Nye språkføringer svekker kvaliteten på OsloMet

Rektor ved OsloMet – storbyuniversitetet, Curt Rice, har gjennom sitt notat til dekanene ved seks fakultet og sentre, datert 17.10. 2017, lagt noen føringer for rekrutteringen av nye tilsatte som i samme notat inkluderer språkpolitikken ved universitetet. Notatet presiserer at det ved tilsettinger bare i «særlige tilfeller» skal stilles krav til at søkerne behersker norsk.

Språk er en grunnleggende forutsetning for identitet. Språk er en grunnleggende forutsetning for deltakelse. Språk er en grunnleggende forutsetning for læring. Derfor mener vi at det både kulturelt, faglig og pedagogisk er svært viktig at studenter som gjerne vil utdanne seg til å bli profesjonsutøvere i Norge, får utdanningen sin på norsk. Rektors forslag innebærer nedbygging av denne muligheten. Engelsk blir det ordinære, det nye prinsippet er at norsk er noe man kan ha bruk for i «særlige tilfeller». Vi mener dette er et voldsomt anslag mot vår rett til å være fullverdige norske profesjonsutdannere på norsk i Norge.

Rektors sammenkopling av føringer for rekruttering på den ene siden og språkpolitikk på den andre reiser et prinsipielt spørsmål om hva samfunnsoppdraget for profesjonsstudiene innebærer. Vi leser to sentrale føringer ut av notatet:

1. Universitetslektorer skal ikke lenger tilsettes fast/midlertidig, eller dette skal bare skje i svært spesielle tilfeller.

2. Professorkompetanse trumfer språkkompetanse.

Kjennskap til det norske samfunnet med det språket som f.eks. lærere, studenter og elever i den norske barnehagen/skolen eller f.eks. sykepleiere/pasienter i Norge forstår og bruker, er mindre viktig enn internasjonalisering.

Rektor åpner for at en kan tilsette midlertidig uten (professor)kompetanse, men skal du få fast stilling på dette utlyste nivået er kravet om denne kompetansen eller tilsvarende absolutt. «Dersom den som er midlertidig ansatt ikke kvalifiserer seg til utlyst nivå etter tre år, må vedkommende fratre stillingen.» Vi merker oss at mens rektor foreslår at midlertidig stilling skal brukes som pisk for at førsteamanuenser skal skynde seg med å kvalifisere seg til professor, en faglig «tenure track», som vi kjenner fra amerikanske universiteter, vil den nytilsatte aldri bli avkrevd noe når det gjelder norske studenters mest grunnleggende forutsetning for å forstå et fag, nemlig det norske språket. Notatet stiller ingen sanksjoner til manglende oppnådd språkkompetanse i norsk etter tre år. Det sier heller ingenting om språket undervisningen skal foregå på de tre første årene før språkprøve på nivå B2 er bestått. Alle stillingene skal utlyses internasjonalt. Vitenskapelige kriterier som publisering og grad har forrang uansett språk.

Norsk er allerede under et voldsomt press fra engelsk språk og kultur. Rektor foreslår et institusjonelt grep som kan innebære at det norske språket mister sin selvfølgelige førsteplass i utdanningene til profesjoner ved vårt universitet. Ambisiøse studenter må først og fremst lære seg engelsk. For tilsatte vil makt og prestisje bli enda sterkere knyttet til engelsk språk enn det som allerede er tilfelle, og for begge grupper vil det snart bli slik at norsk skal gjelde for de som ikke kan bedre. Men vi kan bedre!

Norsk lov gjennom forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanning av 2017 slår fast at alle lærerstudenter etter endt utdanning «behersker norsk muntlig og skriftlig, både bokmål og nynorsk, og kan bruke språket på en kvalifisert måte i profesjonssammenheng». Universitets- og høyskoleloven §1- 7 - 2009 understreker at «Universiteter og høyskoler har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk». Disse formuleringene er lovhjemler for oss tilsatte som underviser studenter ved OsloMet – storbyuniversitetet. Yrkes- og fagkunnskap skal utvikles gjennom faglig språkbruk på norsk som er bokmål eller nynorsk.

Yrkesutøvelse i det norske arbeidslivet er mål for de fleste utdanningene ved OsloMet – storbyuniversitetet. Ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning er vi så heldige å undervise studenter som blir lærere for barn og unge i den norske skolen. Kandidatene som vi har utdannet skal lære elevene å skrive rett og godt og å samtale på det språket som er skolens opplærings- og undervisningsspråk. Gjennom morsmålet utvikler barna sin forståelse av verden slik at de kan formulere selvstendige vurderinger og forhåpentligvis vokse for å stå på egne bein. Så vel i grunnskole som på universitet formidler vi basal språkkunnskap: Hvordan bygge en hensiktsmessig setning, hvordan skrive gode tekster, hvordan formulere synspunkt best? Kunnskaper om norsk språk og språksamfunn står sentralt i undervisninga.

