Fremtidens universiteter er flerspråklige

Et universitet for fremtiden er verken norsk eller engelsk. Det er flerspråklig. I hvilken grad vi lykkes som fremtidig universitet vil avhenge av mange faktorer, også av hvordan vi håndterer vår flerspråklighet.

Fremtidens universitet er flerspråklig, og språkføringene ved universitetene må funderes på vår fremste kunnskap om flerspråklighet. Fra flerspråklighetsforskningen vet vi at flerspråklighet kjennetegnes ved språk som brukes i ulike situasjoner og til ulike formål, og ved folk som veksler mellom språkene. Som oftest er det også slik at flerspråklige kan ett språk best.

Ved et flerspråklig universitet jobber det folk som bruker mer enn ett språk i sitt daglige arbeid, eller som bruker ulike språk i undervisning og forskning. Hos de aller fleste av oss er ett av språkene bedre utviklet enn de andre. Det vi kaller for det dominante språket. Det vil være det språket man bruker mest.

Ved OsloMet - storbyuniversitetet er norsk det språket vi bruker mest. Mesteparten av undervisningen foregår på norsk og mange av lærebøkene skrives på norsk. Så skriver vi om våre forskningsresultater på både norsk og på engelsk. Ansatte ved et flerspråklig universitet bruker ulike språk til forskjellige anliggender eller i ulike funksjoner. Vi veksler mellom språkene.

Men ikke alle utdanningene ved OsloMet har norsk talespråk som sitt dominante språk. Ved tegnspråkutdanningen er det daglige arbeidsspråket norsk tegnspråk, og ikke norsk talespråk. Norsk tegnspråk er det dominante språket ved seksjon for tegnspråk. De som ikke behersker tegnspråk godt nok til å delta i samtaler ved denne seksjonen, bruker tolk. Slike møter er ofte tospråklige, men av og til også flerspråklige med for eksempel engelsk og engelsk tegnspråk representert. På denne måten skaper vi et tegnspråkmiljø ved seksjon for tegnspråk og tolking som vi har sett er et viktig språkpolitisk tiltak når tre av fire statlige døveskoler er lagt ned. Undervisningen på seksjonen foregår også i all hovedsak på tegnspråk, men disse tolkestudentene skal trenes i å tolke mellom norsk talespråk og norsk tegnspråk, så en av arbeidsoppgavene våre blir å sørge for at de også er over gjennomsnittlige gode i norsk.

Ved OsloMet har vi også deltatt i andre tospråklige møter der noen av oss snakker norsk mens andre snakker engelsk. En forutsetning for slike møter er at alle behersker begge språk godt nok til å kunne delta. En slik ordning passer godt i tilfeller der folk med ulike dominante språk deltar, og den er godt egnet til å utjevne en ubalanse i makt som oppstår når noen har bedre utviklede språklige ferdigheter enn andre, og derfor får fremmet sine synspunkter på en måte som har større sjanser for å bli hørt og få gjennomslag. I språkvalg ligger det også en betydelig maktfaktor.

Ved tolkeutdanningen for talespråk er norsk det daglige arbeidsspråket, men vi underviser også i og på andre språk. I språkgruppene undervises det for eksempel på arabisk, albansk, kinesisk, engelsk og russisk. Mesteparten av undervisningen foregår imidlertid på norsk. Fellesundervisningen for alle språkgruppene representert ved tolkeutdanningen vil i all overskuelig fremtid være på norsk. Det er ikke bare fordi tolkene skal utdannes til å tolke i norsk offentlig sektor, men også fordi mange av våre studenter kun har norsk som fellesspråk. Engelsk er derfor ikke et alternativt fellesspråk og dermed undervisningsspråk ved tolkeutdanningen. Ved tolkeutdanningen kan ikke engelsk være et undervisningsspråk for alle studentene, men engelsk er og vil trolig alltid være et viktig forskningsspråk, kanskje det viktigste. Noe lignende vil trolig også gjelde ved norskseksjonen på lærerutdanningen, slik våre kollegaer har påpekt i Khrono.

Man kan ikke undervise fremtidens norsklærere på engelsk. Å tro at en voksen person innen rimelig tid skal kunne lære seg norsk på et slikt nivå at en vil kunne undervise lærerstudenter eller tolkestudenter i norsk, er trolig naivt.

Tolkeutdanningen er spesiell med sine mange språk, men alle utdanningene ved OsloMet er på ulikt vis spesielle med henblikk på språk. Ved de ulike utdanningene er det behov for litteratur på engelsk og på norsk. Ved noen utdanninger er det norskspråklige behovet størst. Ved andre utdanninger er det engelskspråklige behovet størst.

I hvilken grad vi lykkes som fremtidig universitet vil avhenge av mange faktorer, også av hvordan vi håndterer vår flerspråklighet. Vi må alle ta ansvar for å videreutvikle og opprettholde både norskspråklige og engelskspråklige ferdigheter. Det krever en erkjennelse av at man aldri blir utlært i noe språk og at ulike språk brukes til ulike formål og at språkbrukere veksler mellom ulike språk avhengig av behov.

Ved de enkelte utdanningene og forskergruppene må vi nå ta stilling til grad av flerspråklighet, hvilken funksjon de ulike språkene skal ha og hvordan vi skal veksle mellom språkene. Flerspråkligheten må tilpasses faktiske lokale forhold og økt krav om internasjonalisering. I dette arbeidet må vi huske på at språkvalg alltid vil påvirke maktforholdene ved en institusjon. Språkvalg kan inkludere og ekskludere.

I et notat fra rektor til dekanene ved OsloMet av 17. oktober 2017 står det at det bare i «særlige tilfeller» skal stilles krav til at søkerne til OsloMet behersker norsk. Ved de ulike fakultetene må det vurderes hvilket innhold en skal legge i formuleringen «særlige tilfeller», slik også Bjørn Smestad har antydet i kommentarfeltet på Khrono.

Når det skal gis innhold til formuleringen «særlige tilfeller» bør de som er tettest på utdanningene og forskningen involveres. Det er vi som underviser og som forsker, som kjenner OsloMet sine behov for språkføringer best. Først og fremst må språkføringene bidra til å opprettholde og styrke kvaliteten ved våre utdanninger, slik våre kollegaer ved Lærerutdanningen påpeker i Khrono forrige uke. Fokus for vår virksomhet må være det samfunnet vår institusjon først og fremst skal betjene. I vår iver etter internasjonalisering må vi heller ikke glemme at alle institusjoner i universitet- og høyskolesektoren har et lovpålagt krav om å verne og utvikle godt norsk fagspråk.

Vi bør alle tenke igjennom hvordan vi vil håndtere vår flerspråklighet i eget fagfelt.