forsker og forfatter

Ønsker egen støtteordning for kunnskapslitteratur

Enn så lenge lønner det seg ikke — verken for forlagene eller for den enkelte vitenskapelige ansatt å skrive og gi ut bøker på norsk. Noe må gjøres, mener professor.

Det må fortsatt gis ut bøker, mener professor Johan Tønnesson — hvis ikke ivaretar ikke staten sine plikter.
Det må fortsatt gis ut bøker, mener professor Johan Tønnesson — hvis ikke ivaretar ikke staten sine plikter.
Publisert

— Å være forfatter i NFFO-sammenheng betyr at man henvender seg utover selve forskningsverdenen vi representerer. Det er å skrive fagbøker, lærebøker, profesjonslitteratur, allmenn sakprosa og sakprosa for barn og ungdom, sier førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO) og styreleder i Det faglittereære fond, Ylva Østby til Khrono.

Dette er de delene av akademikervirket som det kanskje er minst insentiver for å drive med, mener hun.

Nylig arrangerte Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening et møte med tittelen «Hva er en akademisk forfatter i NFFO?». Her var det enighet om at det må være lettere å være vitenskapelig ansatt og samtidig forfatter.

— Universitetene liker å snakke om det i festtaler, men de støtter det ikke nødvendigvis i det daglige, sier Østby.

30 prosent av medlemmene til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) jobber i universitets- og høgskolesektoren.

Må fortsatt gis ut bøker

På møtet tok professor i retorikk ved UiO, Johan Laurits Tønnesson, til orde for at det bør opprettes en egen produksjonsstøtteordning for kunnskapslitteratur.

Hvis viljen er tilstede hos politikerne, tror han det kan være mulig.

— Kunnskapslitteratur er noe annet enn «page turner-sakprosa». Man kan si det er midt mellom den og strengt vitenskapelige tekster. Det er heller ikke lærebøker, sier han til Khrono.

Tønnesson nevner «Komme til orde» av Anders Johansen som et eksempel på en slik bok.

Han mener at slike bøker ofte stoppes av forlag som ikke tør å satse på slikt. Samtidig lønner det seg ikke for vitenskapelige ansatte å bruke tiden sin på denne typen formidling, på grunn av tellekantsystemet.

— Hvis man kommer med et forlag med en god bokidé, spør de gjerne om dette kan bli en lærebok. Det er ikke alltid det bør eller kan bli det - men det er veldig synd om det skal kreves for å gi ut bøker av denne typen.

— Hvorfor er det viktig at det gis ut slike bøker?

— Hvis jeg kan være litt pompøs vil jeg henvise til Grunnloven § 100 om ytringsfrihet: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Da må det fremdeles gis ut bøker basert på dyp kunnskap, sier han.

Tønnesson mener boka som format har en spesiell styrke, både ved at den ofte genererer artikler i medier og ved at den har et langt liv, og dermed får en lang virkningshistorie.

— Bøker har helt andre muligheter enn artikler eller TV-programmer. Hvis vi skal leve opp til Grunnlovens ambisjoner, må ikke boka på morsmålet få dø ut. Det må gis ut litteratur som bygger på kunnskap som er ervervet gjennom vitenskap og forskning — som så kan deles videre med et interessert publikum.

Ikke marked for det

Det er imidlertid ikke et stort marked for denne typen bøker, forteller forlagssjef i Universitetsforlaget, Hege Gundersen.

— Vi trenger enten støtte eller kjøpere. Vi gir ut en del bøker som er viktige og vesentlige bidrag — selv om vi ikke tjener penger på dem. Det skjer. Men vi kan ikke basere driften vår på det. Der opplever vi at instanser som Fritt Ord og delvis Kulturrådet hjelper. Problemet er at vi gjerne får 30 000 der vi skulle hatt 70 000 av Fritt Ord, og om vi blir kjøpt opp av Kulturrådet er uforutsigbart.

— Forlagene må ta sjansen. Det er ikke et stort marked for denne typen bøker — selv om de kan være kjempeviktige, nydelige bøker på sine områder, sier hun til Khrono.

Hun mener det også er avgjørende hva universitetene og høgskolene gjør.

— Det er viktig at det finnes insentivordninger for at vitenskapelig ansatte kan være forfattere, slik at de ikke blir sett på som annenrangs-akademikere. Tvert imot bør det å formidle faget sitt på norsk løftes fram som en viktig side av det å være forsker, sier hun.

Hun forteller at i noen miljøer føler forskere seg presset til å kun publisere i internasjonale tidsskrifter.

— Noen får også helt konkret beskjed om at de ikke skal prioritere å skrive lærebøker. Andre fagmiljøer er gode til å løfte fram forskere som prioriterer å skrive bøker, og som på den måte beriker studenter, fagmiljø og offentligheten med oppdatert, kvalitetssikret og forskningsbasert innsikt.

En ordning må ivareta kvalitet

Universitetsforlaget gir ut flere bøker innenfor det som kan kalles kunnskapslitteratur enn andre forlag. Gundersen trekker fram to slike bøker fra i år: Christine Myrvangs bok om Sigrid Undset, «Tause kilders tale» og «Den norske atomlandsbyen» av Jan Ketil Arnulf.

— Disse bøkene er en blanding av nytenkende fagbøker og litt sånn personlige forskningsprosjekter. Sjangermessig hører de ikke hjemme sammen med bestselger-sakprosaen. De kan ikke konkurrere med Abid Rajas selvbiografi, men det er skikkelig interessante og gode bøker, og de fortjener et større publikum.

Gundersen forteller at forlagene gjerne jobber litt mer med å allmenngjøre temaene i slike bøker, og finne gode grep overfor leserne.

— Hva tenker du om en egen produksjonsstøtte for «kunnskapslitteratur»?

— Jeg har ikke tro på en egen automatisert ordning. Jeg skulle gjerne vært med på å utforme kunne en ordning som ivaretar kvalitetshensyn — og gjør det mulig å få fram de viktige og riktige bøkene, uten at det er en kjempestor risiko å gå inn for forlagene. En kraftig utvidelse av sakprosa-innkjøpene til Kulturrådet kan være en løsning. Det ville vært en stor gevinst for norsk offentlighet, sier Gundersen og fortsetter:

— Det kanskje viktigste med kunnskapslitteratur er at den bygger bro mellom den akademiske, den politiske og den kulturelle sfæren i samfunnet. Dette er områder som det — mer enn noen gang — er viktig å både utvikle og hegne om.

Ønsker utredning om kunnskapslitteratur

Johan Tønnesson sin kollega, retorikkprofessor Kjell Lars Berge, deler Tønnessons bekymring. Han har tatt til orde for at det trengs en grundig utredning om faglitteraturen - en NOU (norsk offentlig utredning).

— Bøker skrevet på norsk til norske fagfolk faller mellom alle stoler. Dette er bøker som er under sterkt press i Norge. Denne kunnskapslitteraturen selges det ikke mye av, men er viktig for norsk skriftkultur og fagspråk, sier Berge til Khrono.

Powered by Labrador CMS