Hvem trenger trygge språkbrukere? Arbeidslivet har behov for yrkesutøvere som kan formulere seg godt skriftlig og muntlig. NHOs kompetansebarometer (Nifu Step 2016) fant at norsk arbeidsliv først og fremst rangerte søkerne sine etter disse kvalifikasjonene: Det viktigste var praktisk erfaring, så kom god muntlig kommunikasjon på norsk, og på tredjeplass skriftlig formidlingsevne på norsk. På niende plass kom kompetanse i fremmedspråk. Gode norskkunnskaper er altså høyt verdsatt i norsk arbeidsliv. Arbeidslivets behov er viktig for utdanninga ved et profesjonsuniversitet, og ikke minst for lærerutdanninga. Yrkestilknytninga er et særtrekk og et konkurransefortrinn ved vårt universitet. Lærerutdanninga utdanner mange grunnskolelærerstudenter og svært mange lærere søker etter- og videreutdanning hos oss. Det er ikke minst den praksisnære kunnskapen om norsk skole som gjør studiene populære, det viser studieevalueringene.

Rekrutteringspolitikken ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier har hittil ved sine tilsettinger fulgt to viktige spor. Ett av sporene er å ansette universitetslektorer med tilknytning til yrkesliv med erfaringsbasert kunnskap om praksisfelt i barnehage, skole og samfunn. Det andre sporet følger primært tradisjonelle akademiske føringer med gradsinndelinger og publiseringsvurderinger. Denne kombinasjonen med begge spor styrker etter vårt syn profesjonsutdanninga og sørger for at OsloMet – storbyuniversitetet utdanner mange studenter til kompetente yrkesutøvere.

Internasjonalisering er viktig. God morsmålskompetanse er ofte en nøkkel for å bli en aktiv fremmedspråkbruker. Det er sammenhenger mellom å være trygge morsmålsbrukere og å kunne tilegne seg viktige andre språk som engelsk for å delta i det internasjonale kunnskapssamfunnet. Grammatiske komparative og kontrastive perspektiv er essensielle for å aktivisere språkmangfold. Disse forbindelseslinjene bør ikke undervurderes i et samfunn med krav om økende skriftlighet.

Det er ingen motsetning mellom å være dyktig morsmålsbruker og fremragende fremmedspråkbruker. Men det er gjerne en forskjell mellom passiv og aktiv språkbruk, mellom det å kunne forstå f. eks engelsk og å være en dyktig utøver skriftlig og muntlig. De fleste presterer på sitt beste når de kan formulere seg i et morsmål hvor de er trygge og forstår hverandre godt. Det gjelder ikke minst studenter som skal bli aktive i ulike samfunnsbærende yrker hvor språket er norsk. Slike studenter trenger et læringsmiljø i et språk der de tør trene på ytringer.

Er det uvesentlig om lærerutdannere har mangelfull kompetanse i norsk dersom de ellers har de beste vitenskapelige kvalifikasjoner? Læring – også studentenes læring – skjer ikke uavhengig av språket. Kvalifisert UF-personale har god kompetanse i norsk. I profesjonsutdanninger som læreryrket må UF-personale ikke bare undervise i et fagstoff, men også samtidig modellere selve yrkesutførelsen. Hvordan skal f.eks. lærerutdannere få dette til når de ikke kan forholde seg eksplisitt til studentenes pensum og læremidler laget til elever i den norske skolen?

Vi vet at god fag- og leseopplæring – også på universitetsnivå – forholder seg eksplisitt til tekstene som leses. UF-personale må kunne kommunisere muntlig med studentene på det fagspråket studentene skal bruke i sin framtidige yrkesutførelse, slik at ikke studentenes barrierer for å ytre seg øker. Skal vi tilby en god yrkesutdanning, kan ikke studentene rett og slett bare lære fagspråket på et annet språk, det vil umuliggjøre muntlige vurderinger av studentene.

For – om språket f. eks er engelsk og du ikke behersker det til fulle – er det engelskkunnskapene eller matematikkunnskapene som vises fram? Det er også et problem hvordan UF-personale uten tilstrekkelige norskkunnskaper skal kunne lese, utvikle og vurdere norskspråklige tekster fra studentene, gi kvalifisert tilbakemelding. Det er noe helt annet å tenke avansert faglig på engelsk enn på norsk, når sistnevnte er morsmålet. Kompetanse i norsk språk er en integrert del av fagkompetansen lærerutdannere trenger for å undervise framtidige lærere.

Konsekvensene av rektors notat innebærer en nedvurdering og reduksjon av verdien av norsk språk ved vår institusjon. Vi mener det er svært viktig at vår egen, og dermed også våre studenters, kompetanse, blir vurdert på en måte som ikke implisitt forutsetter dyktighet i flytende muntlig og skriftlig engelsk. En slik undergraving av fagkunnskap om sammenhengen mellom språk og læring er vi imot.

Rektors føringer for rekrutteringspolitikk luker ut den praksisnære universitetslektoren og legger til rette for at institusjonen må tilsette UF-personale som ikke kan bruke norsk språk på en kvalifisert måte i sin yrkesutøvelse. Dette bortfallet av muligheten instituttene selv har til å vurdere hva slags fagkompetanse som trengs, mener vi vil svekke kvaliteten på utdanningene ved OsloMet.​