stor interesse, og er litt overrasket. Fjorårets stortingsmelding, Kultur for kvalitet i høyere utdanning, er tydelig på at forskning og utdanning skal være likeverdige oppgaver som er gjensidig avhengige av hverandre. Langtidsplanen viser likevel at det er et godt stykke igjen før forskning og utdanning er sidestilt økonomisk.

Å øke bevilgningene til forskning innen viktige og prioriterte fagområder er utvilsomt et gode. Men dersom regjeringen virkelig ønsker å satse på økt kvalitet i høyere utdanning, og en tydelig kobling mellom forskning og utdanning, trengs også konkrete virkemidler.

Det er naivt å tenke at om vi bare øker forskningsaktiviteten, vil den nye kunnskapen automatisk «drysse ned» i utdanningene.

Skal vi virkelig få til den riktige og viktige koblingen mellom forskning og utdanning, må vi gjøre mer enn å nevne dem i samme åndedrag.
Nina Waaler
Prorektor for utdanning, OsloMet

De aller fleste vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler både forsker og underviser. De gjør en viktig og god jobb for at nye forskningsresultater skal komme utdanningene og studentene til gode. Blir dette i for stor grad overlatt til den enkelte og hans/hennes fagmiljø? UH-sektoren, myndigheter og styringsorganer har et særlig ansvar for å legge bedre til rette for en god kobling mellom utdanning og forskning.

Jeg mener Forskningsrådets utlysninger bør, der det er relevant, prioritere søknader med en dedikert «utdanningsansvarlig» i forskergruppen og en tydelig plan for hvordan forskningsresultatene skal komme utdanningene til gode. Det er ikke urimelig å stille tilsvarende krav til en plan for hvordan forskningen skal komme utdanningen til gode som krav til kommunikasjon og formidling.

Vi bør også stille tydelige forventninger til dialog mellom Forskningsrådet og det nye Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning (DIKU). Forskningsrådet nevnes spesielt som en sentral aktør i oppfølging av langtidsplanen. DIKU har fått ansvar for den nye konkurransearenaen for kvalitet i høyere utdanning. Vi ser frem til at disse to instansene skal samarbeide og komme frem til gode konkrete tiltak for å styrke koblingen. Kunne for eksempel en tildeling fra Forskningsrådet utløst mulighet for å søke midler fra en egen pott i DIKU dedikert til å utvikle nye måter å koble forskningsresultatene til utdanningene?

Et annet spørsmål er om sektoren selv er rigget på best mulig måte for å koble forskning og utdanning? Mange av universitetene og høyskolene er ganske konservativt organisert. Vi har fortsatt separate forskningsutvalg og utdanningsutvalg, prorektor og prodekan for FoU og prorektor og prodekan for utdanning. Tilsvarende ser vi i UHR-systemet. Vi må være åpne for at en slik todeling kanskje ikke er den beste løsningen.

Forskning og høyere utdanning er og bør være to sider av samme sak. Skal vi virkelig få til den riktige og viktige koblingen mellom forskning og utdanning, må vi gjøre mer enn å nevne dem i samme åndedrag.